Den amerikanske saksofonisten Ken Vandermark, og den norske trommeslageren Paal Nilssen-Love, har siden 90-tallet vært viktige musikere innenfor den frittgående musikken rundt om i den vide i verden. Vandermark er født den 22. september 1964, og har vært aktiv på Chicago-scenen siden 90-tallet. Han har spilt med det som kan krype og gå av musikere innenfor det frittgående, og er for tiden aktiv med band som Made To Break, Lean Left, Marker, Wooley/Vandermark Duo, DEK, Daisy/Vandermark Duo, DKV Trio og Shelter, for å nevne noen, samt at han tidvis spiller med Barry Guy, Joe McPhee, Reed Trio, og altså, Paal Nilssen-Love. Hans plateproduksjon er enorm, både med enkeltproduksjoner og flere glimrende bokser.
Paal Nilssen-Love ble først kjent med sin trio, og sammen med flere norske prosjekter. Gjennombruddet internasjonalt kom, kanskje, med det svensk/norske bandet Atomic, et band Nilssen-Love gikk ut av for noen få år siden for å satse på egne prosjekter, og fordi han mente hans musikalske vei gikk i en litt annen retning enn Atomics. Han er født på julaften 1974 i Molde, men familien flyttet etter hvert til Stavanger, hvor han vokste opp. Etter studier i Trondheim og noen år i Oslo, har han nå emigrert til Lisboa, hvorfra han reiser verden rundt, enten med ad hoc-prosjekter eller med band som hans eget Large Unit (i forskjellige sammensetninger og tillegg), Arashi, duo med Arto Lindsay, trioene Ballister, Boneshaker og Fish & Steel, Frode Gjerdstad Trio, Hungry Ghost, duo med Joe McPhee, kvartetten Lean Left, New Brasilian Funk, duoer med Otomo Yoshihide, Peter Brötzmann, Sten Sandell og Terrie Ex og trioen The Thing. Han gjør også en rekke solokonserter, så man kan godt si at kalendern er relativt full.
Duoprosjekte med de to, har eksistert siden 2002, og samarbeidet har resultert i ni album med eksepsjonell og variert improvisert og frittgående jazz siden starten. Albumet «Screen Off» er deres tiende duosamarbeid, og denne gangen har duoen valgt å ta et tilbakblikk på de siste ti årene, og på en temmelig original måte. Sammen med produsent Lasse Marhaug har de gått gjennom et stort antall liveopptak som forefinnes på YouTube – uoffisielle dokumentasjoner spilt inn og lastet opp av folk i publikum uten duoens involvering. Ingen av klippene er hele konserter, og opptakene er gjort med enkelt utstyr, noe som gjør at lyden ofte er komprimert og forvrengt.
Duoen forteller at ideen var å omfavne disse begrensningene og lage en kollasj av dette materialet, bare ved bruk av lydsporet og ikke bildene fra opptakene. Med inspirasjon fra eksperimentell filmkunst, spesielt den strukturelle filmtradisjonen med regisører som Michael Snow, Hollis Frampton og Tony Conrad, bestemte Marhaug seg for å bruke maks 60 sekunder fra hvert opptak. Siden duoen ikke har for vane å spille såpass korte låter blir overgangene ofte brå, gjerne med brudd midt i en musikalsk utvikling. Klippene er ikke satt sammen i kronologisk rekkefølge, men etter hva som fungerer best musikalsk, ofte fram og tilbake mellom ulike år i prosessen.
Vi får 21 forskjellige «strekk» og utsnitt, som alle passer skremmende godt sammen. Jeg vil påstå at Marhaug ikke bare er den som har gått gjennom alle opptakene og satt dem sammen, men han er også en viktig del av det musikalske uttrykket. Men det er ikke tvil om at Vandermark og Nilssen-Love ville fått problemer med å holde denne intensiteten og energien i 21 låter av dette slaget i en livesituasjon. Derfor er det godt at Marhaug har gjort dem i stand til det. For her leveres det intens musikk fra start til mål. Nilssen-Love kjører på slik vi kjenner han, med en skremmende energi, som ville fått en toppidrettsutøver til å «gå i dørken» etter bare noen få klipp. Og med Vandermarks særpregede og rå saksofontone ved siden av, og en nærmest sømløs kommunikasjon, blir dette et bilde på ti års hardt arbeid, som har resultert i to, nærmest siamesiske tvillinger som bruker det tette forholdet til å gi oss et solid spark i «ræva».
Det er hele veien spennende å høre de to samarbeide. Og det er egentlig også litt merkelig at de har holdt på i ti år med samme energi og vitalitet. Og selv om vi ikke aner når de enkelte klippene er spilt inn, kunne de vært gjort på samme dag. For alt henger sammen på en rå og spennende måte, og Marhaug har gjort en glimrende jobb i år sette sammen denne kollasjen av noe av den tøffeste musikken som er fremført på konsert de siste ti årene.
Et glimrende dokument på ti års tett og hardt samarbeid fra to glitrende musikere vi aldri blir lei av å høre!
(Platen slippes ikke før den 26. april, så det er bare å finne fram soveposen og legge seg i kø utenfor din platepusher i håp om at den er på plass på utgivelsesdagen).
Jan Granlie
Ken Vandermark (s), Paal Nilssen-Love (dr, perc), Lasse Marhaug (coordinator)
