Det britiske bandet Worldservice Project er et ektefødt barn av både Frank Zappa og Django Bates. Det melodiske kan minne om begge, men de er uansett Worldservice Project og ingen andre, uansett hvor tett på «forbildene» de beveger seg.

Hovedpersonen i bandet er Dave Morecroft. Det er han som skriver all musikken, mens han har fått hjelp av Chris Sharkey og resten av bandet i arrangeringen av låtene.

Jeg hørte en masse positivt om bandet før de deltok på 12 Points-festivalen i Dublin for noen år siden, men på den konserten må jeg innrømme at jeg ble skuffet. Da følte jeg det stort sett var et storband med litt galskap i arrangementene. For så vidt jeg husker, så var bandet adskillig større på den tiden…?

På deres nye plate synes jeg de lykkes mye bedre. Her er låtene mye bedre, og de utfordrer musikerne på en helt annen måte, til å opptre kreativt og uten så alt for mange hemninger.

Bandet består av Morecroft på vokal og keyboards, Tim Ower på saksofoner, Raphael Clarkson på trombone og vokal, Arthur O’Hara på bass og Harry Pope på trommer, men på platen høres det ut som de er adskillig flere musikere med.

Trombonist Clarksom utmerker seg med heftig og tøft spill, som trombonistene i Zappas band ofte gjorde, og kompet sitter som ei kule.

I det melodiske springer de fra den ene taktarten til den andre omtrent som Farmers Market, eller selvsagt også som salige Frank Zappa. Arrangementsmessig kan de minne om Django Bates sin måte å gjøre det på. Det låter moderne, rocka og tøft, men hele tiden veldig britisk. Og det virker som nesten alt er lov i musiseringen.

Stort sett er dette blitt en flott plate fra noen av de unge, britiske jazzmusikerne som ikke lar seg sette i bås, eller tilpasse seg hva jazzpolitiet eller andre øvrighetspersoner sier. Anarkistisk og modig!

Jan Granlie

Dave Morecroft (v, keys), Tim Ower (s), Raphael Clarkson (tb, v), Arthur O’Hara (b), Harry Pope (dr)