På skive

SATOKO FUJII

«Invisible Hand»
CORTEZ SOUND CS0001/0002

Pianisten Satoko Fujii startet å spille piano i fødebyen Tokyo da hun var fire år. Hun flyttet til USA i 1985, og studerte ved Berklee. Senere har hun også studert ved New England Conservatory of Music. Etter studiene reiste hun tilbake til Japan med sin mann, trompeteren Natsuki Tamura, som er leder for bandet Gato Libre. I Tokyo ledet hun en rekke forskjellige band, blant annet Orchestra Tokyo. Hun har innspilt plater siden 1996, og fram til i dag har hun gjort mer enn 40 innspillinger.

«Invisible Hand» gjør hun solo. Vi møter henne sammen med et godt stemt flygel. På den første platen improviserer hun helt fritt, etter innfallsmetoden, og mye av musikken er lyrisk og fin. Men ikke hele tiden. Hun har også evnen til å bevege seg et godt stykke ut i det mer heftige landskapet, og det er i disse strekkene jeg synes hun fungerer best. Hør for eksempel på andresporet «Increase», hvor Japan møter Cecil Taylor på en fin måte, mens hun på tittelsporet, beveger seg et godt stykke inn i improland.

Noen ganger beveger hun seg inn i de japanske musikktradisjonene, som gjør at platen blir variert og spennende, og det er klart allerede tidlig i første gjennomspilling at dette er spennende musikk vi ikke hører hver dag. Det gjelder også sistelåta på første CDen, «Hayase», som trekker Keith Jarrett inn det japanske.

Musikken på CD2, forestiller jeg meg er mer planlagt og gjennomtenkt enn musikken på førsteCDen. Dermed får vi også låter som ikke er så spontane, men mer «komponerte», noe som igjen fører til at de blir mer konvensjonelle. Men de beviser også at Fujii også er en god komponist.

Åpningssporet «I Know You Don’t Know» er en balladelignende sak, som har mye av den nyere, europeiske jazzen i seg, samtidig som gamle helter som Bill Evans lurer i sivet. «Spring Storm» har mye japansk over seg i små strekk, men er også en låt som kunne vært gjort av mange europeere, selv om hun også har nye klassisk pianospill i fingrene, som gjør låta litt for høytidelig.

Men samlet sett, synes jeg Fujii har levert en fin soloinnspilling. Ikke alt er like spennende, men det kan vi leve med. Jeg liker spesielt at hun bringer inn den japanske musikken i mye av det hun gjør, uten at det blir påtatt eller kunstig, og når hun avslutter med den litt tunge og eksperimentelle «Green Cab» og «Gen Himmel», som er en oppløftende og lyrisk komposisjon som er den perfekte vuggesangen for oss som elsker solopiano, så er i alle fall denne anmelder fornøyd. Men å utgi to plater med solopiano, krever sin pianist. Og jeg synes kanskje ikke Fujii klarer å fange oppmerksomheten helt gjennom begge platene. Så kanskje kunne hun ha skåret det hele ned til en lang enkeltCD?

Jan Granlie

Satoko Fujii (p)