På skive

SHARP / HALVORSON / RIBOT

«Err Guitar»
INTAKT CD 281

Det forefinnes en rekke spennende plater med både Elliot Sharp, Mary Halvorson og Mark Ribot. Men å få de tre gitaristene samlet på en plate, er ikke hverdagsmat. Og er du gitarnerd, så bør vel denne platen komme med i samlingen fortest mulig.

De tre gitaristene har vært mer eller mindre toneangivende innenfor den nyere jazzen fra Sambandsstatene i flere år. Ribot er nok den som har vært på listene lengst, og som har fått mest oppmerksomhet, ikke mi9nst på grunn av hans mange prosjekter innenfor rocken. Elliot Sharp har vært litt under radaren for en del, men har i mange år vært en viktig stemme innenfor den improviserte musikken fra New York, mens Mary Halvorson er den unge, kommende stjerna. Med sine mange samarbeidsprosjekter med pianisten Kris Davis og saksofonisten Ingrid Louborck, men hun har også spilt en periode med Ribot i hans «disco»-prosjekt med The Young Philadelphians.

Ideen til dette albumet, var å lage en serie duetter mellom Ribot og Halvorson, med Sharp som lydmann og tilrettelegger. Han har alltid likt duoformatet, og den samtalen som oppstår mellom to musikere i en slik situasjon. Trioen blir en litt annen slags «samtale», hvor man får en triangel av samarbeidspartnere, og mye mer en dynamisk balanse.

Det spesielle med disse duettene og trioene, er at de tre musikerne ikke var i studio for å spille sammen samtidig hele veien. For eksempel i åpningssporet, «Blindspot» møttes Sharp og Ribot i studio for å spille det inn, men de åpninger for at Halvorson skulle komme inn senere. Hun var til stede og hørte hva de to spilte, og la på sine innspill etterpå. Og slik ble mye av platen skapt.

Så på platen hører vi de sammen. Enten alle tre, eller bare to av dem, alt etter hva de følte for. Vi får 12 fritt improviserte strekk innspilt i New York i juli 2016, og musikken er skapt enten av en eller to av musikerne, eller alle tre, og det er hele veien ytterst fritt.

Jeg må vel innrømme at, selv om jeg har stor sans for alle tre gitaristene, så skal det mye til før jeg bruker mye tid og energi på denne innspillingen. Det er flott utført hele veien, og det er tre vidunderlige musikere som møtes, men det er noe med denne typen jazz, eller impromusikk, som er såpass spesiell at det kreves konsentrasjon, spesiell interesse og svært åpne ører for å bruke timer på det. Kanskje på konsert, men på plate blir det litt for spesielt.

Men vi møter tre kreative musikere, som man gjerne skal bruke tid på. Og er man gitarfrelst, så burde dette være «pensum».

Jan Granlie

Mary Halvorson (g), Elliot Sharp (g), Mark Ribot (g)