Red Nose Hymn is the debut album of Norwegian modern jazz Røed Quartet led by young and in-demand sax player and composer Aksel Øvreås Røed (b. 1998, of Bergen Big Band, Whatever Happens Don’t Be Yourself, and his own Aksel Røed’s Other Aspects and Aksel Røed Trio), a key figure in the Bergen jazz scene, and a former student of Kjetil Møster. The quartet features his brother, trumpeter and flugelhorn player Lyder Øvreås Røed (of OJKOS and Slow is the New Fast), double bass player Ola Høyer (of Cortex and Moon Relay), and Swedish drummer Cornelis Nilsson (of Aaron Parks band).
The Røed Quartet was formed when it was commissioned to play for the Tedansfestival in 2024, and later recorded this album. It plays original music rooted in the golden era of the 1960s jazz. Aksel Røed is inspired by Sonny Rollins, John Coltrane, Ornette Coleman, Albert Ayler, and Pharoah Sanders, Django Bates’s compositional strategies, and Charlie Haden’s Liberation Orchestra, but the Røed Quartet represents his mainstream side, with carefully arranged five pieces, and does not flirt with the revolutionary edges of jazz.
The Røed brothers have already established a telepathic interplay, as demonstrated in the opening piece, the propulsive post-bop «One Half Step For Me (A Whole Step for My Brother)», or the following ballad «Fanfare for Judee». The quartet enjoys the elegant, precise rhythm section of Høyer and Nilsson, and this energetic quartet sounds like a real, working band. Red Nose Hymn ends too fast, clocking at packed, lively 31 minutes.
Eyal Hareuveni
……….
Røed Quartet er et relativt, ungt band med hovedbase i Bergen. Her finner vi brødrene Aksel og Lyder Røed på henholdsvis saksofoner og trompet, bassisten Ola Høyer og den svenske trommeslageren Cornelia Nilsson, som er et av de nye stjerneskuddene på den svenske jazzscenen.
Kvartetten spiller hardtsvingende, akust6isk jazz inspirert av musikere som Ornette Coelman, Mark Turner og Tom Harrell. Bandet ble satt sammen til Tedansfestivalen på Østre i Bergen, og ganske umiddelbart fant de fire hverandre i fascinasjonen av denne musikken.
Utgivelsen er på LP og består av fem komposisjoner, hvor man raskt kjenner igjen Aksel Røeds spillestil fra flere av de bandprosjektene han medvirker, som The Red Barn og Dag Knut Kristiansen Quartet. Og starten her tar oss tilbake til den gode tiden med Blue Note-plater som gnistret ut av høgtalerne. Og etter et unisont tema mellom tenorsaksofon og trompet i åpningen «One Half Step For Me (A Whole Step For My Brother)» leverer Lyder Røed en strålende solo, før bror Aksel overtar på en like strålende måte. Og med et solid komp med en pågående Ola Høyer og Cornelia Nilsson perfekt på millisekundet, blir dette en åpning til stor glede for oss som elsker den hardtdrivende Blue Note-jazzen.
«Fanfare For Judee» er neste, og selv om de tar det en smule ned, er det like mye energi i spillet til de fire. Det er de to blåserne i front, som avleverer strålende spill, med utsøkt og helt riktig bass-spill og et strøkent trommespill i bakgrunnen, før vi får den tyngre «Red Nose Hymn» som, nesten, like gjerne kunne vært gjort av Pharoah Sanders eller Archie Shepp i velmaktsdagene. Låttemaet er nesten en gospel, og kunne vært på settlisten til Lee Morgan klonet med Lester Bowie i hans litt «publikumsvennlige» landskap, ikke minst på grunn av bass-spillet til Høyer. Lyder Røed avleverer en solo som var den hentet fra noen av hans 1960-tallsforbilder, og Aksel Røed lener seg mer tilbake her, men leverer allikevel en strålende solo med mye energi. Faktisk synes jeg det de fire serverer på den første siden av denne LPen er noe av det tøffeste jeg har hørt av musikk med alle åtte føttene plassert i den nære jazzhistorien, hvor de har plukket fram det beste.
B-siden starter med «Between The Wish And The World», hvor Cornelia Nilsson setter standarden med en fin trommeintro, før et relativt «lekent» tema følger, hvor musikerne må ha tungen «i rett munn». Man vet egentlig ikke om dette skal være en ballade eller en låt i mid-tempo i starten, for det er så mye energi i spillet at det er vanskelig å plassere helt. Høyer leverer utsøkt bass-spill, som kunne godt inn ii hvilket som helst av de «tøffe», amerikanske bandene som har tradisjonene godt innenfor skjortekraven, og Nilsson spiller ytterst lydhørt og følger de to blåsernes fine kommunikasjon gjennom låten. Aksel Røed legger inn noen korte fraser som vi kjenner fra andre, omtrent slik Dexter Gordon gjorde, før de over i sistesporet «Time To Go», som jeg nesten kunne bannet på at var hentet fra det legendariske bergensbandet Ny Bris sin settliste. For dette svinger akkurat like fint som det legendariske bandet, med et strålende brødrepar i front, foran utmerket bass- og trommespill. Og hele vegen legger jeg merke til Høyers tunge og fine bass-spill, hvor han utfordrer og lager sine egne «sprell» litt utenfor blåserne. Og Nilsson pusher på og fyrer oppunder som en fyrbøter på Bergensbanen i gamle dager. Lyder Røed serverer en strålende trompetsolo, som, endelig, beviser at han er en av de helt store trompeterne på den nordiske jazzscenen i denne stilen. Her er røttene tilbake til noen av de tøffeste trompeterne på 1960-tallet godt synlige, samtidig som han er personlig i spillet. Og når broder Aksel kommer inn med sitt relativt «tunge» tenorsaksofonspill, så låter dette nesten himmelsk.
Da Aksel Røed satte sammen dette bandet til Tedans-festivalen (en festival jeg anbefaler på det varmeste) i 2024, skjøt han virkelig gullfuglen. Fire innertere og null strafferunder. For her har han funnet medmusikanter som passer perfekt til han og hans musikalske ideer. Og hva brødrene Røed har fått til frokost i oppveksten kan man bare lure på (sannsynligvis noe av det samme som Agnas-klanan i Sverige fikk), for å få to så perfekte musikere fra samme familie er ikke tilfeldig.
En utmerket kvartett som tar arven etter legendariske Ny Bris flere hakk videre. Med fire utmerkede musikere som virkelig kan denne tradisjonen.
Strålende!
Jan Granlie
Aksel Røed (saxophone), Lyder Røed (trumpet, flugelhorn), Ola Høyer (double bass), Cornelis Nilsson (drums)
