På skive

RANDI PONTOPPIDAN

«Rooms»
CHANT RECORDS CR1902RA

Den danske vokalisten Randi Pontoppidan, fikk vi øynene opp for da hun sammen med vokalisten Sissel Vera Pettersen og pianisten Jacob Davidsen gjorde platen «2» som Silence Trio (anmeldt på salt-peanuts.eu HER, og, ikke minst, hennes duosamarbeid med bassisten Greg Cohen i duoen Event Horizon på den utsøkte platen «Space Geode» (anmeldt HER).

Pontoppidan er født i 1970, og er komponist, eksperimentell vokalist, improvisatør, sound poet og lærer. På sin rykende ferske innspilling, «Rooms» tar hun oss med inn i sitt improviserende landskap hvor hun, kun ved hjelp av loops og elektronikk, gir oss musikk vi nesten ikke kan huske å ha hørt før. Jo da, noe kan faktisk minne om vokalkvartetten Vocal Summit, når hun legger sin stemme i flere lag og improviserer med seg selv, som i låten «Dunh». Ellers kan man, hvis man strekker seg langt, kanskje sammenligne litt med det Sidsel Endresen har holdt på med de senere årene, selv om jeg synes Pontoppidan går lenger enn Endresen i sin bruk av stemmen og loops.

Det er usedvanlig fascinerende å høre hennes bruk av stemmen i flere lag sammen med elektronikken. Og hvordan hun utvikler de enkelte låtene fra det «enkle» og fram til en tilstand hvor alle stemmene og elektronikken i over i en annet enhet. Hun bruker stemmen på en helt egen måte, og sammen med elektronikken, blir dette helt egenartet, fascinerende og deilig å lytte til.

Jeg tenkte først litt på Sidsel Endresen da jeg hørte platen første gang, men hun er nok like mye, om ikke mer, en kvinnelig versjon av den britiske sangeren Phil Minton. Høre bare på sporet «Industrious – Moving Castle» eller «Dis Appearance». Eller hva med den fine «Artic», hvor det er akkurat så kaldt og akkurat så mye vind som man kan oppleve for eksempel på Svalbard en vinterdag. Det er nesten så man hører snøen knake under føttene i den ordløse sangen Pontoppidan fremfører.

I «Gigongi – Three Geishas» og i «Dreamy», er vi inne i et helt annet landskap, og jeg føler at jeg er kommet inn i et kirkerom, hvor Pontoppidan er flere vokalister som kommuniserer perfekt, mens hun i «Troll», gir oss noe som kunne vært lydbilde i en TV-serie om trollskap, mørke skoger og underjordiske skapninger.

Vi får servert 13 sololåter med ordløs sang sammen med utsøkt bruk av elektronikk, og jeg blir sittende som fjetret over Pontoppidans fantastiske stemme, som kryper inn i sjelen og forblir der gjennom hele innspillingen. Og når hun avslutter med «Tidal», så føler jeg en kulde i vindkastene som kryper inn i marg og ben på en ytterst fascinerende måte. Og etter at hun har gjort seg ferdig, blir jeg sittende å tenke på om jeg hadde fått den samme kjølige vinterfølelsen om jeg hadde hørt denne platen en varm sommerdag. Men det skal garantert sjekkes ut, for dette er en plate som ko0mmer til å surre på anlegget langt utover året, og lenge etter at sommeren har sagt takk for seg.

Platen lanseres i USA den 18. februar og releasekonserten i København er i Koncertkirken på Blågårds Plads på Nørrebro den 24. februar, og er du i byen den kvelden (hun starter kl. 21:00), så er det bare å ta turen. Jeg gleder meg i alle fall!

En annerledes, kreativ og deilig plate, og en ny favoritt!

Jan Granlie

Randi Pontoppidan (v, live elec)