Skiver du bør ha

BLEY / KOGLMANN / PEACOCK

«Annette»
HATOLOGY 564

Pianisten Paul Bley forlot denne verden den 3. januar i år. Fra han grunnla sitt første band i 1946 og fram til januar i år, spilte han med alle de store stjernene innenfor jazzen, så som Charlie Parker og Sonny Rollins (på Montreal Jazz Workshop i 1948), Art Blakey og Louis Armstrong (etter at han flyttet til New York i 1950). Charles Mingus (1953), Don Cherry og Ornette Coleman (1957), Jimmy Giuffree og Steve Swallow (på 60-tallet i Jimmy Giuffre 3), Niels Henning Ørsted Pedersen (1073), John Surman, Bill Frisell og Paul Motian (1987) og Anette Peacock (på 60-tallet).

Bassisten Gary Peacock spilte på tidlig 60-tall med Bill Evans, og senere med Miles Davis, Albert Ayler og i de senere årene med Keith Jarrett og Jack DeJohnette.

Trompeteren Franz Koglmann kommer fra Mödling i Østerrike, og har gjort en rekke innspillinger på de forskjellige delene av Hat-selskapet (Hat Hut, Hatology, Hat Art), og han har også gjort plater med Steve Lazy, Tony Coe, Enrico Rava, John Lindberg Ensemble, Bill Dixon, Peter Herbert med mange flere.

Det Bley og Peacock har til felles, er at de har hatt et svært nært forhold til vokalisten Anette Peacock, og på «Anette» ærer de den originale vokalisten med 11 komposisjoner fra hennes penn, pluss låta «Annette» som de tre improviserer fram.

Nå kan man stille Paul Bleys mange plater opp på rekke og rad, og det finnes mange av dem, men en av de jeg personlig liker best, og som går helt inn i ryggmargen musikalsk og følelsesmessig er innspillingen «Anette» innspilt i Radio Bremen av Peter Schultze og Volker Steppat, den 12. til 14. april.

Det starter med Bley i første take av «Touching», en nydelig ballade, og etter en drøy time avslutter man denne herligheten av en plate med andre take av samme låta. Og mellom disse to er det samlet fantastisk musikk, skrevet av en yttrerst original artist, og fantastisk tolket av tre av hennes beundrere. Kogelmanns måte å spille trompet- og flugelhorn på er fantastisk. Han har en ganske tørr tone i horna, og hele veien har han gode ideer å komme opp med. Høre bare på hvor vakkert han spiller på andresporet «El Cordobes».

Gary Peacock kan jeg nesten ikke huske å ha hørt finere og mer gjennomtenkt enn her, inklusive ei røys med plater med Keith Jarrett. Og bak det hele, med stålkontroll, Paul Bley, denne magiske pianisten.

«Annette» er blitt en fantastisk vakker plate, som spilles ofte i heimen. Musikken er hele veien lyrisk, uten at det blir søtladent eller soft. Når de føler det er riktig, så kjører de på med litt eksperimentering, som i «Cartoon», mens favorittsporet for denne lytteren, må bli den fine «Kid Dynamite», hvor alle tre er helt framme på tuppa.

Hele veien er dette et mesterverk, hverken mer eller mindre! Og den bør forefinnes i en hver platesamling med respekt for seg selv!

Jan Granlie

Paul Bley (p), Franz Koglmann (flh, tp), Gary Peacock (b)