På skive

VINNIE SPERRAZZA

«Apocryphal»
LOYAL LABEL LLCD014

I følge New York Times er Vinnie Sperrazza en trommeslager som både svinger og som setter sin egen farge på den musikken han involverer seg i, noe som vises godt på hans fjerde utgivelse, «Apocryphal». Sammen med gitaristen Brandon Seabrook, bassisten Eivind Opsvik og altsaksofonisten Loren Stillman, serverer de musikk som i ene øyeblikket kan høres ut som filmmusikk, mens de i andre øyeblikk tar oss med inn i gamle Ornette Colemans verden. Særlig synes jeg altsaksofonisten Stillman har hentet mye fra Ornette, noe som aldri er feil. Hans fraseringer ligger tett opp til «den gamle mester», mens medmusikantene beveger seg under og over og rundt saksofonistens spill.

All musikken er komponert av Sperrazza, og selv om mesteparten høres relativt fritt improvisert ut, så er det hele tiden et tema og en idé som kommer fra trommeslageren.

Bandets norske innslag, Eivind Opsvik, spiller fint og energisk bass hele veien, og hvis noen sammenligner hans spill med salige Charlie Haden, så er ikke jeg den som skal brånekte på sammenligningen. Gitarist Brendon Seabrock er en kreativ kraft i bandet. Hans gitarspill kan i ene øyeblikket høres ut som styrkeavdelingen i et symfoniorkester, mens han i neste beveger seg et godt stykke ut til venstre med temmelig frittgående spill, noe som er med på å gjøre musikken spennende. Trommeslageren og «kapellmesteren» Sperrazza holder fortet i bakgrunnen, uten å være den som skal fremheve seg mest. Men han har full kontroll på hvilke ideer de andre musikerne kommer opp med, og leder de framover med stødig beat.

Men det er i første rekke altsaksofonist Loren Stillman som imponerer som solist. Han har etter hvert blitt en musiker som relativt ofte er å høre på de mer alternative klubbene i New York, så her er det bare å notere seg navnet.

Litt morsomt er det at coverdesignet er gjort av Yokolands Espen Friberg, samme selskap som lager de fantastiske coverne til norske Hubro.

Gjennomgående vil jeg si at denne innspillingen er moderne, spennende og vital, og innimellom låter det som om Ornette Coleman var 28 år igjen og relativt ny på jazzscenen i New York. Nok en positiv overraskelse fra Brooklyns fantastisk spennende jazzmiljø.

Jan Granlie