Vi kjenner relativt godt til den tysk/tyrkiske pianisten Laia Genc, blant annet fra konserter med hennes trio rundt om, og flere fine plateinnspillinger.
Nå samarbeider hun med vokalisten og altsaksofonisten Sabine Külich, som jeg ikke kjenner fra før, gjennom 15 låter som en hyllest til pianisten Dave Brubeck.
Det starter med «When You Wish Upon A Star», som jeg mer forbinder med helt andre musikere enn Brubeck, men det får stå sin prøve. Allerede her får jeg litt bange anelser. Genc spiller som hun skulle kompe en hvilken som helt musikal-artist, og det virker som hun spiller rett fra «bladet», uten å ha utviklet sin egen måte å tolke låta på. I tillegg synes jeg ikke stemmen til Külich har nok styrke til å bære den gamle slägeren.
De fortsetter med Brubecks «It’s A Raggy Waltz», og her er Genc mye mer på hjemmebane. Hun boltrer seg i denne standarden på en morsom måte, og når Kühlich følger fint opp, så blir dette en fin versjon – et godt stykke fra Brubeck, noe som er helt ok.
Mer Brubeck: Denne gangen får vi hans «Three To Get Ready», hvor Kühlich spiller altsaksofon som var det Paul Desmond, og Genc swinger adskillig mer enn det Brubeck noen gang gjorde (etter min mening).
«Strange Meadowlark» er også skrevet av Brubeck, med tekst av Iola Brubeck. Her starter det med plystring i beste Kresten Osgood-stil, med fint pianospill av Genc. Dette er en slags ballade, som tolkes som en musikalmelodi, noe det ofte gjør når Kühlich synger. Hennes stemme er bygd for de store musikalscenene, for den rommer mye.
«Those Clouds Are Heavy, You Dig» er av Brubeck og Desmond, med tekst av Kurt Elling. Her synger Kühlich mer slepent og «røykfylt», noe jeg synes passer hennes stemme. Men de befinner seg stadig på teaterscenen, selv om Gencs pianospill swinger fint.
Så får vi, selvsagt «Take Five», Paul Desmonds låt som han og Brubeck solgte i bøtter og spann. Innledningen med altsaksofon og piano er akkurat slik den skal være, i 5/4-takt, og med litt dystert spill fra Genc. Og med det gjør hun også en helt annen variant enn de vi kjenner fra Brubeck/Desmond. Dette strekket synes jeg er platas absolutte høydepunkt. Laia Genc er en oppfinnsom musiker som gjør ting med standardlåtene som ingen andre.
Og slik fortsetter det. Vi får Brubecks «In Tour Own Sweet Way» med helt ok scatsang og «Koto Song», før vi får Desmonds «Sweet Slumber» og Brubecks velkjente «Blue Rondo A La Turk» som gjøres på en fin og original måte, Johnny Mandels «Emily» og Brubecks «Unsquare Dance» og «Blessed Are The Poor» før de går inn for landing med Gencs «For Mara», en fin ballade som passer godt inn i helheten og Kühlich’s «The Message», som kan tolkes som en slags versjon av «Take Five».
Så seiler vi ut av denne plata med «When You Wish Upon A Star» på spilledåse…
I det hele er dette blitt en variert hyllest til Dave Brubeck. Når det kun dreier seg om altsaksofon og piano, så låter det svært fint, men jeg får litt problemer med det litt teatralske i Külichs stemme. Men det kan selvsagt ha noe å gjøre med mitt temmelig dårlige forhold til musikaler som kunstform.
Men sjekk den ut. Og jeg er sikker på at en konsert med disse to vil være en hyggelig opplevelse.
Jan Granlie
Sabine Kühlich (v, as), Laia Genc (p)
