Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

STEFAN ISAKSSON

«Sharp Island»
PB7 035

Den svenske saksofonisten Stefan Isaksson, kom med sin forrige plate «Three Cushion» for 20 år siden, og nå var det sannelig på tide å komme seg i studio igjen! På sin nye innspilling har han med bandet Kamouflage, pluss at han på en låt, Isakssons «No Name Ballad», har med Isaks Young Generation. I tillegg bidrar hans datter, Camilla, med fin vokal på noen spor.

Kamouflage består av gitaristen Claes Askelöf, bassisten Patrik Boman og trommeslageren Jesper Kviberg, og vi får en god samling standarder, sammen med noen originaler av Isaksson.

Isaksson er en habil saksofonist i be bop-klassen. Han har en cool stemme i tenorsaksofonen, som tydelig er inspirert av de saksofonistene vi husker fra 50-tallet. Av de andre musikerne er det bassisten Patrik Boman vil kjenner best fra før. Han bidrar med habilt og fint bass-spill, uten at han tar større plass enn det kompjobben krever, bortsett fra noen helt kompetente solier, som er noen av høydepunktene på plata. Camilla Isakssons vokal er relativt lys, og hun har en personlig og fin stemme, som gjør musikken lysere, og litt mer «musikal»-aktig i de låtene hun bidrar. Gitarist Askelöf kjenner også denne musikken ut og inn, og bidrar fint, mens trommeslager Kviberg i noen låter blir litt for ivrig i trommingen, eller at han er altfor høyt mikset innimellom. Andre steder, som for eksempel på de låtene hvor vokalen har hovedrollen, ligger tenorsaksofonen for langt bak i lydbildet. Noen steder, som på for eksempel «En Lektion», er vokalen lagt for langt bak i lydbildet.

På «No Name Ballad», hvor Isaks Young Generation medvirker, får vi fint gitarspill av Joel Svensson, i en fin ballade, og på denne låta fungerer samspillet mellom han og Isaksson fint.

Mitt største ankepunkt mot denne innspillingen er ikke musikken i seg selv. Den holder god klubbstandard, men bidrar ikke med særlig stor grad av originalitet eller nyskapning. Hovedproblemet er at lydbildet endrer seg altfor mye fra låt til låt, noe som gjør at helheten blir fraværende, og man blir sittende og irritere seg over det, i stedet for å lytte til musikken. Og det skal man jo ikke gjøre når man spiller en plate fra 2017.

Jan Granlie

Stefan Isaksson (ts), Claes Askelöf (g), Patrik Boman (b), Jesper Kviberg (dr), Camilla Isaksson (v), Joen Svensson (g), Eirik Hj Lund (b), Harry Wallin (dr)

Skriv et svar