På skive

SARA SERPA

«Close Up»
CLEAN FEED CF467CD

Vokalisten Sara Serpa har siden 2008 vært bosatt i New York, og er i følge Jazz Times «a master of wordless landscapes». På sin nye plate «Close Up» samarbeder hun med saksofonisten Ingrid Laubrock og cellisten Erik Friedlander i ni relativt fritt improviserte strekk, hvor man spesielt legger merke til Serpas fine stemme, som passer perfekt til denne musikken, samt det tette og gode samspillet mellom henne og medmusikantene.

Som bandleder har hun produsert og gitt ut ni album, (på selskap som Sunnyside Records, Clean Feed, Tzadik og Inner Circle Music), og den forrige, «All The Dreams» ble gjort i samarbeid med gitaristen André Matos.

Hun har tidligere samarbeidet med et stort utvalg av musikere innenfor den nyere jazzen, så som John Zorn, Guillermo Klein, Zeena Parkins, Mark Turner, Tyshawn Sorey, Nicole Mitchell og mange andre. Hun har turnert i Europa, Australia, Nord- og Sør-Amerika, og har deltatt på festivaler som Festa do Jazz, Panama Jazz Festival, Festival de Jazz de Montevideo, Wangaratta Jazz Festival, Adelaide Festival, Sopot Jazz Festival og jazzklubber som Bimhuis i Amsterdam, Casa da Música i Porto, Village Vanguard, Jazz Standard og The Stone i hjembyen New York, Brooklyn Academy of Music, Metropolitan Museum of Art og Kennedy Center for the Arts, blant andre.

Det er en lys og relativt lett stemning over hele albumet, og hennes eteriske tilnærming til musikken beveger seg over et bredt spekter av inspirasjoner, inkludert litteratur, film, visuell kunst, historie og natur. Og samspillet med Laubrock og Friedlander er som skapt til hennes uttrykksform. Særlig synes jeg samspillet med Friedlander fungerer godt. Laubrock er den mest anonyme av de tre på denne innspillingen, men der hvor hun bidrar, fungerer det svært godt.

Innimellom får jeg en slags Lourie Anderson-følelse når jeg hører Serpa og hennes medmusikanter. Det er noe med stemmebruken i enkelte av låtene som minner meg om Anderson, og hvordan hun angriper de enkelte låtene. Og selv om vokalen er ordløs, er det nesten som hun synger på et språk vi ikke forstår, men hvor det allikevel blir mening i det som fremføres vokalt. Og på det sjuende sporet, «Woman» beveger hun seg mot Irland og deler av den folkemusikken vi av og til får fra Canadiske musikere, hvor hun mer eller mindre duellerer med Laubrocks saksofon så det nesten høres ut som to stemmer. Vakkert!

Verdt å nevne er også Friedlanders sobre og fine cellospill, som leker seg med den ordløse sangen, og som gjør den enda mer interessant og spennende. Og når saksofonen, enten det er sopran- eller tenorsaksofon kommer inn, blir det hele tilnærmet fullkomment. Deilig!

I det hele tatt er dette blitt en moderne, fritt improvisert sommerplate, som mest på grunn av Serpas behagelige og lyse stemme, sammen med cello i stedet for bass, er med på å trylle fram lyse og varme sommerkvelder.

Jan Granlie

Sara Serpa (v), Ingrid Laubrock (ts, ss), Erik Friedlander (c)