Taupe er en trio som kommer fra Glasgow, og som, som de sier selv «er en blanding av fri(matematisk)avant(skronk) som veksler mellom sur lyd, sprudlende improvisasjoner og sludgete, doomfylte riff». Trioen består av Mike Parr-Burman på gitar, bassgitar og elektronikk, Jamie Stockbridge på alt- og barytonsaksofon og Alec Palmer på trommer og elektronikk, og de sju skomposisjonene/improvisasjonene er gjort av trioen i fellesskap.
De er alltid inspirert av en «gjør-det-selv»-holdning, og de gjør forsøk på å bygge bro mellom musikken til det nesten legendariske bandet DNA og James Chance og den skinnende rene presisjonen til moderne grupper som japanske goat eller Horse Lords. De jobber anarkistisk, og de har, den senere tiden, fått oppmerksomhet blant annet på BBC 6 Musics Freak Zone og BBC Radio 3s Late Junction and Freeness.
Det er mye enrgi i det de tre fremfører, og jeg tror dette er et spennende band å høre på en eller annen trang, luguber klubb hvor ølet flyter og headbangingen er relativt utbredt hos de som har samlet seg rett foran scenen.
Dette gjelder, ikke minst, i åpningssporet «lemonade tycoon», hvor den rå altsaksofonen i front drar de to andre med seg ut i en energiutladning som aldri kan vare gjennom hele albumet. Dette er også singelen fra platen, og har sikkert fått mang en ung og alternativ musikkelsker i Glasgow til å «kaste seg ut i det».
Jeg sa at dette ikke kunne vare, så i andresporet, «anti-bird-spike-bird-nest», dukker det opp en slags flashback til gamle The Who (albumet Who’s Next) i åpningen. Et fint riff i gitar over et rocka trommespill. Jeg hadde en formening om at de her ville roe helt ned, men det høres ikke ut som de er i stand til det. En låt som hele vegen er riff-basert, og som er akkurat passe rå, før de er over i tredjesporet «interlude (stride)», og her kan det høres ut som de roer ned, med et slags «svevende» gitarspill over løst trommespill, før de er over i «allcapsallbold» med alt- og barytonsaksofon i front i starten. En finurlig låt med «skrapende» elektronikk og et fint strekk i saksofonene.
«pet bass» åpner med begge saksofonene i et spennende samspill, som jeg gjerne hører live (om dette gjøres av samme musiker samtidig). Trommer og bass legger seg på, og energien vokser og vokser, og vi får en fri sekvens som fungerer fint, og en «show» seanse som må imponere på en hver konsert, før vi får tittelsporet «waxing | waning», som starter helt der nede med elektronikken og saksofonene, før det bygger seg mer og mer opp og vi får en slags «drømmeseanse» hvor ikke hele drømmen kun er vakker, men som sliter og «røsker» i oss når saksofonen kommer inn. En låt som bygger seg fint opp til en fri og rocka seanse som fascinerer.
Så avrunder de dette «settet» med «turn push kick», som også starter der nede med prøvende elektronikk, før dommedagsprofetiene kommer smygende. Åpningen på denne ligner en del på tittelsporet, og vi blir bare sittende å vente på det store «smellet». Låten vokser, men det forventede «smellet» uteblir. I stedet går de over i et fint saksofonriff med begge saksofonene over et relativt rocka trommespill. Sakdonspillet «spinner» rundt seg selv, før et relativt tungt rockeriff i beste heavy-tradisjon overtar, og headbangerne er igjen på plass.
Dette er en utgivelse som kombinerer punkrocken med frijazzen på en spennende måte. Det er ingen tvil om hvor disse musikerne har sin bakgrunn, men de har gått videre i sin utforskning av de friere uttrykksformene, og ender opp med å vende tilbake til utgangspunktet. De har laget en spennende plate som jeg er overbevist om at har muligheten til å trekke mye alternativ ungdom inn i frijazzen. Rått og tøft fra start til mål!
Jan Granlie
Mike Parr-Burman (guitar, bass guitar, electronics), Jamie Stockbridge alto saxophone, baritone saxophone), Alec Palmer (drums, electronics)
