På skive

TORBJÖRN ZETTERBERG & THE GREAT QUESTION

«Live»
CORBETT VS. DEMPSEY CVSDCD058

Torbjörn Zetterberg er en svensk bassist, som siden 2000 har vært en av Sveriges mest spennende bassister. Han har gjort flere soloalbum med bandet Torbjörn Zetterberg och den stora frågan, med sitt band Hot Five, med Jonas Kullhammar, Alberto Pinton og Daniel Fredriksson. Han har også gjort plater med Ivo Perelman og i duo med samboeren Susana Santos Silva, og han er en viktig bestandel i den utsøkte trioen Orakel (Per «Texas» JUohansson og Konrad Agnas), som det siste året har vært en favoritt her på salt-peanuts.eu. I tillegg forsøkte han seg også som bassist og vokalist innenfor den mer popaktige musikken under navnet Folke. Sist hørte vi han ved to konserter under Sudtirol Jazz Festival i Bolzano i Italia i sommer, hvor han først spilte med Santos Silva, Lotte Anker og Paal Nilssen Love, som en ny verjon av bandet Life and Other Transient Storms, og deretter på trio med Santos Silva og keyboardisten Hampus Lindwall i prosjektet «Hi! Who Are You?».

Nå er han ute med nok en plate med sitt band Och Den Stora Frågan, men denne gangen satser han tydeligvis internasjonalt, og presenterer bandet på engelsk i stedet for svensk.

Bandet består av et knippe sært dyktige, musikere med adresse Sverige, og, selvsagt, er Susana Santos Silva med på trompet (og blikkfløyte), Mats Äleklint spiller trombone, Jonas Kullhammer spiller tenorsaksofon og fløyte, Alberto Pinton er med på barytonsaksofon, klarinett og fløyte og Jon Fält spiller trommer.

Vi får servert seks komposisjoner, hvor alle unntatt åpningssporet er gjort av Zetterberg. Åpningen er den tradisjonelle «Cherry Tree Carol» som kobles sammen med Zetterbergs «Weekday Miracles», og allerede fra start føler vi at her får vi noe annet enn på de foregående platene med bandet.

I «Weekday Miracles» presenterer Santos Silva seg for alvor som den førende solisten, og sammen med den tradisjonelle «julehymnen» får vi en slags julestemning, selv om Zetterbergs egne komposisjon ligger et godt stykke unna «Grevinnen og hovmesteren» eller andre ting som hører jula til.

Og allerede her merker vi Zetterbergs fascinasjon for bassisten Charles Mingus, både i bass-spillet og i komposisjonene. Zetterbergs bass er tung og legger føringene for de andre musikerne som boltrer seg i musikken som et barn på julaften. Vi merker oss Kullhammars fine og ekspressive tenorsaksofonspill, før førstelåta avrundes med Zetterbergs fine bass.

I «1+1=1», får vi en låt som swinger akkurat slik Mingus sine band gjorde på sitt beste. Pinton leverer en svært sterk solo på barytonsaksofon, og det er bare å skru volumet opp på 11. For dette er tøffere enn toget, særlig etter at man gik over til VY, og Fälts trommespill sparker Pinton hele veien et visst sted og får han til å virkelig «gi jernet». Men når Pinton ikke klarer mer og Fält må ta et hvileskjær, er Äleklint der sammen med Zetterberg og fører det hele videre. Äleklint har vi tidligere omtalt som verdens tøffeste trombonist, noe han beviser nok en gang her.

Så tar de det het ned, og vi får «Requiem for a Possibl Outcome» som åpner med nesten tre minutter med Pintons særegne klarinettspill, før de andre kommer inn. Og det er et skikkelig requiem vi får servert, omtrent som Mingus ville ha komponert det.

«The Oracle in Finnåker» finner vi også på Orakels utmerkede plate. Men her får vi en helt annen versjon i større format, med Äleklint som første solist ut, en oppgave han gjennomfører på strålende vis. Tøffere trombonespill får man rett og slett ikke. Han kompes på utsøkt måte av Zetterberg og Fält, og dette partiet kan raskt bli vår favoritt på albumet. Han avløses av Pinton, og vi er nesten tilbake til Orakels versjon. Men det er nesten som om Pinton og Fält på mange måter skal sette skapet på plass, og vise at de er tøffere i trynet enn «Texas» og Kagnas. Hvem som kommer best ut av det, skal vi ikke si noe om. Det er bare å kjøpe begge platene og sammenligne. Men at dette er en strålende versjon, er det ingen som helst tvil om.

«Song From The End Of The World», kan høres u som Zetterbergs siste, for det er ikke mye håp i tittelen. Og det er han som starter med fint bass-spill, før Santos Silva og Kullhammar kommer inn å legger et fint tema på toppen. Og vi øyner håp for Zetterberg. Han har ikke gitt helt opp. Vi får en fin låt som finner sin plass trygt inn blant de låtene vi husker fra de tidligere platene med bandet, før de avslutter med «Tiny Slippers».

Denne starter også med Zetterbergs bass, og ut fra tittelen forventer vi en heftig låt med mye Mingus-swing. Og i starten er det som man sitter ytterst på stolen og venter på at noe skal skje. Zetterberg bygger opp en deilig solo, slik nesten ingen andre gjør i dag. Etter et par minutter med deilig bass, kommer de andre inn, og vi er akkurat der vi hadde forventet. Det kommer en liten stopp, hvor alle spiller sobert perkusjon, før det heftige temaet gjentas. Deretter er det Santos Silvas tur til å få høyrefoten til å våkne. Vi får strålende bass-spill i bakgrunnen sammen med Fälts drivende trommespill, og Santos Silva leverer sin beste solo til nå på platen. Og i det Kullhammar kommer inn swinger det som var vi tilbake til tidlig 60-tall, hvor Blue Note rådde grunnen, men hvor Mingus, Coltrane og de andre gutta viste at man kunne swinge uten å være under vingene på Blue Note. Kullhammer leverer en deilig solo, som både er maskulin og overbevisende. De andre kommer inn og det hele befinner seg helt på grensen til kollaps. Men ikke med disse musikerne. Her tas det hele i havn på en fantastisk måte, noe også publikum på Fasching i Stockholm, hvor platen er innspilt, gir klart uttrykk for at de liker.

Torbjørn Zetterberg har, med denne gjengen av musikere, virkelig funnet sitt band, hvor alle ar en felles forståelse for hva som skal til for å virkelig treffe de rette punktene ett eller annet sted i hjernen og kroppen, som gjør at musikk er noe av det beste man kan tilføre kroppen for at den skal våkne, trives og gi lyst på mer. Og mer vil vi gjerne ha av dette strålende bandet! For dette er historie og nyskaping i samme kollektive kunstuttrykk, som kan nytes igjen og igjen, uten at man blir lei.

Fantastisk!

Jan Granlie

Torbjörn Zetterberg (b), Susana Santos Silva (tp, thin whistle), Mats Äleklint (tb, harm), Jonas Kullhammar (ts, fl), Alberto Pinton (bs, cl, fl), Jon Fält (dr)