Den amerikanske bassisten Reggie Washington er broren til trommeslageren Kenny Washington. Fra han fylte sju spilte han sammen med broren i The Washington Brothers, hvor begge spilte perkusjon. Senere plukket han opp celloen og deretter el.bass og akustisk bass. Han startet som profesjonell bassist tidlig på 80-tallet i bandet til Chico Hammilton, og senere i selskap med Ronald Shannom Jackson, Carlos Ward, Jean-Paul Bourelly og Clyde Criner.
På 90-tallet spilte han med en rekke musikere som trengte en stødig bassist, blant andre Steve Coleman, Branford Marsalis, Marvin «Smitty» Smith, Don Byron, David Gilmore, Oliver Lake, Joseph Bowie og Cassandras Wilson, for å nevne noen.
Han har gjort flere plater sammen med andre og på egen hånd, og nå har vi fått hans «Vintage New Acoustic» i hus, hvor han spiller med pianisten og keyboardisten Bobby Sparks, saksofonisten Fabrice Alleman og trommeslageren E.J. Strickland.
Vi får en blanding av Washingtons egne melodier, tre Wayne Shorter-komposisjoner, Lennon/McCartneys «Eleanor Rigby». Mongo Santamarias «Afro Blue» og noe annet, fordelt over 11 spor.
Det starter akustisk med Washingtons intro, kalt «Always Moving», som er en kort og fin sak, som dessverre fades ut etter et drøyt minutt. Deretter får vi Shorters «Fall», hvor Sparks synth styrer «butikken» på en litt ekkel måte. Her gjør man Shorters komposisjon om til smooth jazz både med en 70-talls synthlyd og Washingtons el.bass, og jeg blir faktisk litt lei meg. For dette kunne man gjort mye bedre akustisk, selv om saksofonspillet til Alleman er upåklagelig.
Jeg gruer meg faktisk til de skal gjøre den gamle Beatles-klassikeren «Eleanor Rigby», men all skepsis feies av banen umiddelbart. For dette er en sololåt fra Washington, hvor han spiller mot seg selv på to akustiske basser, noe som låter helt akseptabelt. Han er en god tekniker, og han lager en fin og original versjon av låta.
Hans egen «Half Position Woody» er neste, heldigvis akustisk, og er en låt som swinger helt ok, men ikke slik at man «går av skaftet» av henrykkelse.
Så følger to låter man forbinder med andre musikere. Først «Afro Blue» som John Coltrane gjorde udødelig, og deretter «E.S.P» som Miles Davis gjorde suksess med sammen med komponisten Wayne Shorter. På «Afro Blue» får vi temaet spilt på akustisk bass, og Washington gjør den ganske «rufsete» og fin. På «E.S.P» spiller Alleman en helt ok solo, men det er noe med tonen i saksofonen som blir litt for «søt» for denne anmelderen, som har hørt låta noen ganger med Miles og Shorter.
«Thoughts Of Buckshot» er skrevet av Branford Marsalis, og er en 58 sekunders bass-solo som dessverre fades ut. Denne kunne utviklet seg til noe spennende!
Så kommer Shorters «Footprints», kanskje den av Shorters komposisjoner som er blitt mest spilt av andre musikere. Her får vi Alleman på sopransaksofon, og her låter han ikke like «søtt» som på tenoren. En strålende komposisjon, som her gjøres på en helt ok måte.
Bobby Thimmons’ «Moanin’» er neste, og Washington gjør denne solo – på to funky el.basser hvor han spiller med/mot seg selv. Og jeg er usikker på hva Bobby Thimmons eller Art Blakey ville sagt til denne versjonen. Jeg liker den definitivt ikke!
«B3 Blues 4 Leroy» er skrevet av Jazz Standard, og som er en helt sedvanlig orgellåt gjort helt ok av Washington på solid «walking bass», Stricklands litt løse trommer og Sparks på hammond B3.
Så runder de av med en kort reprise av åpningslåta, «Always Moving», og jeg blir sittende igjen med et litt likegyldig uttrykk. For dette er av det slaget jazz det produseres altfor mye av i USA om dagen. Det er musikk som ikke tar musikken en millimeter framover, men som passer perfekt på radioen og i dannede jazzklubber med spiseplikt.
Jan Granlie
Reggie Washington (b), Bobby Sparks (p, rhodes, synth, hammond B3), Fabrice Alleman (ts, ss), E.J. Strickland (dr)
