På skive

ROGER KELLAWAY

«The Many Open Minds of Roger Kellaway»
IPO RECORDINGS

Den amerikanske pianisten Roger Kellaway er en kameleon innenfor den amerikanske populærmusikken. Han er født den 1. november 1939, og han fyller altså 80 år i dag, når denne anmeldelsen foreligger.

Han har spilt med såpass forskjellige musikere som Elvis Presley, Barbra Streisand, Zoot Sims, Quincy Jones, Oliver Nelson, Thad Jones, Carmen McRae, Yo-Yo Ma, Red Mitchell, Henri Mancini, Sonny Rollins, Ben Webster og Clark Terry, for å nevne noen få, i tillegg til at han har en voksen samling av innspillinger i eget navn, med debuten i 1963 med platen «A Portrait of Roger Kellaway» (Regina), hvor han spiller med Ben Tucker (b), Dave Bailey (dr), Jinm Hall (g), Steve Swallow (b) og Tony Inzalaco (dr). Han har gjort filmmusikk, blant annet «A Star is Born» med Streisand, plater med sine egne cellokonserter, og han har gjort bestillingsverk for New York Philharmonic, Los Angles Philharmonic med flere, og en egen konsert med kammermusikk fremført i Carnegie Hall. Og innimellom alle disse større prosjektene, har han hele tiden vendt tilbake til sine musikalske røtter, jazzen som swinger slik den gjorde for en generasjon eller to siden.

Og på denne konserten i The Jazz Bakery, har han invitert med  gitaristen Bruce Forman og bassisten Dan Lutz i en tour de force gjennom jazzhistorien.

De starter med en voldsomt swingende versjon av Thelonious Monks «52nd Street Theme», som racer sånn av gårde at jeg er sikker på at Monk setter i gang et voldsomt uvær der han sitter i jazzens himmel og filosoferer mans han hører på hva andre musikere gjør med musikkens hans her nede. For dette er en versjon av låta som kan ta pusten av de fleste. De racer av gårde som skulle de ha en viss mann i hælene, med strålende spill hvor Kellaway og Forman virkelig blomstrer. Man skulle ikke tro at Kellaway hadde passert «middagshøyden» når han hører hans frapperende pianospill. Og Forman, som er yngre enn «sjefen sjøl», følger han helt til døra med en utsøkt kommunikasjon, mens Lutz gjør så godt han kan med å følge de to. En strålende åpning!

Så tar de det, naturlig nok, litt ned i Richard Rodgers «Have You Met Miss Jones», hvor Kellaway viser fram sin mer sobre side. Men det varer ikke lenger enn gjennom introen før de tre legger seg på en deilig og swingende versjon av låta, som det bare er å lene seg tilbake og nyte. Og det låter tett og fint fra alle tre involverte, men, selvsagt, med Kellaway som hovedperson.

Deretter får vi en fin versjon av Sonny Rollins’ «Doxy» i midtempo med fint spill hele veien, Paul Desmonds «Take Five» i en litt original og fin versjon som humper og går på en litt annerledes måte enn versjonene man er vant til å høre fra Dave Brubeck og Desmond, mer ettertenksomt og gjennomført, Billy Strayhorns «Take The ‘A’ Train, nesten i ballademodus, hvor det swinger upåklagelig fra alle tre musikerne, og en deilig versjon av Cole Porters «Night and Day», før de avslutter konserten med Tizol og Ellingtons «Caravan», som også gjøres originalet og fint.

Skal man kjøpe en plate med god, gammel swingjazz i løpet av 2019, vil jeg absolutt anbefale denne «skjæringen» fra Kellaway, Forman og Lutz. Dette er retromusikk som blir gjort så finslepent, fint og swingende at det er en fryd.

Og gratulerer med 80-årsdagen, Roger Kellaway! Og la oss håpe at du i mange år framover vil gi oss en rekke plater og konserter som swinger slik som denne!

Jan Granlie

Roger Kellaway (p), Bruce Forman (g), Dan Lutz (b)