Den sør-koreanske vokalisten Youn Sun Nah, har i flere år markert seg som en av de beste vokalistene på ACT-labelen. Hennes forrige innspilling, «She Moves On», skilte seg litt ut fra hennes foregående på ACT, i og med at hun hadde gått i samarbeid med mer moderne, amerikanske musikere som gitaristen Mark Ribot, pianisten og organisten Jamie Saft, bassisten Brad Jones med flere.
På sin nye innspilling, «Immersion» har hun skiftet plateselskap, og kommet inn under distribusjonsparaplyen til Universal Korea, noe som vil føre til at platene hennes får enda bedre distribusjon. Samtidig så er lyden bedre denne gang, hvor musikken ikke er komprimert, for å tekkes radiokanalene, som tilfellet var hos ACT.
Derfor er det også en litt annen utgave av Sun Nah vi stifter bekjentskap med på hennes nye plate. Hun fremstår rett og slett som en bedre vokalist, og låtvalget er mer spennende enn tidligere, selv om hun avslutter platen med Leonard Cohens «Hallelujah», som nå har fått så mange versjoner innspilt, at salige Cohen forsvinner i mylderet.
Men bortsett fra den, er dette blitt et fint album i grenselandet mellom behagelig pop og jazz. Vi får servert noen egne komposisjoner som fungerer fint for Sun Nah og hennes medmusikanter. Og hennes «The Wonder» fremstår som et av platas høydepunkter. I tillegg gjør hun George Harrisons «Isn’t It A Pity», Michel Legarnds «Sans Toi», en sart og følsom versjon av Marvin Gayes «Mercy Mercy Me», den tradisjonelle «God’s Gonna Cut You Down» i en fin versjon, men med noen «blippelyder» jeg ikke helt forstår hvorfor er med, en deilig versjon av Brian Holland, Lamont Dozier og Edward Jr. Hollands «You Can’t Hurry Love», en sommerfrisk utgave av Isaac Albentz Y Pascuals «Asturias», og altså, Cohens «Hallelujah».
Og det overrasker meg litt at hennes egne låter fungerer så godt i sammenhengen. Hun har vokst kraftig som låtskriver siden sist, og hennes egne kompoisisjoner står ingenting tilbake fra de andre har gjort. Og hele veien er det en tøff, følsom og voksen stemme vi får høre, noe som overrasker denne anmelderen en hel del, sett på bakgrunn av hennes tidligere utgivelser, som jeg synes har vært litt «ungpikeaktige».
Musikerne hun har alliert seg med, pianisten og keyboardisten Clément Ducol, cellisten, trommeslageren, pianisten og perkusjonisten Pierre-Francois «Titi» Dufour og bassisten Laurent Vernerey, gjør akkurat det som skal til for at Sun Nahs stemme skal komme til sin rett, og variasjonen i komprollen gjøres på en fin måte. Og vi får noen delikate og fine solier som er med på å fullføre et fint album.
Youn Sun Nah har med «Immerson» gjort sitt beste album til nå. Hun skriver fine komposisjoner selv, og utvalget av andres låter er adskillig mer spennende her enn på hennes tidligere plater. Så dette er blitt en plate som vil bli spilt mye i heimen i sommervarmen.
Jan Granlie
Youn Sun Nah (v, kalimba), Cl´ment Ducol (p, synth, prog, drum machine, g, marimba, toy p), Pierre-Francois «Titi» Dufour (c, dr, perc, drum machine, body perc, prep p), Laurent Vernerey (b)
