Da den sørgelige og forferdelig triste nyheten om at trommeslageren Axel Skalstad hadde, på tragisk vis, forlatt vår verden i alt for tidlig alder, var det på tide å prioritere den nye, og andre, langspilleren til det progressive jazzrock-bandet Soft Ffog. I dette bandet spilte Skalstad, eller Axel «Pheel the Collin’s» Skalstad, som han omtales som i presseskrivet, en vesentlig rolle med sitt ytterst hardtslående og kreative trommespill. Ved siden av han finner vi gitaristen Tom «Zappa-finger» Hasslan, bassisten Trond «Geezer Jeezuz» Frønes og keyboardisten Vegard «Wake(up the)man» Lien Bjerkan, og vi får fire solide utblåsinger fra bandet, som, stadig ifølge presseskrivet, passer perfekt for venner av band som King Crimson, Terje Rypdal, Krokofant (hvor både Hasslan og Skalstad var med), Red Kite og Elephant9.
De som har lest mine anmeldelser av plateutgivelser som tenderer mot rocken, har nok lagt merke til at jeg ofte sammenligner de bandene jeg har sans for med amerikanske Living Color. Og jeg kan gjerne sammenligne denne utgivelsen med gitaristen Vernon Reid sitt hovedband fra 1990-tallet. Men Soft Ffog er seg selv i hvordan de nærmer seg rocken, mens de fremdeles har alle åtte føttene godt plassert i jazzen.
Gjennomgående er det Hasslans utmerkede gitarspill som leder oss gjennom de fire låtene. Men det er ingen tvil om at Lien Bjerkans keyboardspill også er med på å sette standarden. Og med Frønes sitt solide og velplasserte bass-spill og, ikke minst, Skalstads drivende og, ikke minst, kreative og pågående trommespill, blir dette en utgivelse som sitter som «ei kule».
Når man har lyttet gjennom platen noen ganger, dukker det opp en del sekvenser hvor man godt kan høre at Hasslan og Skalstad har spilt sammen lenge. For tettere og mer sammensveiset innsats er det sjelden man hører.
Andresporet «Pokus» er en videreføring av reggaen, med bandets helt personlige driv, før de går over i noe som best kan karakteriseres som «stadionrock fra 1990-tallet». Men gjort på en adskillig mer kreativ og spennende måte enn de fleste av de store stadion-banda.
Tittelsporet «Focus» kunne nesten vært gjort av Yes i tiden rundt Close to the Edge-albumet, mens avslutningen, «Oh Jimi», som gjerne kan være en hyllest til Jimi Hendrix, men gjort tett på de før nevnte Living Color.
Tom Hasslan er en ytterst dyktig gitarist som leder an foran Vegard Lien Bjerkan og hans utmerkede keyboardbehandling, Trond Frønes solide bass-spill og Axel Skalstads nesten skremmende, gode trommespill.
Det blir nok ikke lett for bandet å skaffe seg en erstatning for Skalstad framover. For hans trommespill er, så til de grader, på plass på øverste hylle, og er, kanskje, hovedgrunnen til at dette låter såpass tøft, energisk og eminent. Rest in Power, Axel. Det var fryktelig synd at du forlot vår verden rett etter at platen som kunne blitt kvartettens store, internasjonale gjennombrudd kom ut.
Jan Granlie
Tom Hasslan (guitar),Vegard Lien Bjerkan (keyboards), Trond Frønes (bass), Axel Skalstad (drums)
