Det er mange legendariske konserter en gjerne skulle ha opplevd på nytt, eller aller helst for første gang. Noen konserter kan vi oppleve igjen, igjen, igjen og igjen. Mingus i Universitets aula i Oslo i april 1964 er en av de siste.
Noen konserter etterlater seg større spor enn andre, og noen veldig få blir så viktige at de nærmest blir til et begrep. «Mingus i Aulaen» er et slikt begrep og refererer til en av de største og mest omtalte jazzkonsertene i Norge. Konserten hadde en entusiastisk forhåndsomtale signert Jan Erik Vold. Dagen etter konserten – 13. april 1964 – skrev Arne Nordheim en tilsvarende begeistret anmeldelse i Dagbladet;
«Jazzen er et eget broderskap, sier Igor Stravinsky, en helt egen måte å lage musikk på. Den som i første omgang tvilte på en slik påstand, skulle i går ha vært til stede i Universitetets Aula, hvor den store og originale Charlie Mingus møtte med sitt ensemble.
«Et forunderlig collagetape bølget forbi. Her fant vi avtegnet stillferdig klagende minaret-sang, jazz-klisjeer, op-akkorder, heslige melodistrofer, håndgripelige rytmer og ortodoks beat. Alt blandet sammen til en putrende assosiasjonssuppe, hvor ironi, hån, glede, vemod, vidd, raseri og opphisselse bare glimtvis skilte seg ut fra grunnsubstansen. For alt lå der. Hele tida – og samtidig.»
Spørsmålet «Var du der da Mingus var i Aulaen?» er et spørsmål alle vi unge har stilt til de (noe) eldre gamlingene mange ganger – med ærefrykt i stemmen. Alle de som var der går med et adelsmerke i pannen, som en usynlig tatovering, «Mingus i Aulaen – Jeg var der!».
Historien om konserten fortsetter under TV-ruta.
1) «So long, Eric», 2) «Orange was the color of her dress, then blue silk», 3) «Parkeriana» og 4) «Take the A-Train» med
Charles Mingus, bass
Clifford Jordan, tenorsaksofon
Johnny Coles, trompet
Eric Dolphy, altsaksofon, bassklarinett
Jaki Byard, klaver
Dannie Richmond, trommer
Om du er ennå yngre enn meg, eller ikke bosatt i Norge, sitter du kanskje nå og lurer på om Hauknes har mistet selv det lille han hadde. Men neida! Forhåpentligvis vil det bli klarere når du er ferdig med denne teksten.
Spørsmålet «var du der …» referer selvfølgelig til Oslo-konserten under den fantastiske Europa-turneen til Charles Mingus i 1964, som startet i Amsterdam 10. april, og som etter Hilversum den 11. fortsatte til Oslo den 12. april. Konserten i Universitetets Aula denne dagen var en åpenbaring for de unge jazz-entusiastene som var på plass i salen. På TV-opptakene som NRK gjorde av konserten kan vi kjenne igjen flere ansikter, bl.a. en pur ung Roald Helgheim, mangeårig jazzskribent i Dagsavisen og Dag og Tid. Espen Rud og Jan Erik Vold var der, Arne Nordheim, og utallige andre. Til stede var også en nær 19 år ung gitarist fra Lillestrøm, øst for Oslo, som på den tiden også lekte seg med det instrumentet som seinere skulle gjøre ham verdenskjent: kontrabass. Konserten gjorde et dypt inntrykk på unge Arild Andersen.
Nå var ikke jeg der i april 1964, av helt åpenbare grunner. Vel var jeg født, men som niåring hadde jeg overhodet ikke noen anelse om hvem Charles Mingus var. Men jeg husker dagen. For på denne tiden visste jeg derimot godt hvem John Glenn var og kunne gjerne legge ut om Gemini-kapselens forbedringer i forhold til NASAs Mercury-kapsel. Akkurat denne dagen, 12. april, husker jeg fordi den ubemannede test-flighten til Gemini 1 falt kontrollert i Atlanterhavet denne dagen.
Min store helt i disse dagene var dermed ikke Charles Mingus, men derimot astronauten Ed White som ett år seinere – i juni 1965 – ble den første NASA-astronauten til å spasere i rommet i løpet av Gemini 4-ferden. Og som døde i den forferdelige brannen i Apollo 1 i januar 1967. Nyheten om denne brannen sitter fortsatt i meg.
Men når vi kom til Mingus i Njårdhallen i oktober 1970, da var jeg på plass. Og minnene er omtrent like sterke – om ikke sterkere. Da var trippel-LPen fra natt-konserten med bandet i Paris 18./19. april 1964 en av mine favorittplater i LP-samlinga. Og Mingus var en av mine nye helter, sammen med Miles og Coltrane. Denne konserten kommer vi tilbake til seinere i denne serien.
Men det skal sies: Det var noe med det helt nye dette Mingus-bandet brakte med seg i 1964, som overhodet ikke kunne være like sjokkerende i 1970. Turneen i 1964 framstår i ettertid som høydepunktet i Mingus’ karriere, og som et vannskille i norsk jazzbevissthet fordi den brakte med seg den helt nye amerikanske jazzen. En jazz som i 1970 var nesten å regne som mainstream. Det er dessuten klart at 1964-bandet med Eric Dolphy, Clifford Jordan og Johnny Coles er uforlignelig – ingen Mingus-band er i nærheten av det nivået denne sekstetten nådde .
Og 1964-turneen er også en åpenbaring i og med at Mingus’ beskjed til Dolphy «So long, Eric» – eller som han sier i Aulaen «Goodbye Eric, hurry back» – ble nesten profetisk da Eric Dolphy døde, antakeligvis etter diabetes-koma, kun tretten uker seinere – i slutten av juni 1964.
Seinere har mange av 1964-konsertene i Europa blitt utgitt, mange som bootlegs, noen som sirkulerende kopier mellom samlere, og etter hvert har flere enn denne Paris-konserten fått offisiell utgivelse. Den siste i så måte var Amsterdam-konserten 10. april 1964 som ble utgitt offisielt for et par år siden. Selv om jeg har alle de konsertopptak som sirkulerer, står Oslo-konserten allikevel i en særstilling. Og det er ikke bare personlige grunner til dette.
Ikke minst skyldes det at det er den eneste konserten hvor det har overlevd videoopptak. NRK gjorde opptak av konserten. Vi trodde alle at tapen seinere ble slettet av NRK sammen med mye annen jazzhistorie. Derfor er det opptaket vi har hatt tilgjengelig en bootleg-kopi av svært dårlig kvalitet – både video- og lydmessig. Men på tross av den dårlig kvaliteten på opptaket levde magien i Aulaen denne kvelden videre. Denne versjonen av konserten har tidligere vært gjort tilgjengelig på salt peanuts* her.
Riktignok finnes det et par opptak til av gruppa til Charles Mingus fra denne Europa-turneen, men de øvrige er TV-produksjonene er studio-opptak uten publikum til stede – og ikke fra konsertene.
Men nå har det altså vist seg, NRK-teipen var ikke slettet. NRK har nå digitalisert konsertopptaket (digitaliseringsprosjektet er tidligere omtalt på salt peanus*) slik det tidligere har vært publisert, Riktignok får vi ikke råteipen, og dermed er det deler av konserten som ikke er med. Konserten kan du se nedenfor.
Og ikke minst kan du (gjen)oppleve den surrealistiske situasjonen hvor Mingus setter seg ned og sier: «You sure have slippery floors here. I could break my neck. I could sue…», hvoretter han løfter bassen opp etter halsen og kjører halestøtta ned i parketten. Vi får hele opptaket med «So long, Eric», «Orange was the color …», den ufullstendige «Ow» eller «Parkeriana», og «Take the A-Train». Alt som tidligere har vært tilgjengelig på video.
Men – og nå kommer det essensielle – har du en god og fet internett-lenke kan du nå se konserten i en høyoppløst video-kvalitet og med framifrå lyd. Jeg måler nær 2 500 kb/s som hastighet på min linje. For å få best mulig kvalitet anbefaler jeg at du stenger alle andre web-vinduer og programmer sm kan stjele linjekapasitet.
Utover det at det finnes video av den er det to grunner til for at konserten i Oslo er minneverdig blant disse 1964-konsertene. Få dager etter konserten i Oslo seinere ble trompeteren «Little» Johnny Coles sjuk med magesår, innlagt på sykehus i Paris og måtte avbryte turneen med Mingus. På den tidligere nevnte Paris-konserten en uke etter Aula-konserten var sekstetten redusert til en kvintett. På LP-coveret fra Paris-konserten er det et foto som viser at Coles’ stol var satt opp, med hans trompet stående klar. Her i Oslo får vi sekstetten slik Mingus hadde tenkt seg den.
Men ikke minst er konserten sentral fordi den altså ble et vannskille i den norske jazzbevisstheten. Et referansepunkt man stadig kom tilbake til. Den åpnet øyne som få andre konserter.
Som et eksempel: John Coltranes konsert i Njårdhallen et halvt år tidligere har aldri fått en tilsvarende posisjon. Begge musikerne hadde i året da alt skjedde i moderne jazz, i 1959, gitt ut nøkkelalbum, Coltrane med «Giant Steps», Mingus med «Mingus Ah Um». Begge var i 1963-64 fyrtårn og ledere i utviklinga av den moderne jazzen. Men nedslaget i Oslo fire-fem år seinere var langt fra sammenlignbart.
Kanskje kan det skyldes at Coltrane i 1963 hadde beveget seg alt for langt fra det publikum forventet å møte etter «Giant Steps». I beste fall kjente de Coltrane fra «Africa/Brass» – og kanskje «Ballads», men det var nok «Giant Steps», «Blue Train» og alle Prestige-platene fra 1955-59 som var det allmenne referansepunktet i Oslo i 1963 for Tranes publikum.
Hos Mingus er koplingen til utgangspunktet, til referansene, og ikke minst til swingens og bluesens tradisjoner synlige og forståelige. Eller i Nordheims terminologi, byggeklossene i grunnsubstansen er lett kjennelige. Vi ser elementene og reisverket, vi ser reisen Mingus har hatt fra «Ah Um»!
Tekst: Johan Hauknes
