På skive

ROBERT DIACK

«Lost Villages»
EGEN UTGIVELSE

Robert Diack er trommeslager fra Toronto i Canada, og dette albumet er hans debut i eget navn. Med seg i bandet har han Brandon Davis (b), Patrick O’Reilly (g) og Jacob Thompson (p). All musikken er skrevet av Diack, og ligger godt innenfor den litt nyere jazzrocken godt blandet med ballader.

Det er mye som er stjålet fra heavyrocken på dette albumet, blant annet en del gitarriff, som hadde passet bedre på en stadionkonsert med et typisk stadionrockeband, enn på en plate i min spiller. Trommer, bass og piano legger seg helt i hælene på gitaristen, og selv om det av og til tas litt ned, så får jeg en følelse av at det begynner å klø på hele kroppen mens dette spilles.

La gå at en og annen som hører på heavyrock fra 70-tallet kan komme til å like denne musikken, men dessverre gjelder det ikke for undertegnede.

Jo da, i spor fire, fem og seks, «Idyll», «Lacuna» og «Reliquary», slipper vi heldigvis fuzzgitarspillet, men selv i balladene låter dette rett og slett hjelpeløst. Pianospillet når ikke opp til oversiden av stortåa på noen av de pianistene som trakterer det akustiske pianoet innenfor jazzavdelingen i dag, og gitarspillet er rett og slett håpløst, hver gang han tar grep om plekteret.

Jeg har forsøkt å spille gjennom disse drøyt 44 minuttene flere ganger, men oppfatningen fra den første gangen jeg hørte på den vedvarer. Den blir faktisk enda verre ettersom platen får gått seg varm i spilleren. Og jeg blir sittende og tenke: Hva i all verden er grunnen til at denne musikken blir utgitt på plate? Hva vil de fortelle oss? Men jeg finner intet svar! Dette er i beste fall langt utenfor mitt kompetanseområde, og hvis noen kan fortelle meg hvorfor jeg bør bruke tid på denne platen, så høre gjerne fra dere.

Not my cup of tea!

Jan Granlie

Robert Diack (dr), Brandon Davis (b), Patrick O’Reilly (g) og Jacob Thompson (p)