Samspillet i Phoenix Trio er forankret i flere tiår med felles musikkhistorie. Saksofonisten Mark Turner og bassisten Joe Martin møttes først på New York-scenen på 1990-tallet, og ble senere gjenforent i Kurt Rosenwinkels ensemble fra midten av 2000-tallet. På 2010-tallet kom trommeslageren Marcus Gilmore med, og alle tre var musikere i Gilad Hekselmans kvartett, som igjen førte til Turners album Lathe of Heaven i 2014.
I presseomtalen sies det at «The Phoenix Trio fremfører utelukkende originalmusikk og omfavner en åpen og fryktløs tilnærming som har gjort gruppen til en enestående tilstedeværelse i New Yorks utforskende jazzscene».
De tre musikere er hver for seg velkjente på jazzscenen i New York, og særlig Turner og Gilmore har reist hyppig rundt i verden på turneer, enten i eget navn eller sammen med andre.
På Tomorrow Is Today får vi seks originalkomposisjoner, og alt er innspilt live på Ornitologhy Jazz Club i Brooklyn den 23. og 4. mars 2025.
Ytioen føyer seg fint inn i den jazzen vi får en del av fra USA i disse dager. Den legger seg fint inn i «folden» som passer fint på amerikanske jazzklubber, og som gjerne blir booket på europeiske festivaler, men sjelden som toppnavn på programmet.
Men det vil ikke samtidig si at dette ikke er verdifull musikk. Martins åpningslåt, «The Fencer» «rusler» fint av gårde, med Turners typiske lyse tenortone, et fyldig og fint bass-spill og fint og «lekent» trommespill.
De fortsetter med Martins fine ballade «Lioness», som åpner med fint tenorspill, som de andre følger fint opp, og med spesielt fint bass-spill, før vi får Turners «1946», Gilmores «Harvest» og Martins «Tomorrow Is Today», før de runder av denne sessionen med Martins «Safe».
Og det er akkurat «safe» jeg føler denne utgivelsen er. Det er gjennomgående utmerket spill i seks utmerkede komposisjoner. Men låtene føles litt for like, og selv om hele utgivelsen er ytterst behagelig, så savner jeg noen «avstikkere» hvor temperaturen øker og man kan føle at de tre musikerne virkelig gir «jernet».
Vi får gjennomgående utmerket tenorsaksofonspill, selv om jeg ikke alltid føler meg tilfreds med den relativt lyse tonen i hornet. Men Turner viser hele vegen at han er en utmerket musiker, som trives godt i dette selskapet, og som leverer fine soloer, men litt for like i temperatur, etter min mening. Martins bass-spill er egentlig det som imponerer meg mest. Han leverer strålende ensemblespill, som gjennomgående pusher Turner framover, og hans soloer er utmerkede, tunge og innholdsrike. Og trommespillet til Gilmore er hele vegen lekent og lyttende.
En gjennomgående behagelig utgivelse, hvor jeg gjerne kunne ha fått noen flere overraskelser, og ikke «balsam for sjelen» hele vegen. Men dette er jazzmusikk «alle» kan like, og som gjør trioen til en etterspurt trio på de fleste amerikanske jazzklubber. For såpass snilt er musikken.
Jan Granlie
Mark Turner (tenor saxophone), Joe Martin (double bass), Marcus Gilmore (drums)
