Mange kjenner nok saksofonisten Tommy Smith gjennom hans samarbeid med de norske bassistene Terje Gewelt (på 1990-tallet) og Arild Andersen (de senere årene). Den sofistikerte skotten er en driftig instrumentalist og komponist med flere jern i ilden. Blant annet er 47-åringen primus motor for ensemblet The Scottish National Jazz Orchestra.
På denne platen er imidlertid formatet betydelig mindre og mer intimt, og låtmateriale er utelukkende innlånt. Sammen med landsmannen og pianisten Brian Kellock tolker Smith et dusin slitesterke standard-låter. Dette er tredje utgivelse fra tospannet, som tidligere har hatt en blanding av standard og eget materiale på repertoaret.
Låtvalget består hovedsakelig av ballader, der duettene kan betegnes som nokså rett fram – med klar melodiføring og et veldefinert lydbilde. I denne nakne settingen varter de to skottene opp med et delikat samspill, der tolkningen gjennomsyres av følsomhet, nerve og blendende melodiforståelse.
Det er ikke spesielt vanskelig å forstå hvorfor mange i dag holder Smith som innehaver av jazzklodens reneste og klareste tenortone. Han har en rik klangpalett som rommer både glød, varme og sval melankoli – på et finurlig vis cool og hot på samme tid, ikke ulikt de kvaliteter som gjorde Stan Getz til en avholdt tenorist.
De tette, men likevel romslige dialogene mellom pianist og saksofonist pirrer ørene konstant, og samtalene mellom de to glir uanstrengt, preget av en velutviklet evne hos begge til både å lytte og føre ordet. Det merkes allerede i åpningssporet «You Must Believe in Spring», der de to fabulerer seg lekent gjennom Michel Legrands klassiker. De to parhestene leverer også et av platens mange høydepunkt når de på besnærende spiller seg inn i den melankolske kjernen på «The Summer Knows», fra samme komponist.
Og slik fortsetter ballade-paraden: En Ellington-tung ballademedley kiler behagelig med sine mange tindrende melodilinjer, mens Glenn Millers tidløse «Moonlight Serenade» med sitt lett slentrende tempo og romantiske signatur smyger seg inn øregangene og blir der. Smith briljerer med skjør tone og lett svulmende vibrato i tospannets vare versjon av «You’ve Changed». Likeledes leverer Kellock følsomme tangentberøringer i sluttsporet «I Apologize». Eviggrønne «It Could Happen To You» og Vernon Dukes ikke altfor ofte spilte klassiker «Taking A Chance On Love» peker seg ut som skivas to kvikkasser, og bryter på et fiffig vis opp melankolien den rådende nedpå-stemningen på plata.
«Whispering of The Stars», utgitt på Smiths eget selskap Spartacus, oppleves som en deilig time med sterk tilstedeværelse og følsom musisering. Og flere ganger bringer de to skottenes engasjerende dialoger tankene til nevnte Getz og hans samarbeid med elegantieren Kenny Barron. Dette flotte fonogrammet er en nødvendighet i alle romantikeres musikkolleksjon, men plata kan også trygt finne veien til jazzhoder som setter pris på sterke melodier og gode musikalske samtaler.
Geir Dahle
Tommy Smith (ts), Brian Kellock (p)
