VICTORIA, NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 19. FEBRUAR 2026: 16. februar kom meldinga fra Den Norske Turistforening, DNT: «Mer enn 19 vinterruter på Hardangervidda blir ikke kvistet vinter/vår 2026, og seks hytter holder stengt. Dette gjelder Kalhovd, Stordalsbu, Helberghytta, Lågaros, Torehytten og Hadlaskard».
Villrein – Rangifer tarandus
Bakgrunnen er at en av Norges stamme av villrein er sterkt truet. Dette er også nesten hele bestanden av villrein i Europa, så Norge har et spesielt ansvar: villrein er i norsk naturforvaltning å anse som en ansvarsart. Dette begrepet er ikke brukt i naturmangfoldloven, men betydningen og det medfølgende særlige ansvaret som påligger norsk naturforvaltning følger av formuleringen, en ansvarsart er en art som «… har en vesentlig andel av sin naturlige utbredelse eller genetiske særtrekk i Norge». «… en vesentlig andel …» vurderes gjerne som et utgangspunkt til om lag 25%. Den norske villreinen – restene etter den europeiske fjellrein- eller tundrarein-stammen, er langt over dette. Norge er det eneste landet i Europa igjen som har selvstendige stammer av denne villreinen.
Alle områdene med villreinstammer befinner seg i Sør-Norge, fra Setesdalen, til Sør-Trøndelag. Til sammen er det estimert at det i alt er igjen 15-20 000 villrein på det norske fastlandet, Svalbardreinen er samme art som fjellreinen, men skiller seg noe som en annen underart. Med unntak av en liten stamme på Kola-halvøya, er det restene av den en gang store europeiske stammen av villrein. Av de norske villreinene, vandrer ca. 8000 av dem på Hardangervidda.
De pågående, og i all hovedsak menneskeskapte, klimaendringene, utsetter villreinstammen for mange problemer. Ikke bare er det at mennesket gjennom de siste hundre årene har fjernet, bygget ned og begrenset biotoper og områder som tidligere var vesentlige for den norske villreinstammen. Med det har stammen blitt tvunget inn på stadig mindre og mer marginale områder, omringet av samferdsel og annen menneskelig aktivitet hele året.
Og som om det ikke er nok, fører klimaendringer til at snøen smelter og fryser til et knallhardt islag over bakken om vinteren. Islaget gjør det så godt som umulig for reinen å sparke seg ned til reinlav og annen næring. Om sommeren skaper det varmere klimaet til at breene smelter, og parasitter og insekter følger med opp i høyden. Mange av oss har også fått med oss skrantesjuka som har rammet villreinstammen. Skrantesjuke er en prion-basert dødelig sjukdom for hjortedyr, og er så godt som umulig å stoppe etter at den har kommet inn i stammen. Villreinen i Norge er for lengst rødlistet, og er klassifisert som nær truet.
Vandringer på vidda
I løpet av året vandrer villreinstammen over store deler av vidda, og en av de store utfordringene i forvaltningen av den norske stammen i dag er å skape korridorer og overlapp mellom de ulike områdene, som Hardangervidda, Breheimen og Rondane. Ikke minst er dette viktig for å sikre et genetisk mangfold og sikre mot utstrakt innavl i stammen.
En av de viktigste begrensningene er trafikk av mennesker som skjærer på kryss og tvers gjennom villreinområdene. Stammens trekk gjennom året reflekterer ikke bare sesongvariasjoner i tilgang til mat, men også sesongvariasjonene i stammens biologiske liv. Med påsken og våren kommer trekkene for å finne fram til steder for vårens kalving og det er et stort behov for å sikre stammen fred og ro i denne perioden. Grunneierne i områdene på Hardangervidda har derfor satt grenser for DNTs oppmerking av vinterstier gjennom kritiske områder på vidda. Det har dermed ført til at 19 vinterløyper ikke blir kvistet og merket på Hardangervidda i år. Klokt spør du meg.
En av de sentrale samferdselsinfrastukturene som løper som et langt åpent sår over Hardangervidda er riksvei 7. Fra Haugastøl til Eidfjord og Granvin, med Vøringsfossen og Hardangerbrua er den populær som reisevei og som eget reisemål. Mer ubemerket for flere er det at man passerer Sysendalen og fjellbygda Maurset på grensa mot høyfjellet rett overfor Vøringsfossen. Her lever man tett på historiene om villreinstammen på Hardangervidda. Svært tett.
Med garte og snøfte
Hardingfelemusiker og komponist Benedicte Maurseth har laget nye sterke historier om stammen av Rangifer tarandus tarandus på Hardangervidda. Historiene fortelles i verket Mirra – om jeg forstår det riktig, er dette et dialektisk uttrykk, et verb, som vel kan sidestilles med ‘myldre’, det myldret, det krydde, av rein på Hardangervidda. For våre svenske lesere: myllra, myllrade, for danske lesere: myldrede eller vrimlede. Verket følger opp hennes natursvimlende hyllest Hárr, til Hårteigen på Hardangervidda.
Jeg var så heldig å få høre prosjektet Mirra ved lanseringen under fjorårets Punktfestival i Kristiansand. Verket beskriver villreinstammens vandringer på vidda gjennom ett år; fra vinterbeite på Østvidda, kalvingen om våren, vandringene til sommerbeite vest for vannskillet, før reinen vender tilbake til vinterområdene. Mirra er en flott hyllest til den rødlistede villreinstammen på Hardangervidda.
Det starter med villreinen på vinterbeitet, og opptak av reinens garting, snøftende, nesten gryntende. Fvvvvrrrrhhhhffff! Fvvvvrrrrhhhhffff! Fvvvvrrrrhhhhffff!. Klovenes skraping mot bakken, skrrr!, skrrr!, skrrr!. «Mirra» — reinflokken beveger seg raskt på jakt etter vinterbeiter. Mats Eilertsen på kontrabass og elbass, Håkon Stene på melodisk og annen perkusjon. En rammetromme med rullende kuler kan framkalle gode ånder i en sjamans hender, men de kan også illudere mye. Som lydene på vinterfjellet en dag der temperaturen søker nedover og gammelkara i Alvdals-bygda ville kneppet fingeren på termometeret slik Kjell Aukrust så levende har beskrevet det. Morten Qvenild på tangenter, synther og annen elektronikk, samt jazzscenas Steinway-flygel.
Sist jeg så og hørte Qvenild var han iført bjørnelue, scooterdress fra UNIS, universitetssenteret i Longyearbyen, og tjukke underlag, på toppen av en pingo, der han og hans medmusikanter skapte skjellsettende musikk som advarsel og hyllest til en natur i forandring på grunn av menneskehetens mislighold. Det blir dermed en lang lenke fra denne lørdagen for halvannen uke siden, prosjektet Glacier Lamentation og det som utspiller seg foran mine øyne og ører.
Vi opplever en musikalsk kalving, på vårbeitet, «Kalven reiser seg». Den søker inn til simlas varme og tryggende vern, og den feite mjølka som er reineste livseliksiren. På «Sommerbeite» er livet lett og nettene lyse. Sommeren går mot slutten og det blomstrer opp store mengder av «Kvitkrull», reinlavet som er kanskje den mest sentrale delen av villreinens diett.
Er du ren, er du pen
Hva er et individ, kan noen av oss ofte undre oss. For vissheten om at vi ikke er en, men mange, nærmest uendelig mange, er slående og overveldende. Det du opplever som deg er ikke ett deg, men et stort og mangfoldig, symbiotisk fellesskap. Uten dette fellesskapet ville det ikke være noe deg. Slik er det også med villreinen, som det antakeligvis er det med alle andre arter som vandrer rundt på den jordkloden vi kaller vårt felles hjem, og som vi tilsynelatende er villig til å gjøre hva vi kan for å undergrave bærekraftigheten til. Reinen har en rik bakterieflora i fordøyelsessystemet, som gjør at opp mot 90% av karbohydratene i kvitkrullen tas opp som næring. En rein er ikke en rein, reinreinrein.
Høsten kommer, og dermed høstjakta. Og det er ikke ei revejakt det er snakk om. «Jaktmarsj». Skal vi fortsette å jakte på stammen? Og hvorfor? 21. september var jakta slutt. Da begynner vinteren. «Nysnø over reinlav». Kampen for tilværelsen er hard og tøff. Men fjellreinen er noen tøffe typer. Brunsttida begynner, kampen om å fortsette tilværelsen. Survival of the fittest, formuleringen som er gått inn i dagligspråket på mange språk. Det dyret som har gener som gjør det i stand til å utnytte ressursene i de økologiske nisjene fjellreinen lever i, som kan hevde seg best, er den som over generasjoner fører sine gener videre.
Det egoistiske genet
Det kalte Richard Dawkins det i boka – The Selfish Gene – som alle bør lese. Evolusjonen er ikke en kamp mellom artsindivider om å overleve. Det er genet, arvestoffet, som er Vi kan diskutere oppad stolper og nedad søyler om hvordan Dawkins skriverier utviklet seg videre. Men det er ingen tvil om at den første boka har kvaliteter som gjør den til ei bok som hører hjemme i ethvert privat bibliotek, og der skal den være preget av eselører og margbemerkninger og kommentarer. Leser du den, lærer du også hva et mem virkelig er – og at det kan være langt viktigere og mer kraftfullt enn all verdens flåsete kattebilder, vitser og satire.
Til avslutningen av konserten henter Maurseth fram to låter fra Hárr, «Reinsdyrbjøller» og «Hreinn». Vi lander mykt og varmt etter en medrivende og sterk naturopplevelse – en sterk opplevelse av hva musikkens historiefortellende kraft kan være – hva den bør være. Det er bare å håpe at de som legger premissene for politikken vi fører mot en stadig mer faretruende klimasituasjon, og en fortsatt truet natur, lytter.
Som ekstranummer får vi avslutningslåta på albumet Mirra, «Simleflokk under månen». Simlene har nå grodd gevir for å verne kalvene og flokken, etter at bukkene har feiet geviret etter brunstperioden. Her forlater vi flokken, når sirkelen er lukket, årssyklusen er fullført, og en ny generasjon av kalver skal fødes den kommende våren.
Maurseth har laget et storslått verk som faller inn i en lang historie av norsk, naturbeskrivende tradisjonsmusikk. Dette er den moderne tradisjonsmusikken, og Maurseths verk er ett av de sterkeste uttrykkene for denne musikken. Jeg er sikker på at en lang rekke av store, historiske spellemenn av begge kjønn, med røter både aust og vest for vannskiljet, sitter på den evige jammen og nikker og smiler:
«The Force is strong in this one!»
Tekst og foto: Johan Hauknes
