Thomas Backman har i 15 år jobbet som bandmedlem i en rekke anerkjente, svenske grupper som Klabbes Bank, Paavo og sammen med Sarah og Georg Riedel. I 2016 satte han endelig sammen sitt eget band med sine favorittmusikere. Medlemmene i bandet er prisvinnende, svenske musikere som har spilt med musikere som Django Bates, Uri Caine, Filip Jers, Lonely, dear, Ane Brun og Fire! Orchestra!
Etter å ha gjort en turné i Sverige i 2017, gikk de i Studio Dubious i Stockholm for å spille inn platen som nå surrer og går i min computer. All musikken er skrevet av Backmann, og tre av tekstene er gjort av Josefine Lindstrand. De fleste låtene er skrevet spesielt for dette bandet, i tillegg til at Backman har arrangert noen eldre låter som han mente ville passe inn i helheten til bandet.
Vi får elementer av bebop og freejazz, sammen med hip hop, indiepop og kammermusikk, og etter min mening er det meste vi får høre, mer eller mindre utilsiktet, inspirert av den svenske folkemusikken.
Det starter med noe som kunne vært gjort av Lourie Anderson i låten «Output». En elektronisk rytmefigur under Stephanie og/eller Elise Burberrys vokal, som på mange måter er en resitasjon, før blåserne og resten kommer inn og overtar mer og mer av vokalen. Så kommer en vokal til (den andre av Burbellyene) inn i bildet, men vi får problemer med å følge med i hva som sies eller deklameres. Vi tenker Amerika og en del av de nyere artistene som kommer derfra, hvor jazzen kun er et av mange musikalske elementer. En litt for skarp altsaksofon fra Backman kommer inn over Josefin Rundstens trommer som utfordrer elektronikarytmen til Josefine Lindstrand som hele tiden følger låten. Men så løses det hel opp for et kort øyeblikk og saksofonen tar «grep» og gjør en solo over et heftig trommespill, og vi tenker på Kamasi Washington. Men dette swinger mye mer enn Washington. Men det slutter altfor tidlig, og stemmen kommer inn igjen. Og et barn kommer også inn med noen korte kommentarer. Spennende!
Andresporet, «Jag såg» starter med Josefin Rundstens strykeinstrumenter, og vi får et helt annet lydbilde enn på åpningssporet. Josefine Lindstrands lyse vokal kommer inn, og vi får en fin og litt popete vise. Men det stopper ikke med det. Etter hvert kommer Oscar Schönnings bass inn og gjør jazz av den relativt enkle låta. Backmans bassklarinett spiller melodien, og det hele blir noe som sikkert ville passe perfekt som teatermusikk. Stemmene til Lindstrand og Runsteen kommer inn igjen og legger seg på melodien, og vi får et fint groove, før de runder av med kun de to stemmene i duett.
«Modern» er neste, og jeg får en følelse av den svenske bandet Koops plate «Koop Island» hvor den norske vokalisten Ane Brun medvirket. Men her er det adskillig mer publikumsvennlig og dansbart. Vi får fint altsaksofonspill fra Backman i en låt som er annerledes enn de foregående, mer jazzig, men ikke spesielt vanskelig tilgjengelig. Den er rett og slett temmelig radiovennlig!
Og slik fortsetter det. Musikken er i et moderne språk som fascinerer, og som har en rekke fine enkeltelementer, samtidig som Backman har funnet sin måte å spille og produsere på som er original og spennende.
Her lar han de forskjellige musikerne slippe til med fint spill, som fiolinisten Josefin Runsteen i låten «NEJ» over et enkelt gitarkomp fra Schönning. Denne enkle «figuren» utvikles ved at flere lag med strykeinstrumenter kommer til pluss Backmans bassklarinett, og vi er langt inne i en slags trollsk folkemusikkavdeling med moderne tilsnitt.
Det åttende sporet, «Glejs», er en frisk jazzlåt hvor Backman spiller barytonsaksofon over heftig bass-spill og Lindstrand og Runsteens ordløse vokal. Her dukker også Kamasi Washington og den «nye bølgen» av amerikansk jazz opp i bakhodet. Men på grunn av Lindstrands vokal, som er lys som en svensk sommernatt, blir dette noe helt annet, og adskillig mer spennende.
De ni komposisjonene har etter min mening, mye med folkemusikk å gjøre, men i et helt annet folkemusikalsk landskap enn man er vant til. Og i avslutningslåten, «Bortom allt tviel», får vi en vakker vokal før strykere og Backmans bassklarinett kommer inn og avslutter på en vakker måte, men ikke slik at det blir for «søtt» og uinteressant. Her er det spenning til siste slutt, og gjennom hele platen får vi musikalske opplevelser som er ytterst varierte og fine.
En spennende innspilling fra bassklarinettisten Thomas Backman og hans musikalske venner som jeg anbefaler til alle med åpne ører for moderne og annerledes «folkemusikk», samtidig med at man får noen dråper med amerikansk nyjazz.
Jan Granlie
Thomas Backman (as, bcl, cl, bs, fl), Josefine Lindstrand (v, keys, p), Oscar Schönning (b, g), Josefin Runsteen (dr, vio, viola, synth, v, p, perc), Stephanie & Elise Burberry (v), Jonathan Wettermark (tb, btb, tp), barn fra Bollstanäs skola (noice)
