På skive

TEGUH PERMANA & YNGEL

«s/t»
RESONANS RECORDS RES016

Når man egentlig hadde trodd at det musikalske spennet innenfor den fritt improviserte og moderne jazzen mer eller mindre hadde «gått runden», og man begynte å kjenne igjen trekk i musikken fra både 50- og 60-tallet, dukker den indonesiske tarawangas-utøveren Teguh Permana opp sammen med de to danske gitaristene Emil Palme og Taus Bregnhøj-Oleson med Lpen «s/t».

Jo da, hvis man er bevandret uti folkemusikken fra Indonesia, vil man kanskje kjenne til elementer i denne musikken, særlig i tarawanga-spillet, men gitarspillet ligger i det fritt improviserte og litt droneaktige man kjenner fra en rekke yngre musikere. De to gitaristene bruker sten og metall-objekter for å utforske og utvide grensene for hva gitaren kan brukes til i improvisasjonene.

Teguh Permana holder til i Bandung i Indonesia, og er en av de få unge musikere som behersker den edle kunsten å spille den sudanesiske musikkformen tarawanga. Dette er en musikk som hovedsakelig blir spilt i fjellområdene på sentrale Java som oppmuntring for risbøndene mens de arbeider. Musikken er forbundet med mye mystikk og ofte varer en musikalsk sermoni et helt døgn hvor mange ender i en transelignende tilstand. Teguh Permana er også aktiv i duoen Tarawangsawalas, som blant annet samarbeider med den libanesiske technoartisten Rabih Beaini.

Tarawanga er, ved siden av en øy på østsiden av Kapingamarani-atollet utenfor Bali, og en musikkform, også et strengeinstrument som kan se ut som en finsk kantele, men fungerer som et strykeinstrument. Den kan ha flere strenger, men den Permana trakterer på denne platen tror jeg kun er utstyrt med noen få strenger.

På «s/t» får vi fire strekk, hvor tarawangaen spiller hovedrollen meste parten av tiden. Og sammen med de to gitarene, som trakteres omtrent slik vi kjenner det fra en del av de fritt improviserende musikerne som John Russell, Derek Bailey, Fred Frith og en del andre, gir de oss en svært original og spennende musikk.

De fire «strekkene» foregår i stort sett samme landskap, men i andresporet, «Dua» kommer gitarene bedre fram enn i åpningen «Hiji». Og hele veien er det fascinerende å følge de tre gjennom denne relativt originale musikken.

Side 2 åpner med «Tilu» og ender opp med «Opat», og fortsetter den fine trenden fra åpningssporet. Med tarawangaen i front, og med de to eksperimentelle gitarene som oppbacking.

Dette er musikk man kan høre, i sin med folkemusikkform, i flere naturprogrammer på fjernsynet. Men i denne sammenhengen synes jeg musikken blir tatt ut av den rene naturen, som gjerne dreier seg om dyr vi ikke kjenner særlig til og usedvanlig vakker jungel i relativt uberørte områder. Men her tar man med seg musikken inn i asfaltjungelen i en større by, gir den ny innpakning, og serverer den som all mulig annen musikk, noe som skaper spenning og interesse.

Jan Granlie

Teguh Permana (tarawanga), Emil Palme (g), Taus Bregnhøj-Olesen (g)