På skive

SNORRE KIRK

«drummer & composer»
STUNT STUCD 17022

Trommeslageren Snorre Kirk kommer opprinnelig fra Norge, men har bodd mesteparten av sitt liv i Danmark, hvor han har opparbeidet seg et godt rykte som en stødig og god trommeslager. Han har gjort flere plater i eget navn, som alle har fått strålende mottagelse i Danmark. Og nå er det kanskje på tide at jazzfolk også i andre land begynner å snakke om denne trommeslageren.

Med seg på sin nye plate, «drummer & composer» har han altsaksofonisten Klas Lindquist, tenorsaksofonisten Jan Harbeck, kornettisten Tobias Wiklund, trombonisten Magnus Wiklund, pianisten Magnus Hjorth og bassisten Lasse Mørch, som alle er med på å gjøre dette til en fin «retroplate».

Det starter med Tobias Wiklund i den korte «Prelude», som kan tyde på at Kirk denne gangen er på vei litt bort fra den tradisjonelle, danske jazzen (som alle klisjeene snakker om).

Men allerede i andresporet, «Heartland» endres dette kraftig. Da er vi tilbake der hvor Kirk spiller stødigst, nemlig innenfor den mainstream-, swing- og bopbaserte musikken. På «Heartland» kan det nesten høres ut som musikk som er hentet fra 30-tallet, med fint klarinettspill fra Lindquist.

Og slik fortsetter det. Med «The Main Drag», som swinger upåklagelig, og som kunne vært hentet rett ut av den tidlige Blue Note-katalogen fra 50-tallet, hvor vi får fine solistbidrag fra Magnus Wiklund og Jan Harbeck (en saksofonist man i de andre nordiske landene bare har å merke seg!). «Pastorale» er en nesten Ellingtonsk komposisjon, hvor alt sitter godt sammen, og hvor ensemblespillet er spesielt godt. Denne låten er en slik en som man sikkert danset til i møblerte hjem på 40- og 50-tallet, og det er en låt som fungerer godt med disse dyktige musikerne.

Balladen «Port Light» åpner med et litt dystert pianospill fra Hjort, også en musiker man bør merke seg i resten av Norden, og sammen med bassist Mørck og kapellmesteren, skaper de en fin og litt mystisk ballade som fungerer, før den swingende «The Capital Blues», hvor Klas Lindquists altsaksofonspill gjør den til den reneste Johnny Hodges-låta. Denne kunne også vært med på Duke Ellingtons settliste, og swinger storveis hele veien.

«Grace» åpner også med en fin pianointro, før vi får en nedpå-blues hvor det er umulig å holde foten stille. Vi får en fin trombonesolo og nok en Ellingtonsk låt som fungerer til fulle, før den hurtige «Swing City Blowout», som også swinger upåklagelig, og hvor man nesten kunne veddet på at musikerne kom fra Chicago eller Kansas, og var født en god stund før andre verdenskrig.

Så avslutter de med «Postlude», som minner litt om åpningen «Prelude», også her med Tobias Wiklund i førersetet. En veldig vakker og fin låt, som nesten høres ut som en julesang, som passer perfekt som avslutning på en fin plate.

Alle låtene på platen er komponert av Snorre Kirk, noe som overbeviser, i alle fall meg, om at han er en glimrende jazzkomponist innenfor de eldre stilartene. Hans trommespill er hele veien stødig, og han fremhever aldri sitt eget spill, men er opptatt av at bandet skal låte, noe det gjør til de grader her, enten vi befinner ogss på 30-, 40- eller 50-tallet.

Kanskje er ikke dette den mest nyskapende platen vi har hørt de siste årene, men allikevel løfter den seg på grunn av musikernes store innsats og, ikke minst, Kirks fine komposisjoner og arrangementer. Det eneste jeg har å utsette på den er at den kanskje er litt for kort. For dette er musikk vi gjerne hører mer av.

Jan Granlie

Snorre Kirk (dr), Klas Lindquist (as, cl), Jan Harbeck (ts), Tobias Wiklund (cor), Magnus Wiklund (tb), Magnus Hjorth (p), Lasse Mørck (b)