Jeg innrømmer gjerne at den sveitsiske pianisten og komponisten Sylvie Courvoisier lenge har vært en av mine favorittpianister. Hun har vært en viktig musiker på den moderne jazzscenen i 20 år, og hun har i mange år vært viktig for den kreative delen av New Yorks jazz- og improvisasjonsscene.
Og på Angel Falls samarbeider hun med den, nærmest, legendariske trompeteren og bandlederen Wadada Leo Smith. Han er en utmerket musiker som, har fulgt i skyggen av Miles Davis gjennom flere utmerkede utgivelser, blant annet på det finske selskapet TUM Records. Og han har bidratt med å forme utviklingen av kreativ jazzmusikk i ulike sammenhenger de siste 50 årene.
Denne utgivelsen er en utmerket oppfølger av Courvoisiers nylige utgitte soloutgivelse To Be Other-Wise, og d sekstettalbumet Chimaera.
De serverer åtte kollektive låter, og alt er innspilt i Oktaven Audio i Mount Vernon i New York den 12. oktober 2024. Og fra start til mål er dette en akustisk utgivelse som viser de to sin tette kommunikasjon og nærhet. Nå vet jeg ikke om all musikken er kollektivt improvisert fra idé til ferdig resultat. Det kan være at de har kommet med noen låter hver, som de drodler rundt, men jeg velger å se det på den måten at alt på platen er skapt der og da i syudio. Det er klart at noe av musikken blir litt «prøvende», når det dreier seg om to musikere som går i studio uten å ha lagt nevneverdige planer, presentert låter for hverandre, men bare går i gang med den erfaringen disse to innehar.
Her fordeler de på hvem som tar «styringen», så blir det den andre musikerens jobb å kommunisere og samtale, med en idé om å lage spennende musikk som begge kan føle seg hjemme i. Og med Smiths kreative og, tidvis, energiske trompetspill satt sammen med Courvoisiers spennende pianospill, blir dette en fin utgivelse.
Det føles som de to har funnet tonen i disse åtte improvisasjonene. Courvoisier med sitt relativt moderne pianospill, slik vi blant annet kjenner fra hennes solokonserter, med Smiths «kommentarer» og innspill, eller der hvor det er Smith som fører an med sine ideer.
Aller best synes jeg det er i de tilfellene hvor de virkelig finner hverandre og at ideene er gjensidige, Og når Courvoisier plukker fram sine Cecil Taylor-sider som Smith kan legge seg på og «kommentere» eller utfylle, blir dette en fryd å lytte til. Vi kan høre mange pianister i spillet til Courvoisier. Både den nevne Taylor, men også en rekke andre av de mer frittgående pianistene vi har hørt de siste ti til tjue årene. Hun plukker litt fra flere, men setter det sammen til sin egen musikk so2m gjennomgående er fascinerende. Smith er også en som plukker fra øverste hylle i sin inspirasjon. Det er tidvis litt Milses Davis, som han kjenner ut og inn. Men det er også inspirasjoner fra andre, som for eksempel Don Cherry, samtidig som han gjennom et langt liv, har skapt sin egen tone og sitt eget univers.
Og sammen har de to laget en ytterst hørverdig duoinnspilliing, hvor musikken hele vegen skifter i temperatur, men hvor de i lange perioder befinner seg i det litt melankolske og akustiske frijazzuniverset, som passer disse to perfekt.
Jan Granlie
Sylvie Courvoisier (piano), Wadada Leo Smith (trumpet)
