Våre beste video-klipp

Kongsbergskole med Diz 1971

Det var det året Sonny Rollins kom til Norge – og Kongsberg – for første gang. Men det var ikke året Sonny ble observert av Bjørn Krokfoss – kun i ført gjennomsiktig regnfrakk. Det er en sak vi skal  komme tilbake til. Men Sonny Rollins – uten regnfrakk – var å så – og likte – konserten vi skal beskrive nedenfor.

Etter å ha vært gjennom sju festivaler, begynner nå Kongsberg-festivalen å finne sin form – og er i ferd med å etablere sitt renomme som festival for de mer sære folka. I år var Don Cherry her, Arne Nordheim og Mal Waldron, Johnny Griffin vandret i byen. – Og det var året for George Russells bestillingsverk «Listen to the Silence».

Men også: Til den åttende festivalen på Kongsberg i 1971 hadde man en ide om hvordan man fra festivalens side kunne gi noe tilbake det norske (vel, nesten – mer om det seinere) musikerkollektivet. En stor gruppe norske profesjonelle jazzmusikere ble invitert til å være med på et fire dagers musikalsk verksted – som skulle avsluttes med en konsert med Festivalstorbandet under ledelse av verkstedeieren i kinoen.

DizzyB-1Og lærer og verkstedeier var ingen ringere enn Dizzy Gillespie. Flere av deltakerne var hentet fra Radiostorbandet i NRK, og bandets nye leder etter Thorleif Østereng, Helge Hurum, satt da også i den stjernebefengte saksofonrekka.  – Vi glemmer at vi er trøtte og vi glemmer å spise. Dizzy er inspirerende som storbandleder, like ivrig som gutta, sa Frode Thingnæs til Dagbladet.

Heldigvis var NRK godt tilstede ved begge de to delene av prosjektet – både i verkstedet og på scenen under konserten. Her gir vi deg begge deler – tilsammen nesten to timer. Første delen fra det musikalske verkstedet gir et interessant innblikk i Dizzys arbeidsform. «He’s a stickler for detail and accuracy», som det heter i det rare øylandet utenfor EU.

Men Dizzy skapte ikke bare furore i kinoen dette året, men også på Grand Hotell. En morgen hadde han dusjet og gikk ut av badet, uten brillene på. Og uten dem var Dizzy så godt som blind – og som en fisk på land snublet han ut gjennom feil dør. Han endte opp i korridoren i Adams drakt og støtte på en av de hotellansatte. Hotelldirektøren ville kaste Dizzy ut – «fordi han løp naken rundt i korridorene». En misforståelse, javel. Men enden på visa ble at Gillespie flyttet over til Gyldenløve – noe som kanskje ikke var så ille?

Om du lurer, så er symbolet på baseball-lua han bærer ikke logoen til en fransk motegigant, men symbolet til baseballklubben St. Louis Cardinals. Hvorfor han bærer den veit jeg ikke, men Cardinals hadde i hvert fall på 1930-tallet en spiller som ble kalt ‘Dizzy’, Dizzy Dean var sentral i Cardinals såkalte «Gashouse Gang» som vant World Series i 1934 – da også Dizzy Dean i sin posisjon som pitcher (den som kaster ballen) ble utpekt som seriens «Most Valuable Player».

John Birks Gillespie fikk sitt kallenavn på grunn av hans fleipete stil på scenen, mens Jay Hanna Dean fikk sitt fordi han med sine pitches gjorde batterne – de som skulle slå ballen – svimle.

DizzyJan-1Vi ser bl.a. en saksofonrekke med Jan Garbarek, Calle Neumann, Harald Bergersen, Bjørn Johansen og Helge Hurum. Frode Thingnæs på trombone, Bernt Steen på trompet, Svein Chrico Christiansen på trommer og Roy Hellvin på piano.

Under øvelsen er det Arild Andersen på bass, mens bassfører på konserten representerer det utvidede begrepet «norske jazzmusikere». Det er «Nils Osted Petersen» på bass i følge Dizzy. NHØP spilte sammen med Gillespie flere ganger de neste årene.

Vi får høre
1. Groovin’ High
2. Con-Alma
3. Brother ‘K’ (eller «Brother King» – en tribute til Martin Luther King jr. – som den lanseres som her)
4. Fiesta Mo-Jo
5. One Bass Hit (som vi ser DG bla i med Calle innledningsvis)
6. Birk’s Works
7. Tin-Tin-Deo

Dette er så vidt jeg vet aller første gangen «Brother King» er framført og tatt opp. Neste gang vi møter den igjen i opptak er under en konsert i Paris i april 1973 – også da med NHØP på bass.

Uansett: bli med som flue på veggen når Dizzy instruerer og nyt den timelange konserten etterpå.

Tekst: Johan Hauknes