Den amerikanske saksofonisten Roy Nathanson, har de senere årene kommet smygende fra under radaren og fram i lyset med flere interessante, og ikke minst morsomme prosjekter. Senest hørte jeg han i et Mingus-prosjekt som låt strålende.
Nå er han ute med «Nearness And You», en samling duetter med en del av de mest interessante musikerne med adresse i USA i dag.
Man ble først kjent med Nathanson gjennom bandet Jazz Passengers, som han startet sammen med trombonisten Curtis Fowlkes i 1987. De spilte seg rundt i verden, og ble svært populære på festivaler i Europa en periode.
Det starter med tittelsporet «The Nearness And You» hvor han spiller med pianisten Arturo O’Farrill. Låta er laget av Carmichael og Washington, og inni det hele får vi litt resitasjon fra sjefen sjøl. En fin og original åpning.
Så får vi låta «The Low Daze» en fritt improvisert sak hvor Nathanson spiller barytonsaksofon sammen med gitaristen Marc Ribot. Dette er blitt en neddempet sak, hvor begge får tid og rom til å utvikle spillet, både alene og sammen. Det mest interessante her, er hvordan de to utvikler samspillet gjennom de drøyt sju minuttene improvisasjonen varer. Barytonspillet passer hele veien fint til Ribots akustiske gitar, en litt uvandt duosammensetning, men det fungerer fint. Og her synes jeg Nathanson virkelig markerer seg som en sterk solist. Ribots gitarspill er det nesten aldri noe galt å si om.
Så er vi over i Nathansons «Indian Club», hvor han har plukket fram altsaksofonen sammen med trombonisten Curtis Fawlkes. Første gangen jeg hørte denne trombonisten live var med Bill Frisell Sextet i Molde for mange år siden. Her får jeg en slags George Lewis/Anthony Braxto-følelse, selv om tonen i Nathansons altsaksofon er helt annerledes, og lysere, enn Braxton. Også her bygger de fint opp låten, og det er to strålende blåsere som viser seg fram.
Så er det pianisten Anthony Coleman sin tur til å duellere med Nathanson, denne gang på sopransaksofon i den kollektive improvisasjonen «What’s Left». Coleman er en litt annen pianist enn O’Farrill, som var med på førstesporet. Han er mer en pianist som legger et akkordgrunnlag for Nathanson, men han bidrar også med en nydelig solo. Kommunikasjonen er nesten magisk mellom de to, og det er en flott improvisasjon. Man kan nesten høre at Nathanson har et nært forhold til Steve Lazy. Ikke på grunn av saksofonlyden, men måten han improviserer på.
Så er Fowlkes på plass igjen, i Carmichael og Washington-låta «The Nearness Of Ewes», hvor Nathanson spiller sopran- og altsaksofon samtidig. Dette er en slags blues, som passer godt inn i helheten, siden her går man ut fra et relativt kjent tema, og improviserer over det. Spennende.
«The Nearness of Youse» (Carmichael og Washington) er også med Nathanson og Fowlkes, men denne gangen spiller Nathanson piano og Fowlkes synger en vakker og litt sliten blues. Dette går umerkelig over i «The Nearness Of Jews» (Carmichael og Washington) hvor Nathanson spiller altsaksofon og Anthony Coleman har inntatt pianokrakken. Her fabuleres det friskt rundt temaet, såpass mye at det nesten blir ugjenkjennelig. Her er man langt inne i frijazzen, og det låter strålende!
I «What? Shoes» får vi Nathanson sammen med den strålende pianisten Myra Melford. En kollektiv improvisasjon som godt kunne vært med Cecil Taylor på piano.
Dette var Part A av platen. Part B starter med en trio mellom Nathanson på altsaksofon og Fowlkes og Luzy Hollier på trombone. Og vi er tilbake i Lewis/Braxton-land. To tromboner og altsaksofon er ikke bare uvanlig. Jeg kan ikke huske å ha hørt en slik trio før. Det er Hollier som har skrevet låta, som hun har kalt «Ludmilla’s Lament», og er en av platas höydare!
Så får vi Carla Bleys «Ida Lupino», med Arthur O’Farrill på piano og Nathanson på altsaksofon. En helt annen versjon enn fru Bley, og også helt annerledes enn Paul Bleys fine versjon på «Closer». Men det låter veldig fint. En relativt enkel ballade, som her bløir snudd og vendt på etter hvert som låta skrider framover, og mot slutten, etter nesten sju minutter har vi nesten glemt hvilken låt det var. Men heldigvis får vi temaet til slutt, og da kan vi falle til ro. Det er mye fint spill på denne låta, spesielt fra O’Farrill, og med en såpass kreativ hjerne som Nathanson å bryne seg på, så blir det annerledes og flott.
Så følger «»An Other’s Landscape» med Nathanson på altsaksofon og Mark Ribot på akustisk gitar. Det er en fritt improvisert sak, hvor Ribot legger føringene på hvor veien skal gå. Og kun med altsaksofon og akustisk gitar, så swinger det upåklagelig av denne duoen.
Så er det med Anthony Coleman (piano) og Nathanson (altsaksofon) i den lange «And Then Some», som de har gjort i fellesskap. Her er man langt inne i frijazzland, med en litt uhøytidelig og fin tilnærming.
Så er Ribot tilbake sammen med Nathanson på altsaksofon i den kollektive improvisasjonen «A Surprisingly Pastoral Moment», en kort og følsom sak.
Så rundes denne uka av med Myra Melford og Nathanson på altsaksofon i Carmichael og Washingtons «The Nearness Of You Too», en vakker duett, hvor tett kommunikasjon står i høysetet. Her klarer Melford å holde seg i skinnet, og spiller den nydelige balladen med følelse og sårhet sammen med Nathansons klagende altsaksofon. Men de lar det ikke bli med det. Ettersom låta skrider frem, så utvikler de spillet og jeg føler at kommunikasjon og forståelse for hverandre ligger på et svært høyt plan. Mot slutten synger Nathanson låta som mesteparten av dette materialet er bygd på, nemlig Carmichael og Washingtons «The Nearest Of You», noe som har vært en god idé å spille på gjennom et slikt prosjekt.
Platen er innspilt live på klubben The Stone i New York fra 2. – 6. juni i 2015, en uke som må ha vært som en Nathanson-festival i en av New Yorks mest spennende jazzklubber. Og selv om mitt forhold til USA har blitt sterkt svekket de senere årene, så tror jeg jeg godt kunne ha tenkt meg å ha en plass på The Stone denne uka. For dette er strålende duomusikk fra start til mål.
Jan Granlie
Roy Nathanson (as, ss, bs, v), Arturo O’Farrill (p), Anthony Coleman (p), Myra Melford (p), Marc Ribot (g), Curtis Fowlkes (tb), Lucy Hollier (tb)
