På skive

THULLA S MERRY-GO-ROUND

«Colony Collapse Disorder»
MUSIKGALAXEN CD01

Da jeg satte på denne platen første gang, forsto jeg overhode ikke hvorfor vi hadde fått tilsendt platen. Da jeg lyttet gjennom den første gang, syntes jeg overhode ikke noe om det som ble servert. Men etter å ha lyttet gjennom platen et visst antall ganger, så oppdaget jeg fler og fler kvaliteter i musikken, som gjorde at platen godt kunne passe inn på salt-peanuts.eus anmelderspalte.

I starten syntes jeg at stemmen til frontfigur Thulla C. Wamberg ble altfor teatralsk og tilgjort, og at musikken, særlig der hvor et Vox Contineltal (en prototype fra 1962) er fremtredende. Musikken oppholder seg gjennomgående innenfor en slags tysk cabaret-tradisjon, bragt videre fra de mørke cabaret-scener og inn i et mørkt vertshus hvor byens mørke fugler sitter med sin øl og stirrer ned i bordplaten for 68. kveld på rad. Vertshuset inneholder barmfagre, temmelig rå serveringsdamer med altfor mye sminke, bohemer som aldri har fått utgitt sin første bok, og «løse fugler» som mer enn gjerne gir selskap til herrer som har sett sine beste dager, for en øl.

Og på en dunkelt opplyst scene, finner vi Thulla og hennes medmusikanter. Marie Louise Nietsky Schmidt bak sine keyboards og sitt accordeon, Eva Malling med bassen og Poul Achton bak trommene. Og det er Thulla som er den forførende frontsangerinnen (for her er det ikke snakk om å være en kjønnsnøytral vokalist), iført tettsittende gullkjole med sensuell stemme, som får noen av de fortapte sjeler til å løfte på hodet og gjøre et lite forsøk på å følge med.

De fleste av komposisjonene er gjort av Thulla, og innimellom kan hun faktisk minne litt om Annisette og Savage Rose i «mellomperioden», hvor det akustiske og enkle sto i spissen, dog med adskillig mer politiske tekster enn de vi får servert her.

Tekstene gjøres på engelsk, noe som gir platen et adskillig mer internasjonalt preg enn om de kun hadde blitt gjort på dansk, og etter hvert som musikken skrider fram, lar jeg meg fascinere mer og mer av musikken. For dette er musikk du enten elsker eller hater. Jeg synes hun har klart å sette lytteren inn i en tysk kneipe-stemning som fungerer. Hennes stemme kryper inn i lytteren og kiler lytteren på de rette stedene, slik at man blir sittende å lytte.

Ved siden av Thullas egne komposisjoner, gjør de også The Doors og Jim Morrisons «People Are Strange» og Bertolt Brech og Kurt Weills «Alabama Song/Whisky Bar». Og selv om vi kjenner disse fra tidligere, så utmerker de seg ikke så mye fra Thullas egne komposisjoner. Spesielt godt kan jeg like fjerdesporet «Sailor Song/Harbor Bar», som godt kunne vært gjort av Brecht/Weill, og som er så ramsalt at man nesten må ha en duggfrisk øl til.

«Colony Collapse Disorder» er blitt en plate som ligger litt på utsiden av det man vanligvis anmelder her på salt-peanuts.eu, men etter å ha hørt gjennom den noen noen ganger, fester den seg på innsiden av mitt enkle hode, og blir der en lang stund, og det er det ikke alle plater som gjør!

Jan Granlie

Thulla (v), Martie Louise Nietscky Schmidt (Vox Continental, acc, keys), Eva Malling (b), Poul Achton (d, v)