«Jag är inte en så särskilt märkvärdig saxofonist egentligen om man ska jämföra med Krister Andersson og sådana där ekvilibrister», sa Bernt Rosengren til Thorbjørn Sjøgren i et intervju på Radio København i desember 2012. Rosengren fortsatte: «Men jag kan ju många melodier».
Bernt Rosengren har endelig fått sin biografi, utgitt i månedsskiftet april/mai i år på Ejeby Förlag — et forlag som i dag framstår som ett av de viktigste for litteratur om svensk jazz. Boka er forfattet av musiker og musikkforsker Stefan Wistrand, som tidligere også har begått en biografi om Rosenbergs halvt år eldre saksofonkollega og tidvis samarbeidspartner, Börje Fredriksson. Boka Börje Fredriksson, saxofonist ble utgitt på samme forlag i 2019. Det er en lesverdig og informativ biografi Wistrand har skrevet om saksofonisten, arrangøren og bandlederen Bernt Rosengren. Har man det aller minste interesse for svensk og nordisk improvisert musikk de siste tiårene, så bør man lese Wistrands bok.
Bernt Rosengren ble født i Stockholm på julaften 1937, og vokste opp med arbeiderklasse-bakgrunn i Segeltorp, like sørvest for Stockholm. Svensk jazz starter med dragspelet, er det sagt – Bengt Hallberg, Lars Gullin, de er mange som startet der. Så også Bernt Rosengren. Rosengren skulle bli 15 år før han fikk sin første tenorsaksofon, en billig skolemodell. Tre år seinere byttet han dette første skoleinstrumentet inn i en ny saksofon, den mer meriterte modellen Selmer Mark VI. Ikke lenge etter sto han fram som en ny jazzstemme som det var verdt å lytte til.
Fra dette utgangspunktet følger Wistrand Rosengrens utvikling i hovedsak kronologisk. Hans første plateutgivelse ble den eponymiske EP-en Jazz Club 1957, spilt inn og utgitt rett før Rosengrens 20-årsdag. Tre år seinere kom EP-en The New Beat Generation, som den første i Rosengrens eget navn. Med disse, ble det initiert en spektakulær musikerkarriere som skulle vare helt fram til hans siste konsert i følge Wistrand, på Nefertiti i Göteborg 10. januar 2020. Bernt Rosengren framstår som en av de aller fremste jazzmusikere i Sverige, i Norden og i Europa som helhet, og kanskje den aller fremste blant musikerne i Stockholmsgenerasjonene etter Nalens storhetsperiode.
I alt ble det utgitt om lag 30 album i hans eget navn. I tillegg deltok han på rundt 60 album som ble utgitt i andre musikeres navn. Der hans første to tiår som ledende musiker var karakterisert ved eksperimentering, utforsking og nyskaping av frie former i jazzen, vendte han i den siste halvdelen av livet tilbake til det bopbaserte stil-idiomet han startet med. Men med utgangspunkt i egne komposisjoner og jazzstandarder, fortsatte han sin søken etter å skape kontemporær og framoverskuende jazzmusikk. Der hans første periode inneholder albumene Improvisationer og Fly Me to the Sun, og, vil noen hevde, krones med dobbelt-LPen Notes from Underground, peker den andre perioden til album som Full of Life i Summit Meeting-samarbeidet med Nils Sandström, og I’m Flying med hans faste kvartett.
Hans siste albumutgivelse mens han levde, var et liveopptak med det som var hans mer eller mindre faste kvartett de siste to tiårene av hans liv: Solsidekvartetten. Denne kvartetten var oppkalt etter Bistro Solsidan i Saltsjöbaden, ute på kysten ved Stockholms mellersta innerskärgård, og besto av Stefan Gustafsson på piano, Hans Backenroth på kontrabass og Bengt Stark på trommer. På denne utgivelsen — albumet Live, innspilt i forbindelse med markeringen av Rosengrens 80-årsdag — er kvartetten supplert med danske Christina von Bülow på altsaksofon. Bernt Rosengren gikk bort 15. mai 2023. salt peanuts* var tilbake i Stockholm til den store hyllesten til Bernt Rosengren som gikk av stabelen fire måneder etter hans bortgang. Minnene er mange.
Wistrand får i boka fint fram Rosengrens stadige fokus på å bevege seg framover, av å skape ny musikk, selv i periodene på 1980-tallet da han ble kritisert av flere for å være bakoverskuende, for å ha mistet den avant-gardistiske søken etter nye uttrykk og ny musikk. Han var i svært liten grad interessert i sine allerede utgitte plater, disse var et uttrykk for der han hadde vært i går, ikke dit han var på vei i dag, mot i morgen. «Jag är aldrig nöjd med mig själv, [jag] hör felen. Dessutom: Det jag har spelat in själv kan jag ju redan. Jag tänker på nästa gång i stället, på nästa spelning» (OJ, 2000). Det viktige er å tenke på det du ikke kan, der ligger motivasjonen til å stadig utvikle seg selv. Det er det som bringer deg framover. Det framstår som et underliggende livsmotto for Wistrands Bernt Rosengren.
Det er en lettlest og lettforståelig bok Wistrand presenterer. Bernt Rosengren presenteres slik at både den som er godt kjent med Rosengrens liv, og en leser som er ny i møtet med den store saksofonisten, får et godt utbytte av møtet. Men jeg etterlyser en noe mer overordnet og kritisk musikkfaglig analyse av Rosengrens kunst. Utviklingen av det som ble hans lett gjenkjennelige musikalske uttrykk berøres kun anekdotisk, det henvises stadig til hans arv etter først og fremst Sonny Rollins, men også etter John Coltrane og Dexter Gordon, og også hans egen betydning for nye generasjoner jazzmusikere. Men dette drøftes og tydeliggjøres i liten grad.
Boka ville tjent på at dette hadde blitt noe mer konkretisert. Som den er lagt fram, forandrer ikke boka hvordan en som har fulgt Rosengrens karriere, lytter til hans musikk. Leseren oppdager ikke nye fasetter i møtet med Rosengrens kunst. Langs tilsvarende linjer, framstår presentasjonen av de unge musikerne i Stockholms møte med George Russell i perioden 1964-70 som ganske overfladisk behandlet. Det er rikere vitnesbyrd om Russells tid i Skandinavia enn det som er valgt ut her. Det er min oppfatning at det kunne vært interessant for en Rosengren-biograf å grave noe dypere i dette, enn det denne boka gjør. Den implisitte avvisningen av at Russell har hatt noen særlig betydning, er etter min vurdering overfladisk og reiser åpenbare spørsmål om de som er sitert i sakens anledning, virkelig har oppfattet hva som var Russells grunnleggende budskap.
I beskrivelsen av livsløpet tidfestes skiftet fra frijazzeren Rosengren til arrangøren og bopperen Rosengren til årsskiftet 1975/76: I september 1975 spilles det som blir det siste albumet med ‘frijazzkvartetten’, med Tommy Koverhult (sax), Torbjörn Hultkrantz (b) og Leif Wennerström (dr), supplert med Bobo Stenson på piano, inn på Fasching. Kort tid etter Fasching-konserten som dokumenteres på In Stockholm — Vol. 2, hadde Bernt Rosengren i desember samme år premiere for Bernt Rosengren Big Band. Rosengrens første utgivelse med storbandet var First Moves, spilt inn i april 1976.
Interessant nok, det synes ikke som dette skiftet framsto som så radikalt som det ble oppfattet, i Rosenrens egen samtid: Rosengren er i boka sitert fra et samtidig intervju i Dagens Nyheter i forbindelse med storbandets konserter på Bal Palais i Stockholm. Han sier der: «Egentligen är jag emot storbandjazz som musikaliskt uttryck. … Men jag vill ha jobb med allt, och hitta nya musiker. Jag vill se vad som händer. Kanske det här kan bli upptakten till ett nytt experimentband». Det synes å være i bakspeilet, når han ser seg tilbake, at Rosengren løfter fram dette tidsskillet. Mange år seinere sier han i SR til Lars Westin, «Om man håller på och experimenterar kommer man fram til en viss gräns … en återvändsgränd [for norske og danske lesere; blindvei/blind vej] i en fri musikform». Her ligger det en kime til en historisk utforsking av denne delen av Rosengrens musikalske utvikling.
Selv opplever jeg i dag, mange år seinere, dette skiftet som mindre dramatisk enn samtiden ville ha det til. I dag er kanskje kontinuiteten i Rosengrens utvikling mer framtredende, enn diskontinuiteten. Som han i boka er sitert på, fra et intervju i 1976, i denne overgangsperioden: «Jag spelar en öppen musik: Det gäller att lösa upp sånt som är fastlåst, att skapa en rytm utifrån sig själv». Der ligger kimen, tror jeg, til en overgripende forståelse for Rosengrens samlede kunstnerskap.
Jeg skulle også ønske at Wistrand hadde funnet plass til i det minste å nevne det flerårige samarbeidet mellom Rosengren og den norsk-svensk-danske kvartetten med tenorist-kollega Knut Riisnæs, pianist Ben Besiakov, Hans Backenroth på bass og trommeslager Tom Olstad. Dette var en kvintett som opparbeidet seg et entusiastisk publikum, ikke bare i Rosengrens andre hjemby København, men også i Oslo.
Et ørlite pirk til slutt: Wistrand beskriver hvilke priser Rosengren mottok i sin levetid. Stipendenes størrelse angis med det nominelle beløpet i tildelingsåret, og i tillegg angir han i enkelte tilfeller, det han beskriver som «2025 penningvärde». Jeg antar han med det har KPI-justert beløpene. Som et eksempel: Da Rosengren ble tildelt statlig inkomstgaranti för konstnärer i 1974, var garantibeløpet kr 40 500. KPI-justert er dette oppgitt som å tilsvare 284 000 2025-kroner. Men metoden gjør at dette er et uttrykk for garantiens størrelse målt etter kjøpe-kraft. Siden dette dreier seg om en inntektsgaranti, ville det vært bedre å sammenlikne med lønnsnivået i tildelingsåret, vurdert i forhold til det gjennomsnittlige lønnsnivået i 2025, sammenliknet med gjennomsnittlig lønnsnivå i tildelingsåret.
Å skaffe meg tilgang til en tidsserie for svensk lønnsutvikling siden 1974 ville kreve mer tid enn det som er tilgjengelig for denne anmeldelsen. For å få et overslag hvor store disse beløpene er, bruker jeg derfor i stedet mine egne norske data for den gjennomsnittlige lønnsutviklingen i Norge, basert på offisiell SSB-statistikk. Da ville garantibeløpet kr 40 500 i 1974-75 i dag, justert med gjennomsnittlig norsk lønnsutvikling i perioden, tilsvare en garantiinntekt på vel kr 660 000. Konstnärsnämndens stora stipendium, kr 100 000, som Rosengren fikk i 2001, tilsvarte på samme måte i 2025 kr 157 000 KPI-justert, og nær kr 250 000 i 2025 om det justeres etter økningen i gjennomsnittlig lønnsinntekt. Kungliga Musikaliska Akademiens Jazzpris på kr 100 000 i 2009, tilsvarer igjen hhv. kr 140 000 og kr 173 000 i 2025. Jan Johansson-stipendiet Rosengren mottok i 1973 med kr 3 000, ville på samme måte tilsvare hhv. kr 21 000 og kr 56 000 i de to sammenlikningene.
Fra kjennskap til nasjonalregnskapsdata og annen økonomisk statistikk for begge land i mitt tidligere liv som nationalekonom/samfunnsøkonom, vet jeg at den svenske lønnsutviklingen i disse periodene er svakere enn den norske. Men siden det også i Sverige har vært en substansiell reell lønnsvekst i perioden, vil stipendenes størrelse vurdert etter dagens lønnsnivå, være vesentlig større enn de angitte KPI-justerte tallene. Men de eksakte tallene er ikke poenget her: Det er forskjellene i størrelsesorden av disse tallene som gir en dypere forståelse for hva stipendbeløpene innebærer i den samtiden Rosengren mottok dem.
Men disse kritiske merknadene er ikke nok til å endre konklusjonen: Alt i alt er denne boka en anbefalelsesverdig biografi om en av Skandinavias største musikere i en generasjon som skulle forme og prege det som ble den nye skandinaviske jazzen etter 1970. Rosengren har lagt ned hornet for godt, men musikken hans er fortsatt tilgjengelig og den er fortsatt verdt å lytte til. Et vesentlig resultat av denne boka kan forhåpentligvis være at mange lyttere vender tilbake til og lytter på Rosengrens omfattende opus, fra begynnelsen i 1957 med Jazz Club 1957 til det siste live-albumet, Live med Christina von Bülow, utgitt i 2019.
Jeg velger til slutt ut to sitater om og av Rosengren, begge brukt i boka, som får fram både dybden i Rosengrens kunstnerskap, og humoren i hans musikk.
«… att lyssna på Bernt Rosengren är att bli påmind om sin egen mänsklighet … Det är att upptäcka sig själv» [Erik Centerwall om Notes from Underground, i Svenska Dagbladet.]
«Jag tycker om barockmusik, evergreens, samba, modern klassisk musik, folkmusik, blues, jazz, ryska dragspel, indiska ragas, turkisk nejflöjt, svenska fioler, zigenarmusik, afrikanska trummor, populärmusik, filmmusik, m.m. Konstigt nog finns det tråkig musik också.» [Bernt Rosengren som seg selv i Leif Zetterling, Profiler – 39 porträtt i tempera och olja.]
Tekst: Johan Hauknes
