Det kommer ikke noe bedre enn dette fra Grenland

MAIJAZZ, STAVANGER, 10. MAI 2024, DAG 5: Man kan si hva man vil om oljebyen Stavanger. Det kryr av puber og restauranter i sentrum, og i disse vårdagene, hvor sola virkelig har tatt grep om byen, skulle man kanskje forvente at det skulle syde og koke av jazzliv i gatene. Men det gjør det definitivt ikke.

Men en tradisjon holder festivalen gående, nemlig lørdag formiddagskonserten med Equinor storband. Dette må være det storbandet i verden med minst økonomiske problemer, og under ledelse av saksofonisten Tor Ytredal, serverte de et sett med relativt «enkle» og publikumsvennlige låter, fint arrangert for bandet. Mens jeg hørte bandet, spilte de noen Herb Alpert-komposisjoner, med den gamle «Sportsrunden»-kjenningsmelodien som høydepunkt, hvor også Ytredal bidro med en fin saksofonsolo. Tidligere har de holdt til midt i «turistmotorvegen» ved Fisketorget, men i år, sannsynligvis med en viss redsel for den sure vestavinden, hadde de forflyttet seg litt lenger opp i byen til Arneageren, et fint, lite torg, omgitt av cafeer (selvsagt) og et fint møtepunkt for lokalbefolkningen på en lørdag formiddag.

Der hvor Moldejazz har sin Alexandrapark og Kongsberg jazzfestival har sitt festivaltelt utenfor Grand hotell, hvor det syder og koker gjennom festivalene, hvor frityreimen ligger tett som den sureste og kaldeste høsttåka (på Kongsberg) og begersvingingen overgår de fleste sømmelige nivåer (i Molde), blir seansen på Maijazz en fin anledning for storbandet å vise seg fram, og lokalbefolkningen på handletur til å høre fin storbandmusikk. Man befinner seg jo tross alt i «bibelbeltet».

Drømmestipendet
Drømmestipendet er en kulturstøtteordning jeg ikke kjente fra før. Her fordeles det årlig 1,5 millioner kroner til 50 unge kunst- og kulturutøvere fra hele Norge, og stipendet er et samarbeid mellom Norsk Tipping og Kulturskolerådet. Stipendordningen ble etablert i 2004, og siden den gang har over 2000 unge kunst- og kulturutøvere mottatt stipendet.

Som opptakt til konserten med Sondre Moshagens Lightning Trio på Spor 5, ble diplom, blomster og en sjekk på 30 000 blanke, norske kroner, gitt til den unge gitaristen og danseren Sikia Chi Masters Heien, som har trådd sine ungdoms-pumps på kulturskolen i kommunen. Hun kvitterte for prisen med en gitarimprovisasjon, hvor hun samplet seg selv og la looper på hverandre, før hun over en rytme hun hadde skapt, fremførte en spennende dans som omfattet både moderne «fridans» og norsk folkedans i skjønn forening. Et flott bevis på at stipendet var vel fortjent, og at det ble gitt til en musiker og danser vi skal følge med på framover.

Årets unge, norske jazzmusikere 2024 på festivalturné
Vinnerne av siste utgave av jazzintro, innebærer, blant annet, en omfattende turné til norske jazzklubber, arrangert av Norsk jazzforum. De spilte på Vossa Jazz, og nå var turen kommet til Maijazz. Sondre Moshagens Lightning Trio består av Moshagen, fra Vinstra i Gudbrandsdalen, på piano, estiske Kertu Aer på bass og Steinar Heide Bø Trondheim på trommer, alle utdannet ved «jazzlinja» ved NTNU i Trondheim.

salt peanuts* skrev om trioen både da de gikk til topps i finalen i jazzintro på Moldejazz i 2024. Vår medarbeider Lars Mossefinn skrev også en positiv omtale av dem etter konserten på Vossa Jazz. Men det var faktisk første gangen jeg hadde muligheten til å høre de tre på konsert.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen. Norge har en rekke utmerkede pianotrioer, men å kunne skille dem fra hverandre blir, egentlig, vanskeligere og vanskeligere etter hvert som nye dukker opp. Men her føler jeg vi møtte en trio som skiller seg positivt ut i mengden. Og som juryen for jazzintro sa i begrunnelsen for valget, mente de at bandet har «tydelig og fin kjemi (…) og er sterke individuelle stemmer med finesse og modenhet». Videre fremhevet juryen at «komposisjonene er av høy klasse, med mye rytmisk autoritet som skaper store musikalske rom. De melodiske og harmoniske ideene gir de en egenartet identitet som skaper vakre øyeblikk. Tryggheten og tilstedeværelsen i bandet smitter over på publikum og gjør deg nysgjerrig på å høre mer».

Jeg har en mistanke om at trioen i tiden etter at det ble kåret som vinnere i jazzintro, har fått tid til å finslipe og utvikle triosoundet. For det settet de serverte dette ettermiddagen var formidabelt. Pianospillet til Moshagen er «voksent» og godt. Han er tydeligvis påvirket av Bill Evans og rekke andre pianister som også har minst en fot i Evans soitt landskap. Han skriver fine komposisjoner, og spillet er stilsikkert, kreativt og fint. Under konserten på Vossa Jazz trakk vår medarbeider fram trommespillet til Bøe, som er fremragende. Han «leker» seg løst og fint med trommer og cymbaler, og legger ikke akkurat de «støtene» vi elsker fra en trommeslager.

Men på denne konserten synes jeg det var bass-spillet til Kertu Aer som imponerte mest. Hun spilte ytterst kreativt, sikkert og fint, og la inn en rekke spennende ting i trioen. Og hele konserten ble en fryd for ørene.

Nordmarka kaller
Maridalen er et dalføre i Oslo nord for byen. Bygdesamfunnet i dalen har 15 gårdsbruk i drift, og skole, kirke og velhus. Maridalsvannet er kilde for drikkevann for 90 % av Oslos befolkning, og området er et kjent mål for friluftsliv. Området var opprinnelig kjent som Margrétardalr, etter den middelalderske Margaretakirken (etter Margareta av Antiokia), hvis ruiner er bevart og ligger ved nordenden av Maridalsvannet.

Men Maridalen er mer enn det. Det er også et av de relativt nye jazzbanda i Norge, som har fått mye oppmerksomhet for sin musikk. Trioen består av saksofonisten og klarinettisten Anders Hefre, trompeteren Jonas Kilmork Vemøy og bassisten Andreas Rødland Haga. Og på konserten på Spor5 denne tidlige kvelden, hadde de invitert med trommeslageren Erland Dahlen og lapsteel-gitaristen Emil Brattested, så det var en spesialversjon vi fikk gleden av å høre denne kvelden.

Jeg er en av de få i jazz-Norge, som ikke har hørt Maridalen på konsert tidligere. Så det er umulig å vurdere konserten ut fra tidligere opplevelser. Men jeg har hørt de tre platene til trioen, og med «spesialutgaven» med de to utmerkede gjestene, så er det bare den siste utgivelsen som egentlig kan sammenlignes, siden gjestene også er med der.

Men uansett referansepunkter, så ble dette en strålende konsert i det vennlige og gode landskapet. Trompeteren Kilmork Vemøy har jeg ikke hørt siden han var med i jazzintro-finalen i Molde for mange år siden, og de to andre i trioen hadde jeg ikke hørt tidligere. Men dette er en trio som beveger seg mykt og fint i landskapet som tenderer mot både norsk og svensk folkemusikk, men med jazzelementene som grunnlag. Alle de tre musikerne er utmerkede instrumentalister, og komposisjonene er perfekte for trioen. Og med de to gjestene, og særlig med Dahlens ytterst presise og kreative trommespill, ble trioen løftet mange hakk. Og med lapsteelen til Brattested, fikk musikken enda et element som passet perfekt inn i helheten. En deilig konsert.

Publikumsfrieri fra Cuba
Jeg rakk også innom konserten med den cubanske fiolinisten og vokalisten Yilan Cañizares og hennes Resilence Trio, men på grunn av konsertoverlappingen fikk jeg ikke med hele konserten. Og det gjorde for så vidt heller ikke så mye.

Cañizares kom til Stavanger sammen med bassisten Childo Tomas og trommeslageren og perkusjonisten Inor Sotolongo, to musikere som passet godt inn i dette showet, som nesten kunne ha gjort seg like godt på en nattklubb i Havanna som i oljebyen Stavanger. For den stunden jeg var «ringside», fikk vi et publikumsfrieri som ikke traff en eneste kalori av min kropp. Ja da, Cañizares er sikkert en mer enn habil fiolinist, og musikken er akkurat slik man forventer det av musikere fra den den av verden. Og denne kvelden syntes jeg bassisten tok altfor stor plass, så det var bare i korte glimt Cañizares fikk utfolde seg over lengre strekk på fiolinen. Perkusjonisten gjorde akkurat det han skulle, og musikken var fengende (for et ord å bruke om musikk…), og det godt besøkte, gamle bedehuset Stavangeren var storfornøyde.

Det blir ikke bedre enn dette
Så avsluttet salt peanuts* sitt besøk på Maijazz med det fantastiske norsk/svenske samarbeidet i Roligheten 5 (hovedbildet). Kapellmester og bandleder André Roligheten på tenor- og sopransaksofon, Mattias Ståhl på vibrafon, Johan Lindström på pedal steelgitar og el.gitar, Jon Rune Strøm på bass og Gard Nilssen på trommer.

I dette bandet har Roligheten samlet noen av sine favoritter, og til Maijazz kom de med nyskrevet musikk som, etter hvert, havner på plate. (Nå kunne Jon Rune Strøm fortelle meg, i etterkant, at mesteparten av musikken var hentet fra deres plate Marbles, som ble sluppet i 2023), Roligheten har nemlig skrevet noen komposisjoner som er «til å dø av». Det er et driv og en energi over ideene han kommer med til bandet, og musikerne svarer på strak arm og leverer noe av det beste som er å få på den internasjonale jazzscenen i dag.

La meg ta det fra venstre mot høyre på scenen. Ytterst en energisk arbeidende Mattias Ståhl, som virkelig måtte svette for å få med seg alle «fortendedelsnotene» Roligheten hadde nedskrevet. Men den godeste svensken tok utfordringen, og leverte strålende spill. Ved hans side, litt bak, den alltid hardt arbeidende og svingende bassisten Jon Rune Strøm. Med et anslag som en god arvtager etter Charles Mingus og med et driv og en energi som hadde man koblet han opp på strømnettet, hadde Norge sluppet å teppelegge fjellene med vindmøller. Fantastisk! Ved siden av han igjen, Rolighetens venn siden barndommen i Skien, trommeslageren Gard Nilssen. Han må være en av verdens aller beste trommeslagere om dagen. Med en tilpassingsevne som gjør han unik, slik at man kan putte han inn i hvilken som helst musikalsk sammenheng, og det fungerer fremragende. Og ytterst på høyre side, den svenske gitaristen Jonas Lindström. Også han en stjernemusiker, som med sin hang til americana og fjellstroka innafor, legger han inn elementer både av «twang» og Hawaii, og er en viktig brikke i spillet om å lage ny, original musikk.

I programmet for festivalen kan man lese at «du kan se for deg at Sonny Rollins og Egberto Gismonti møttes i strandkanten ved et yoga-retreat på Hawaii og bestemte seg for å lage et album sammen!» Nu vel! Jeg vil ikke si at yoga har noe som helst å gjøre med det denne hardtsvingende gjengen serverte denne kvelden. Og sammenligningen med Sonny Rollins er reell, for Rolighetens saksofonspill kan minne om Rollins på grunn av at Roligheten har samme tendens som Rollins i å servere noen neste evigvarende soloer, som aldri gjentar seg selv. Men det er mange år siden Rollins var i besittelse av den samme, røffe og tøffe tonen til Roligheten. Men gitaristen Egberto Gismonti? Det må noen forklare meg en dag. De senere årene har Roligheten vokst til å bli en av de virkelig store saksofonistene innenfor jazzen, og i alle de sammenhenger han dukker opp, skaper han stor musikk. Jeg tror rett og slett han har hatt godt av å bli far!

Musikken Roligheten har skrevet til bandet krever musikere i toppklasse. Jeg er overbevist om at det ikke er veldig mange jazzmusikere i verden i dag, som hadde tatt denne musikken så til de grader på strak arm som denne gjengen. Og den jazzfestivalen som ikke umiddelbart kaster seg på telefon, telefax og/eller brevdue for å få Roligheten 5 på programmet gjør ikke jobben sin.

I de usikre og skumle tidene vi lever i, nå om dagen, krever kvalitetskunst. Og et band som dette er den perfekte medisinen for at folket skal få noe annet, og mye bedre å tenke på. Og da de avrundet med sin egen versjon av Carla Bleys «Ida Lupino», var jeg og alle som hadde tatt turen til Spor 5 denne kvelden overlykkelige, mette og glade. Vi trengte ikke mer, for dette var en fantastisk avslutning på årets Maijazz!

(Hotell for salt peanuts* sin utsendte, er betalt av Maijazz).

Tekst og foto: Jan Granlie

Drømmestipendet gikk til Sikia Chi Masters Heien