Det krever mot og, ikke minst, originalitet for to musikere som mener noe seriøst og ærlig med sin kunst, å gjøre en plateutgivelse som, i stor grad, består av versjoner andre musikere og komponister har gjort verdenskjente.
Men det bryr tydeligvis ikke duoen med vokalisten Rohey Taalah og saksofonisten Martin Myhre Olsen seg om. De har holdt på som duo i lang tid, og mange konsertgjengere i Norge har hørt dem på klubber og festivaler.
Selv er jeg ytterst skeptisk til slike utgivelser, og når de gjør to låter av dronningen selv, Joni Mitchell, og kanskje de to mest kjente fra hennes settliste, «Both Sides Now» og «River», og i tillegg går løs på, blant annet, Jimmy Webb-låten «The Moon Is A Harsh Mistress», som er så forbundet med vokalisten Radka Toneff og pianisten Steve Dobrogosz og utgivelsen Fairytales, så kjenner jeg at jeg er en tviler i det jeg setter platen i sirkulasjon første gang.
Men det er bare å fastslå med en gang: De to lager ingen kopier, men gjør deres helt egne versjoner av de kjente låtene. I tillegg fremføres det hele på en fremragende og «ny» måte, og det er to mestere på vokal og saksofoner vi får møte.
De starter med Laura Mvula og Steve Browns «Diamonds», før de fortsetter med brødrene Gerswins gamle släger «But not For me». Og herfra og ut får vi en perlerad av kjente låter godt satt sammen med duens egne komposisjoner. Begge de to første gjøres på en fin måte, med Taalahs fine og soulaktige stemme sammen med Myhre Olsens dype og deilige saksofoner. To relativt ulike låter, hvor stemme og barytonsaksofon går nydelig sammen. «But Not For Me», som jeg kjenner adskillig bedre enn «Diamoonds», gjøres helt særegent og flott av duoen.
Så følger platens første, store utfordring: Joni Mitchells «Both Sides Now». Jeg har lenge sagt at men ikke skal «kødde med dronninga», og siden duoens versjon er gjort personlig og på deres egen måte, tror jeg også «dronninga» selv ville ha akseptert denne versjonen. Fint sunget av Taalah og med utmerket saksofonselskap.
Så følger den første originalen, «Orange Faint of Sky», hvor man helt fra start, nesten kan høre at de har arbeidet mye sammen. Her tar de oss mer inn i det «friere» landskapet, men med Taalah sin fleksible stemme tas vi med inn i deres personlige univers, og hvor vi får en nydelig og pågående saksofonsolo som perfekt bonus. Vakkert og nydelig kommunikasjon, før vi får Leslie Bricusse og Anthony Newleys «Feeling Good». Dette er en komposisjon skrevet til musicalen The Roar of the Greasepaint – The Smell of the Crowd, og første gang fremført på scenen i 1964 av Cy Grant på turné i England. En perfekt låt for soulaktig vokal og barytonsaksofon.
Deretter følger deres egen «The Impending Collapse», en fin duosak med saksofonen i et fint riff bak den «frie» vokalen. En leken og fin låt, før de er over i Isham Jones og Marty Symes sin «There Is No Greater Love», en gammel jazzstandard, som her får utmerket og nesten balladeaktig behandling på deres helt personlige måte, og langt fra like mye swingjazz som vi er vant til å høre den. De gjør den nesten til en helt ny låt, hvor de to briljerer og viser at det er mulig å gjøre ihjelspilt swingjazz om til en utmerket ballade.
«Father, Father» er nok en låt skrevet av Laura Mvula og Steve Brown, og er en fin låt hvor Taalah viser sin store kjærlighet til Laura Mvula (som inntil nå var helt ukjent for meg), før vi like godt får en Jaco Patorius-komposisjon – «Portrait of Tracy». Jeg vet ikke om noen av basslegendens’ låter er gjort for vokal og saksofon tidligere, men jeg er overbevist om at den gode bassisten hadde likt denne versjonen. En fin balladetolkning med ytterst fint saksofonspill.
«Bright Sunny South» er en tradisjonell låt, som de to har tatt til seg. En fin versjon hvor de åpner unisont i en fin intro, før de går løs på temaet, som fremføres slik låter fra sydlige USA fra tidligere tider skal gjøres. Mange mener at «Bright Sunny South» er den låten som best representerer Sydstatene, og som burde vært deres nasjonalsang. Og det er en låt som, uansett status, fortjener å bli bedre kjent. Det er en vakker ballade som her får strålende behandling. Selv om den antas å ha sine røtter i keltisk kultur, er opprinnelsen usikker, og noen tilskriver den til og med til å stamme fra en folkesang fra Nova Scotia. Nydelig og kreativt løst!
«A Call to the Wailing Women» er laget av de to, og viser nok en gang de to sin tette forbindelse kunstnerisk, hvor de «støtter» hverandre og hvor Myhre Olsens tenorsaksofonspill er fremragende. Og med Taalah sin ordløse vokal, utfylles saksofonspillet på en fin måte, i en låt som er «friere» i uttrykket enn mange av de andre på platen.
Så beveger de seg ut i et ytterst farlig landskap, i og med at de gjør Jimmy Webbs «A Moon Is A Hersh Mistress», som alltid vil forbindes med utgivelsen Fairytales med Radka Toneff of Steve Dobrogosz. Jeg synes det er modig av de to å gå løs på denne. Men selv om vokalen går tett på måten Toneff gjorde låten på, blir allikevel vokalen personlig. Og med det fine saksofonspillet blir dette en ny og vakker versjon av den nydelige låten, hvor Taalah beviser at hun ikke ligger altfor langt fra Toneffs uforglemmelige stemme. Også her gjør Myhre Olsen en utmerket saksofonsolo som sammen med vokalen, gjør dette til en perle.
Vi går mot slutten. Men før de runder av får vi Joni Mitchells «River». Selv om det vokale ligger tett på Mitchell, på en måte jeg er overbevist om at «dronninga» vil like, er saksofonspillet et kapittel for seg selv. Denne låten er gjort av enn lang rekke jazzmusikere tidligere, men aldri har jeg hørt den med så fint komp som det Myhre Olsen serverer her. En strålende versjon!
Så avslutter de med Gerry Goffin, Carole King og Jerry Wexlers «(You Make Me Feel) Like A Natural Woman». Dette er en soulaktig låt, hvor barytonsaksofonen, nok en gang, passer perfekt sammen med Taalah sin soulstemme. Også her lager de sin personlige versjon, som er en, mer enn verdig, avslutning på en fin utgivelse med, i hovedsak, låter vi har hørt før i helt andre versjoner enn her.
Dette er blitt en utmerket duoplate fra to strålende musikere, som tar de gamle slägerne inn i et nydelig, musikalsk landskap som både har tradisjonen og det «nye» i seg. Og sammen med deres egne komposisjoner / improvisasjoner, blir dette en ytterst variert og deilig utgivelse. Kanskje snakker vi om en klassiker?
Jan Granlie
Rohey Taalah (vocals), Martin Myhre Olsen (saxophones)
