Den sovjet-fødte, men nå USA-bosatte pianisten Yelena Eckemoff, må være en sjeldenhet innenfor dagens jazz. Hun har tydeligvis en egen forkjærlighet for det nordiske, og hun må ha en del «penger på bok» til å gjennomføre sin kunst, siden hun siden 2005 har gjort plater med en rekke kjente, nordiske artister som Mads Vinding, Morten Lund, Mats Eilertsen, Marilyn Mazur, Verneri Pohjola, Antti Lotjonen, Olavi Louhivuori, Tore Brunborg, Arild Andersen, Jon Christensen og Thomas Strønen, i tillegg til internasjonale jazznavn som Manu Katché, Ralph Alessi, Drew Gress, Joey Baron, Paul McCandless, Peter Erskine, Billy Hart, Chris Potter, Adam Rogers, Gerald Cleaver, Mark Feldman, Ben Street, Mark Turner, Joe Locke, George Mraz med flere.
Hun flyttet til USA i 1991, hvor hun gjorde flere innspillinger innenfor klassisk-, vokal-, folk-, kristenmusikk og new-age. Hennes første jazzalbum, «Cold Sun», med bassisten Mads Vinding og trommeslageren Peter Erskine, ble innspilt i 2009, og at Manfred Eicher i ECM ikke plukket henne opp der og da, må vel kanskje ansees som et feilgrep fra tyskerens side. Hun har alltid vært opptatt av det underfundige og litt rare i naturen, og det er kanskje derfor hennes forhold til Norden er såpass sterkt. Eckemoff er utdannet klassisk pianist ved Moscow State Conservatory, og jazzen har kommet krypende til henne etter hvert.
Hennes produksjon er relativt stor, og på hennes seneste innspilling, en dobbel-CD, har hun vært i Rainbow Studio i Oslo og innspilt med bassisten Arild Andersen og trommeslagerne og perkusjonistene Jon Christensen og Thomas Strønen. Og selv om jeg ikke kan sette en månedslønn på det, så har jeg en mistanke om at dette er siste innspilling med trommelegenden Jon Christensen, og bare det er verdt pengene for disse to platene.
Vi får 14 komposisjoner gjort av Eckemoff, og landskapet er så norsk som det nesten er mulig å få det.
«Nocturnal Animals» er i hovedsak en melankolsk plate, hvor Eckemoffs lyriske måte å spille på, som har mye russisk i seg, og som kan høres ut som en slags lengsel etter de «store» landskapene i den kalde, russiske naturen. Samtidig er det mye av det typisk nordiske og lyriske i musikken, som de andre musikerne er vel bevandret i. Andersen med sin typisk syngende basstone, som man nesten kan gjenkjenne fra en fjelltopp til den andre, og bak «leker» Christensen seg på sedvanlig måte, sammen med Strønen, som er den som holder det rytmiske sammen. Christensen har en relativt fri rolle, hvor han, mer eller mindre, gjør som han vil.
Og selv om Eckemoffs komposisjoner ikke er de mest originale, sett ut fra et nordisk synspunkt, så fungerer det fint med de norske musikerne. I noen av låtene drar Andersen det hele opp, som i den drivende «Walkingstick», hvor hans «fire flate»-spill løfter det hele på en fin måte.
Eckemoff gjør mange fine pianosolier, som innimellom også heller over mot Keith Jarrett, men det blir aldri noen kopi. Hun er seg selv, og hennes forhold til naturen gjør noen ganger musikken til en slags «soundtracks» til naturfilmer fra Norden. Og med de tre nordmennene ved sin side, blir dette en fin samling låter, som riktignok ikke er like sterke hele veien, men ved hjelp av, særlig Andersens fine bass-spill og de to trommeslagernes løse og fine spill, blir dette noe helt annet enn en følgesvenn til David Attenborgh eller andre som plukker musikk til naturfilmene sine.
Jan Granlie
Yelena Eckemoff (p), Arild Andersen (b), Jon Christensen (dr, perc), Thomas Strønen (dr, perc)
