Den klassiske komponisten Erik Satie var en musikkskaper som både var elsket og hatet. Han ble ansett som en eksentrisk person i sin tid – der han vandret rundt som en langhåret bohem i flosshatt og frakk. Men i ettertid forstås han som en innovativ og ukonvensjonell kunstner, en kunstner som la grunnlaget for musikalsk postmodernisme, minimalisme og til og med ambient musikk. Hans innflytelse strekker seg utover hans jevnaldrende, og omfatter så forskjellige komponister som John Cage, John Adams, Brian Eno og Gary Numan.
«Saties musikk har en sjelden balanse mellom klarhet og mystikk», sier den franske pianisten Frank Woeste, et av grunnleggerne av det særegne transatlantiske trioen Reverso, som på sitt nye album, Between Two Silences, hyller denne mest unike og gåtefulle av franske komponister. «Bak den tilsynelatende enkelheten er det en emosjonell tvetydighet og en stille radikalisme som fortsatt føles moderne», sier Woeste. «Hans avvisning av overdrivelser, hans tørre humor og hans distanse fra romantisk storhet resonnerer sterkt med meg. Musikken hans føles både intim og konseptuelt dristig, strippet for ornamentikk, men likevel full av personlighet».
Med seg i trioen har han den amerikanske trombonisten Ryan Keberle og den franske cellisten Vincent Courtois. Trioen har satt seg som mål å hedre de store franske konsertmusikk-komponistene fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og de har tidligere hyllet Maurice Ravel og kollektivet Les Six – som alle var dypt inspirert av Satie.
Erik Satie ble født i 1866 i Honfleur, en rustikk fiskerlandsby i Normandie, og hevet seg over sin konservative oppvekst og traumatiske militærtjeneste, for å etablere seg som pianist i Montmartre kafé-kabareter på 1880-tallet. Det var i denne perioden han komponerte noen av sine mest berømte verk for solopiano. I en tid da den harmoniske tettheten og den emosjonelle intensiteten til Richard Wagner og hans disipler var dominerende, var enkelheten og det forførende innflytelsen i tidlige Satie-verk som Trois Gymnopédies (1888) og Gnossiennes (1889–97) en overbevisende alternativ vei. Målet hans kunne være både morsomt og forstyrrende på samme tid: med Vexations (1893), et konsist motiv som tilsynelatende skulle gjentas 840 ganger (og først presentert på den måten av John Cage i 1963), forutså Satie total kromatikk, minimalisme og performancekunst. I 1917 introduserte han begrepet «furniture music», en forløper til Brian Enos ambient-musikk. Samarbeid med artister som poeten og regissøren Jean Cocteau, kunstneren Pablo Picasso og impresarioen Sergei Diaghilev sikret ytterligere Saties status før han døde av skrumplever i en alder av 59 år. Hans musikk har lenge fascinert jazzkomponister og improvisatører, som har gitt ut enkeltstående coverversjoner og til og med hele album med versjoner av Satie-komposisjoner.
Frank Woeste er pianist, komponist, arrangør og produsent. Han ble født i Hannover i 1976 i en musikkelskende familie, og utforsket en rekke instrumenter i barndommen (trommer, gitar, bass, trekkspill, klarinett …) før han viet seg til pianoet, hvis harmoniske, melodiske og rytmiske rikdom han raskt omfavnet. Allerede tidlig improviserte han med familien og en jazzspillende nabo, og utviklet dermed en dobbel bakgrunn i både klassisk musikk og jazz. Han har gitt ut 13 album som leder og deltatt i mange flere innspillinger som medmusikant eller arrangør. Han har vunnet flere pianokonkurranser, (Steinway-prisen ved Montreux Piano Competition, Jazz Hoeilaart International Competition, Getxo European Jazz Contest), og blitt kåret til «Årets Åpenbaring» ved Victoires du Jazz 2011. Han ble også to ganger tildelt French-American Jazz Exchange-stipendet (2014 med Dave Douglas, 2015 med Ryan Keberle).
Ryan Keberle er en amerikansk trombonist, komponist, arrangør og pedagog. Han er beskrevet av The New York Times som en «trombonist med visjon og ro», og han leder Ryan Keberle & Catharsis, Collectiv do Brasil, hans eget All Ears Orchestra, Big Band Living Legacy Project i tillegg til å være med i det internasjonale kammerjazzensemblet Reverso. Han har spilt med blant andre David Bowie, Maria Schneider, Wynton Marsalis, Darcy James Argue, Alicia Keys og Sufjan Stevens, og har medvirket på syv Grammy-vinnende plater.
Vincent Courtois har studert klassisk cello ved konservatoriet i Aubervilliers, og siden 1988 var han orkesterleder i prosjektet Swing String System med Christian Escoudé og Didier Levallet i Paris. I tillegg startet han sin egen kvartett i 1990, og ga ut sitt debutalbum Cello News samme år. Han spilte duo med Martial Solal fra 1993, med Julien Lourau i Pendulum Quartet, med Franck Tortiller i bandet Tukish Blend og trioen Zebra 3. Han har også bidratt til albumet Marvellous (1994) med Michel Petrucciani, Tony Williams og Dave Holland. I 1995 gjorde han sine første solokonserter, og han spilte i François Corneloups Septett, og samarbeidet med Louis Sclavis for å lage musikk for film og teater. Han spilte også inn to album med kvintetten til oud-spilleren Rabih Abou-Khalil, og i 1998 deltok han i et ensemble ledet av trommeslageren Pierre Favre, og en trio med trombonisten Yves Robert. I 2002 spilte i kvintett på Banlieues Bleues- festivalen, og i en trio med Ellery Eskelin og Sylvie Courvoisier. Senere har han spilt med «de fleste» i Frankrike, som Michele Rabbia, Marilyn Crispell, Henri Texiers i innspillingen av musikken til filmen Holy Lola av Bertrand Tavernier.
Vi får servert 10 komposisjoner, laget relativt jevnt fordelt mellom de tre, pluss en kollektiv improvisasjon. Og selv om komposisjonene er gjort av hver og en, befinner de seg i det samme landskapet. Etter min mening er det ikke så minimalistisk som man kanskje hadde trodd, men nydelig spill på trio med tre utmerkede musikere. Og selv om det kun er Courtois som er fransk, så får jeg en fransk følelse av å lytte til dem.
Det er tre mestermusikere vi møter. Særlig legger jeg merke til det utmerkede trombonespillet, som er klart og rent, og uten det «råe» man gjerne forbinder med trombonister innenfor den nyere jazzen. Woeste sitt pianospill befinner seg et godt stykke innenfor det klassiske, et sjanger Woeste mestrer på utmerket måte, og Courtois sitt cellospill er kanskje det som kommer minst fram i sammenhengen. Men der han dukker opp i front, får vi utmerket spill. Han er en mester i kombinasjonen av det klassiske og det improvisatoriske.
Dette er blitt en fin utgivelse, hvor de tre musikerne har funnet «den hellige gral» for hvordan la seg inspirere av Erik Satie, og de leverer 11 nydelige låter.
Jan Granlie
Frank Woeste (piano), Ryan Keberle (trombone), Vincent Courtios (cello)
