På skive

WAYNE HORVITZ EUROPEAN ORCHESTRA

«Live at Bimhuis»
NOVARA JAZZ SERIES 002

Komponisten, keyboardisten og produsenten Wayne Horwitz, dukket først opp på New Yorks «downtown»-scene tidlig på 80-tallet. Og han ble en viktig aktør i dette miljøet på 80- og 90-tallet, hvor han blant annet var en del av John Zorns Naked City-prosjekt. Han har gjort flere plateinnspillinger i eget navn, pluss en rekke andre med musikere som Reggie Watts, Eyvind Kang, Julian Priester, Ron Miles, Peggy Lee, Briggan Krauss, Bobby Previte, William Parker, New York Composers Orchestra, John Zorn og Butch Morris.

Orkesterlederen og komponisten Butch Morris var en stor inspirasjon for Horvitz etter at han ankom New York i 1979. Morris sto bak prosjektet «Conduction» som han utga i bokform før han forlot denne verden den 29. januar 2013 (Boken ble anmeldt på salt-peanuts.eu i 2018, og anmeldelsen av boken kan leses HER). Horvitz var på mange måter inspirert av «Conduction», men det var ikke alt han hadde like stor sans for.

Så i stedet for å følge alle ideene til Morris, plukket han ut de tingene han likte i Morris sitt «system» (som egentlig var et slags dirigeringssystem), og ville teste det ut på flere orkestre med ungdom, som en primitiv utgave av Morris’ system. Deretter dekonstruerte han sine egne komposisjoner, samtidig som han rekonstruerte disse med utgangspunkt i Morris sine ideer, og lagde sine egne versjoner av «systemet».

Etter en tid satte han sammen the Royal Room Collective Music Ensemble med en gruppe ekstremt talentfulle, unge musikere i Seattle, og snart spilte de i Seattle annenhver mandag.

Og ryktene begynte å spre seg, og ikke lenge etter fikk han ideen om å sette sammen et europeisk ensemble som kunne gjøre musikken. Corrado Beidi i Novara Festivalen i Italia tok på seg jobben med å sette sammen ensemblet, og premieren for den europeiske «utgaven» ble fremført på Novara Jazz Festival i 2014. Kort tid etter spilte de på Bimhuis i Amsterdam, som en del av klubbens 40 årsjubileum, hvor klubbens tidligere leder, Huub van Riel fremdeles holdt kontrollen over klubben. Han og Horvitz var gode venner, så det var på mange måter naturlig at de skulle være en del av jubileet.

Det store bandet som besatte scenen i den fantastiske klubben Bimhuis, besto av 13 musikere fra flere europeiske land.

Vi får åtte komposisjoner som på mange måter befinner seg litt i samme selskap som Instant Composers Orchestra og noen av de andre frittgående, større ensemblene som i dag forefinnes på den europeiske jazzscenen, og åpningssporet, «Prepaid Funeral», forteller godt hva vi har i vente på resten av platen. Dette er storbandmusikk som ligger et godt stykke fra de tradisjonelle større ensemblene, og her finner man ikke mye som minner om Neal Hefti-arrangementer eller andre standard-storbandlåter. Med det må det ikke forstås at musikken ikke er organisert og delikat. Det er styr på det hele, og for eksempel i komposisjonen «Trish», en nydelig ballade, er det relativt streit storbandspill. Låtene bygger seg godt opp, og jeg tror det hadde vært spennende å se notearkene de enkelte musikerne fikk utlevert før konserten. Kanskje er de som et Anthony Braxton-noteark, som for eksempel kan være en tegning av en grønn banan, og så er det opp til musikerne å spille utfra det og dirigentens instruksjoner.

Jeg har en formening om at Horvitz styrer musikken på en adskillig mer aktiv måte enn de fleste storbandledere, og jeg er ikke helt sikker på om alle musikerne hele tiden vet hva og når de skal spille. Men Horvitz leder bandet og oss på utsiden av høgtalerne gjennom en strålende stund med noen av Europas ledende musikere av det mer frittgående slaget. Alle musikerne leverer fine solier, samtidig som ensemblespillet er kreativt og spennende. Og Horvitz leder de 13 musikerne gjennom de åtte strekkene på en fin måte. Alle musikerne forstår hvor han vil med låtene og det hele er akkurat passe løst i fisken til at det blir en storveis, musikalsk reise.

Jeg er overbevist om at Butch Morris sitter ett eller annet sted i det hinsidige og nikker anerkjennende til denne musikken. Den er helt i hans ånd, og ved å benytte noen av hans ideer i framføringen, tror jeg den godeste Morris ville sette stor pris på.

Det er blitt en frittgående, spennende og energisk innspilling. Det eneste som irriterer, er at man ikke var på plass på Bimhuis den 4. oktober 2014, for å høre verket bli framført.

Jan Granlie

Wayne Horvitz (cond, comp), Luca Calabrese (tp), Eric Boeren (tp), Massimiliano Milesi (ss), Silke Eberhard (as), Edoardo Maraffa (ts), John Dikeman (bs), Gerhard Gschlössi (tb), Wolter Wierbos (tb), Alex Ward (g, cl), Alexander Hawkins (p), Danilo Gallo (b), Zeno de Rossi (dr)