Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

TO GANGE MARK TURNER

Noe nær samtidig foreligger to CDer, som det kan synes nærliggende å sammenstille, idet tenorsaksofonisten Mark Turner er med på begge og tilmed i samme instrumentkonstellasjon, trompet-tenorsax-bass-trommer. Turner er, på … Les videre

Noe nær samtidig foreligger to CDer, som det kan synes nærliggende å sammenstille, idet tenorsaksofonisten Mark Turner er med på begge og tilmed i samme instrumentkonstellasjon, trompet-tenorsax-bass-trommer. Turner er, på side med Joe Lovano, Joshua Redman og Chris Potter, en av samtidens mest interessante og maktfulle tenorister innen den harmoni-baserte jazz. Han er blant disse den mest lyriske, mest reflekterte, mest komplekse melodiker og mest teknisk funderte. Spesielt hans to innspilninger for ECM med trioen Fly er markante verker. Nå møter vi ham dels med hans egen ny kvartett med bl.a. Avishai Cohen på trompet og dels som sidemann i trompetisten Tom Harrells kvartettformasjon. Begge plater presenterer omhyggelig gjennomarbeidet, stilbevisst musikk av høyeste karat, men de er stilistisk vidt forskjellige.

 

turner

MARK TURNER QUARTET: Lathe of Heaven (ECM 2357)

Turner-kvartetten spiller seks numre (herav er fire nye) fra Turners pen. Temaene er generelt abstrakte og kjølige og skrevet ut i lange formasjoner, evt. vekslende med solopartier. Sax og trompet sprer seg tostemmig eller kontrapunktisk over avanserte intervaller og befordrer en slags samtids cooljazz, fremskrevet fra tradisjonen med Lee Konitz og Warne Marsh. Hertil hører også Turners solospill med de lange tette tonekjeder (tidvis rikelig etydeaktig), duo-improvisasjonene og det tilbakeholdte lydnivå fra det ellers nyanserike og komplekse «bakteppe» av Joe Martins bass og Marcus Gilmores trommer. Cohens trompet er imidlertid ikke denne lytters beste kop te. Jeg finner hans tonedannelse (motsatt Turners på tenoren) litt syrlig og henhørende et klassisk-musikalsk ideal, og hans rytmiske timing forekommer meg noe stiv. Hans spill er selvsagt kompetent og især i The Edenist bygger han et fornemt strukturert solo-forløp. Musikken er hele veien forfinet og inviterer til fordypelse. Ikke overrasende er platens mest melodisk sangbare nummer, Sonnet for Stevie (dedikert Stevie Wonder), i sit medium-langsom tempo med god rytmisk groove, base for de mest umiddelbart «fortellende» soloinnsatser fra både Turner og Cohen.

 

harrell

TOM HARRELL: Trip (HighNote HCD 7261)

Det umiddelbare er nettopp hva som sitter i høysetet i Tom Harrells kvartett. I forhold til Harrells vanlige kvintett med et harmonibærende klaver, blir her mere luft og spillerom i Harrells repertoar av melodisk varme, tostemmige låter i en oppdatert senbopstil. Dette har invitert til stor spillelyst, avspent og ukunstlet. Tom Harrell er på sitt absolutt beste, både på flygelhorn og trompet, med en velpleid, fast og smidig tone og et fullt formet solospill. Turner kan holde fri fra kryptiske akkorder og utnytte den melodiske temperatur for teknisk brilliant spill med fengslende, tidvis svimlende figurbygging. Bak – eller snarere ved siden av – de to blåsere hersker et medskapende tilskudd av rytmisk drive i Harrell-veteranen Ugonna Okegwos bass og Adam Cruz’s delikate trommespill. Foruten en suite i seks deler tilegnet Cervantes’ bedrøvelig, idealistiske romanskikkelse Don Quixote, spilles seks enkeltstående låter av Harrell, hvor den frenetiske Cycle, den smukke ballade Coming Home og den vitaliserende Coastline står som høydepunkter, med Harrell på flygelhornet i de to sistnevnte. Men hele platen er preget av denne kreative spilleglede og varme, som det er en fryd å gi seg hen til.

Bjarne Søltoft

Mark Turner (ts), Avishai Cohen (tp), Joe Martin (b), Marcus Gilmore (dr).
Tom Harrell (tp, flh), Mark Turner (ts), Ugonna Okegwo (b), Adam Cruz (dr)

Skriv et svar