Våre beste video-klipp

I, Molde å’n Dexter 1964

MOLDE PÅ TV: 1963 var LTD – Long Tall Dexter – i byen for første gang og spilte med det som i lys av seinere Molde-historie må betegnes som «norske-kompet», Einar «Pastor’n» Iversen, Erik Amundsen og Jon Christensen.

Det var også året da de som var tilstede opplevde den mytiske jammen i Alex-kjeller’n med et «tenor battle» mellom Sonny Stitt og Dexter Gordon. På jammen hadde også Jan Garbarek sin Molde-debut i 1963, som nyslått norgesmester i jazz. Men i 1963 var NRK TV fraværende.
I 1964 derimot var NRK ved Haagen Ringnes på plass i Molde. Charles Mingus spilte i Aulaen i Oslo i april, men i månedsskiftet juli-august er Dexter Gordon på plass i Molde.

I 2016, i disse Trump-ige tider og da Hillary Clinton blir Demokratenes presidentkandidat i USA, er det interessant at den første kvinna stilte som amerikansk presidentkandidat i 1964, Margaret Chase Smith – hun som Khrusjtsjov omtalte som «djevelen forkledd som kvinne».
Hun stilte i nominasjonen for Republikanerne! Hun ville som president, sa hun, «njuke» Sovjet. Mens partiet valgte Barry Goldwater … og Lyndon Johnson vant valget. Var ting virkelig bedre før?

På noen felt! De 31 minuttene som har overlevd fra Moldejazzen dette året, gir et sveip over festivalen som er minneverdig ikke bare for musikken, LTD, Tete Montoliou på piano, Bengt Hallberg osv. Niels Henning Ørsted Pedersen og Alex Riel er på plass som kimen til det seinere «danskekompet».

I tillegg får vi et lite glimt av Jan Garbarek – nå 17 år – med Vigdis i publikum. Tre år seinere gir han ut sin debut-plate «Til Vigdis», som det eneste katalognummeret på Norsk Jazzforbunds label.

Minst like minneverdig er programmet på grunn av den da 24-årige regissør Sverre Udnæs’ fortellertekniske grep. Her ser vi tidlig kimen til den Sverre Udnæs vi ellers kjenner fra modernistiske oppsetninger i NRKs Fjernsynsteater.

Udnæs hadde året før kommet tilbake fra Paris etter et avbrutt studieopphold ved en fransk filmskole. Uttoningen av Bengt Hallberg aleine på et piano i et tomt jamlokale på slutten av en lang natt, og armen som til slutt stumper den aller siste røyken før lysene slukkes, er en klassisk «film noir»-allegori.

Tekst: Johan Hauknes