Inverted Tango er debutalbumet til The Holland Court Jazz Trio. Her finner vi bassisten Frank Wagner, trommeslageren Dave Meade og pianisten Dave Marck, samt gjesteartisten og fiolinisten Ben Sutin, hvor vi, om vi skal tro på pressemeldingen, får en frisk og moderne jazzensemblelyd bygget rundt originale komposisjoner og kreative arrangementer.
Vi får åtte komposisjoner fordelt mellom Wagner og Marck, pluss at de gjør Billy Strayhorns «A Flower Is A Lovesome Thing», arrangert av Marck og Jimi Hendrix sin «Manic Depreession», arrangert av Wagner, som siste låt. Albumet er innspilt i Brooklyn den 18. og 19. juni 2025, og har dermed fint lite med Holland (Nederland) å gjøre.
Wagner og Meade startet sitt musikalske samarbeid i 1998 med utgivelsen Pat, Present & Future (Jazzaheads) som ble fulgt opp av Wagners soloutgivelse Floating Holiday (Meii Records i 2018, og etter å ha fått med pianisten Marck og fiolinisten Subtin, kan de kalle seg en trio, med gjest.
Når et band kaller seg The Holland Court Jazz Trio, så har jeg et ønske bak i hodet, om at vi vil få servert nederlandsk jazz i det frie landskapet, med referanser både til Misha Mengelberg, Han Bennink og de mange andre, kreative, nederlandske improviserende musikerne. Men dessverre får vi ikke det her. Så her er det om å gjøre å omstille hode og hjerne til noe helt annet.
Og fra de starter med Wagners «Inverted Tango» til de avrunder med Hendrix sin «Manic Depression», får vi trio / kvartettjazz som passer bedre på en finere jazzklubb med fargede drinker og høy sigarføring, enne et mørkt kjellerlokale, hvor frittgående jazzmusikk gjerne presenteres.
Jeg er ikke i tvil om at dette er tre / fire musikere som er fagfolk innenfor denne musikken. Men her på salt peanuts* er det ikke daglig at vi omtaler denne typen av sofistikert jazzuttrykk.
Riktignok er det ikke like sofistikert hele vegen. Av og til, men altfor sjelden, briljerer de med fint og mer «oppjaget» spill. Strayhorn blir tolket helt ok, men jeg føler jeg må vente helt til Hendrix sin sistelåt før jeg kan forvente det helt store. Og før jeg får den gleden, blir det mange fargede drinker som skal fortæres. Og da de omsider kommer fram til avslutningen, får vi en fin versjon av «Manic Depression», uten at jeg dermed slås over ende av en ytterst frisk versjon av Hendrix sin låt. Men kanskje det var akkurat slik Hendrix ønsket at denne låten skulle være? Men uansett, så er det denne låten som låter tøffest på platen. Så hvorfor ikke gjøre mer av dette?
Dette er blitt en helt ok utgivelse med jazz i et lettere og sofistikert landskap, og som, på tross av fint spill på de enkelte instrumenter og sammen, aldri kommer til å bli en stor favoritt. Til det blir det rett og slett for snilt og smukt.
Jan Granlie
Frank Wagner (double bass), Dave Meade (drums), Dave Marck (piano), Ben Sutin (violin)
