Den amerikanske gitaristen og vokalisten Ry Cooder har siden han debuterte på plate med Captain Beefheart på platen «Safe as Milk» i 1967, samarbeidet med alle innenfor den americana-musikken «over there», samtidig som han har gjort en rekke strålende soloalbum (den seneste, «Live in San Francisco» som kom i 2013) og soundtracks til filmer som «Paris, Texas, «The Long Riders», «Streets of Fire», «Crossroads», Last Man Standing» og «Trepass», for å nevne noen få.
Nå er han ute på platemarkedet igjen med «The Prodigal Son», hvor han samarbeider med trommeslageren og perkusjonisten Joachim Cooder, bassisten Robert Francis, fiolinisten Aubrey Haynie og vokalistene Terry Evans, Arnold McCuller og Bobby King. Men disse, med unntak av Joachim Cooder, deltar kun innimellom, så platen kan regnes mer som et familieanliggende mellom far og sønn (?) enn som noe stort orkesterprosjekt.
Og det er i de små formatene Ry Cooder fungerer best etter min mening. Hvem husker ikke musikken han lagde til «Paris, Texas» og åpningssporet, hvor man ser åpningsscenen for seg hver gang man hører musikken.
Selv om vi her på salt-peanuts.eu, skriver mest om jazz- og jazzrelatert musikk, så har vi en idé om at om vi kommer over en musikalsk godbit innenfor andre sjangere, så kan vi også skrive om dem. Og «The Prodigal Son» er absolutt en av disse. Jeg kan ikke skryte på meg hverken kunnskap eller stor interesse for countrymusikk, men det er umulig å stikke under en stol at Ry Cooder er en artist som kan sitt håndverk og som lager og fremfører musikk som går rett i hjertet. Og hanm har en egen evne til å plukke låter fra «gullgruvene» innenfor den tradisjonelle, amerikanske musikken, som han gjør til sin egen.
Gjennomgående er musikkfremførelsen på denne utgivelsen akkurat passe rufsete i kanene til at det blir sjarmerende. Cooder er ikke verdens beste vokalist, men han synger på en måte som gjør fremførelsene troverdige, og gitarspillet (og også trommespillet til junior) ligger hele tiden helt på kanten av de akseptable, men hele tiden befinner han seg på rett side, slik at det hele blir ytterst sjarmerende.
Cooder har på sine senere innspillinger hentet inspirasjon fra andre lands musikk, som Buena Vista Social Club, The Chieftains, Jon Hassell og Ronu Majumdar og sist med Corridos Famosos. Men på sin nye langspiller er han tilbake der vi helst vil høre han – hjemme i Sambandstatene.
Det er mange pålegg av strengeinstrumenter som gitarer, banjo, mandolin, bass og keyboards, som er Cooders instrumenter her, så det kan muligens være et problem å fremføre dette live, men Ry Cooder må bare komme, så skal vi nok møte opp for å høre en av de beste artistene, uansett sjanger, fra USA.
Jan Granlie
Ry Cooder (v, g, bjo, mand, b, keys), Joachim Cooder (dr, perc), Robert Francis (b), Aubrey Haynie (vio), Terry Evans (v), Arnold McCuller (v), Bobby King (v)
