På skive

RANDI TYTINGVÅG

«Three»
EMOTION/ACT EMO 4002-2

Vokalisten Randi Tytingvåg fra Stavanger er en av de vokalistene jeg synes virkelig kan fortelle de gode historiene. Hun begynner å få relativt lang erfaring fra studiojobbingen, og kan vandre fra det ene ståstedet til det andre med like stor sikkerhet og overbevisning.

Denne gangen gjør hun noen egne låter, pluss noen godbiter fra standardreportuaret, ikke de mest kjente, kanskje, men like fullt låter vi vet å sette pris på.

Hun starter med sin egen «Steady-going» som nesten har en cabaret-feeling over seg, og som gjør meg som lytter i godt humør. Deretter kommer den gamle, tyske slägeren «Ich bin von Kopf bis fus auf Liebe eingestellt», som jeg husker Ole Paus harselerte med på en liveplate for en del år siden. Her gjør Tytingvåg en nydelig versjon, som jeg tror tyskerne vil elske. Men banjo, englekor og det hele! Smukkt!

Så følger Becaud og Curtis fine «Let It Be Me», og Tytingvåg tar oss med inn i det gråtkvalte køntrilandet. Hun gjør det med glimt i øyet, men allikevel seriøst – og ytterst vakkert.

Og slik får vi perlene på en lang snor. «Que Sera Sera» i en nydelig versjon, hennes egen «Keep Walking», Joni Mitchells «Both Sides Now», og selv om jeg har sagt det mange ganger før at jeg ikke godtar at andre artister «kødder» med Joni Mitchell, så føler jeg at dette mer er en hyllest til Mester Mitchell mer enn at hun prøver å covre den slitte låta, som så mange andre. For her fremføres den på en strålende vakker måte.

Fire egne, og flotte låter følger; «Home», «Good Times», «Waltz in C» og «Change», som alle aspirerer til å bli fast inventar på standardlistene, før vi får Thiele og Weiss’ «What A Wonderful World» i en versjon så langt fra Louis Armstrong det nesten er mulig å komme, og Cole Porter og Robert Fletchers «Don’t Fence Me In», før hun runder av med Tom Waits og Kathleen Brennans «You Can Never Hold Back Spring» i en utgave som Waits helt sikkert ville gryntet fornøyd til, hvor Tytingvåg bruker hele vokalregistret på en flott måte, og Gillian Welch nydelige «Hard Times». Og da trenger jeg ikke noe mer i kveld. Dette holder i bøtter og spann. Faktisk så godt, at jeg tror jeg setter den på en gang til.

Instrumentfølget denne gangen er akkurat passe original. I stedet for saksofon, piano, bass og trommer, omgir hun seg i stedet med gitar, banjo, tenorgitar, cavaquinho og preparert piano, noe som gir musikken et sterkt preg av «americana»  og noe man er vant til å få servert fra helt andre musikere enn de som utgir plater på det tyske selskapet ACT.

Men det er grådig sjarmerende – fra start til mål. Tytingvåg har en stemme som passer denne musikken perfekt, hun skriver fine melodier og tekster, og det hele blir en fest å høre på. Og kompet er akkurat så sjarmerende som god køntri skal være. Og å sitte å skrive om denne musikken mens vårsola omsider kikker inn gjennom vinduet her i Kongens by, gjør ikke jobben spesielt mye vanskeligere. Dette er rett og slett blitt en nydelig, ærlig, morsom og vakker plate fra en artist som fortjener all den oppmerksomhet hun kan få. Jeg gleder meg til å høre henne på Maijazz om noen få uker!

Jan Granlie

Randi Tytingvåg (v, prep p), Dag S. Vagle (g, v, backing v), Erlend Aasland (bjo, tenorg, cavaquinho, prep p, backing v)