På skive

STEFANO BOLLANI

«Joy In Spite Of Everything»
ECM 2360

Den italienske pianisten Stefano Bollani er en morsom kar når vi møter han på konserrter. Han er et unikum av morsomme, musikalske abligøyer, og kan oftest nesten se ut som salige Victor Borge der han flørter hemningsløst med publikum. Fra tid til annen går det ut over den musikalske helheten, men ofte er det med på å gjøre den musikalske opplevelsen større.

Nå er an ute med nok en innspilling på ECM. Med sitt «danskekomp» bestående av bassisten Jesper Bodilsen og trommeslageren Morten Lund, har han gjort flere lyriske perler av noen plater tidligere. På «Joy In Spite Of Everything» har han forsterket laget med gitaristen Bill Frisell og saksofonisten Mark Turner, begge blant de beste utøverne av melodisk, nyere jazz i Sambandsstatene.

Det starter med den fine «Easy Listening», som er akkurat det tittelen sier – easy listening, men selvfølgelig ikke uten at Bill Frisell får brodere litt på melodilinjen og gå sine litt egne veier. Alle musikerne får presentert seg, og spesielt synes jeg Bodilsens bass-solo fungerer fint. Litt latin-preg på melodien gjør den behagelig å lytte til, men det virker som man holder litt tilbake i energinivået hele veien. Det blir – easy listening.

«No Pops No Party» har en fornøyelig tittel, og veldig Bollani. Her vrir og vrenger de på en velkjent standardlåt, som jeg selvfølgelig ikke husker tittelen på. Vi er langt inne på Mark Turners favorittområde, noe som også høres i hans innledende saksofonsolo, hvor han drar avgårde på velkjent mark. Det er også tydelig at Bodilsen og Lund er på hjemmebane her. Når Frisell overtar solistrollen, er vi plutselig inne i hans domene. Det hele tas ned, og alt vi kjenner til av det typiske Frisellske gitarspillet kommer fram. Han tar utgangspunkt i melodilinjen og lager sin helt spesielle bop-variant av det hele. Og Bollani følger opp slik bare han kan. Her beviser han at han ikke bare er en moromann, men også en svært habil bop-pianist.

«Alobar a Kudra» starter som en slags arabisk sak, hvor Bollani og Bodilsen boltrer seg i en lyrisk og fin melodi, som, etterhvert avslører pianistens store kjærlighet til den klassiske, italienske pianotradisjon. Det svinger upåklagelig, og vi får høre Bollanis fantastiske og lette teknikk over tangentene. Låta fremføres som trio, og det får meg til å tenke på at det begynner å bli lenge siden man har hørt denne rene trioen. For det er en strålende og godt samspilt trio som bør sendes rundt på festivaler og klubber så fort som mulig.

«Las hotensias» er neste låt ut. Den, som alle de andre komponert av kapellmesteren selv. Platas første rene ballade er en typisk Bollani-ballade, som er så vakkert at man kan grine. Den går over i den nesten «klassiske» «Vale», som også er en ballade, tolkes vakkert og nensomt av trioen. Lytt for eksempel på Morten Lunds tilbakeholdte vispekomp, en skoleeksempel på lyttende trommespill. Her får vi for alvor oppleve den melankolske Bollani i fri utfoldelse. Når Turner kommer inn mot slutten av låta blir vi litt distrahert, fordi låten kunne godt ha vært avsluttet rett før han kommer inn. Men det er helt ok. Turner bidrar fint til å fullføre en nydelig komposisjon, uten at det er nødvendig hverken med han eller Frisell akkurat her.

«Teddy» har jeg en msitanke om at er tilegnet Teddy Wilson, noe enkelte av pianosekvensene kan tyde på, som her gjøres i 2014-versjon, fra en mann med tilhold i Italia. Han og Bill Frisell boltrer seg over «den gamle mester» og får det til å svinge på en helt særegen måte. Her synes jeg kombinasjonen av Frisells «americana»-inspirasjoner og Bollanis hang til den klassiske, italienske musikken møtes på en fin måte.

«Ismene» er nok en ballade, og det er her jeg begynner å miste litt av interessen. Det blir på en måte litt samme melodi som tidligere, bare med noen andre nyanser og ny tittel. Det er på dette punktet på innspillingen at Bollani, eller produsentManfred Eicher burde tatt grep og styrt innspillingen i en litt annen retning. Vi føler at det går litt på tomgang, selv musikken som fremføres er ytterst vakker.

Innspurten starter med «tales From The Time Loop», og igjen starter det nede, men med en litt annen energi enn på de foregående. Det kan nesten virke som om Bill Frisell har tatt det grepet vi håpet av Eicher skulle ha tatt. For her er det han som sitter i førersetet. Med sin typiske «twang»-gitarstil åpner han låta, før Turner kommer inn med en klagende saksofon, og resten av bandet henger seg på. For den som liker Bill Frisells måte å tolke låter på, med sitt intrikate gitarspill, vil elske denne låta. Og her føler jeg også at Bollanis humoristiske anslag viser seg en smule.

Så rundes det hele av med tittellåta «Joy In Spite Of Everything», som er akkurat så løs og ledig som vi egentlig har ønsket oss av hele plata. Låta er gjort av trioen alene, noe jeg føler har frigjort de tre musikerne. Kanskje har de hatt litt for stor respekt for Frisell og Turner, og at det først er nå de virkelig tør å slippe seg løs? Bollanis pianospill er gnistrende og morsomt, og han drar med seg Bodilsen og Lund til en strålende avslutning på ei fin plate, som dessverre er blitt litt ensformig i midtpartiet.

Jan Granlie

Stefano Bollani (p), Mark Turner (ts), Bill Frisell (g), Jesper Bodilsen (b), Morten Lund (dr)