Vokalisten Saadet Türköz kommer fra Istanbul i Tyrkia, hvor Europa møter Asia i Bosporos-stredet. Her ble hun født i 1961 og her vokste hun opp. Forfedrene hennes var nomader som kom fra området Semipalatinsk i Øst-Turkistan, men flyktet til Istanbul. Türköz vokste opp med folkemusikk, men ble etter hvert fascinert av både blues og freejazz og den nye musikken som vokste fram, også i smeltedigelen Istanbul. Etter hvert flyttet hun til Zurich hvor hun for første gang følte seg forstått med den musikken hun gjerne ville formidle. På sin nye plate, «Kumuska», samarbeider hun med den amerikanske komponisten og multiinstrumentalisten Elliot Sharp, som hun ble kjent med på 90-tallet, og første gang man kunne høre de to sammen på plate var med «Marmara Sea» (Intakt Records, 1999).
Türköz har også samarbediet med den franske bassisten Joëlle Léandre tidligere, noe som tyder på at det ikke er noen alminnelig mainstream-vokalist vi her møter.
Vi får ni låter de to har laget sammen, og sammen med Türköz særpregede stemme, de melankolske, folkemusikkaktige sangsekvensene, sammen med Sharps analoge synthezisere, bassklarinett og glissentar (en gitar uten bånd), lager de sin helt særpregede musikk, jeg ikke kan huske å ha hørt lignende av tidligere. Det vil si, man kjenner igjen detøst-asiatiske i vokaldelene, og det er mye folkemusikk i det hun gjør. Men måten de forvalter denne folkemusikken og kombinerer den med vokal som ligger i det frittgående landskapet, gjør musikken til noe særpreget og eget.
Sharp er hele veien med på å løfte det vokale og gjøre musikken friere i formen enn om det kun var det folkemusikalske som spilte hovedrollen. Han er en god lytter og legger inn spennende sekvenser av nye helt nytt sammen med Türköz klare og fine stemme, enten hun oppholder seg innenfor det mer tradisjonelle, eller beveger seg inn i det frittgående landskapet.
Jeg synes de to har laget en svært spennende og særpreget plateinnspilling. Musikken ligger et godt stykke unna det man vanligvis hører fra Sharp, og det er vakkert fra start til mål.
For en stund siden anmeldte jeg den norske trioen Lumen Drones, og da filosoferte jeg litt om hvorfor den musikken denne trioen gjør, som er en «fornying» av den norske folkemusikken, traff meg så sterkt. Jeg tenkte at det sannsynligvis hadde noe med røttene våre å gjøre, og at folkemusikken ville virke like sterkt på folk med røtter i andre land når de i utlendighet fikk høre sitt eget lands folkemusikk fremført på en strålende måte. Jeg vil sammenligne det Türköz og Sharp gjør her, med det Lumen Drones gjør med den norske folkemusikken, bare at de kanskje tar det enda lenger «ut», som i den nydelige og spennende «Sakav», hvor Türköz stemme kan minne om nederlandske Gretje Bijma, danske Randi Pontoppidan eller andre innenfor den eksperimentelle vokalkunsten. Jeg er overbevist om at utflyttede tyrkere eller mennesker fra Semipalatinsk i Øst-Turkistan, hvis de stiller med et relativt åpent sinn, vil like denne musikken, og føle at den treffer dem på samme måte som Lumen Drones treffer meg. Og man trenger overhode ikke ha røttene sine i Semipalatinsk i Øst-Turkistan for å fascineres av den musikken de to leverer på denne innspillingen. Den er kreativ og spennende hele veien, og selv om det er mye folkemusikk i «svingene», er det også mye frittgående improvisasjon som virkelig gjør inntrykk.
Jan Granlie
Saadet Türköz (v), Elliot Sharp (analog synth, bcl, glissentar)
