KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 4, LØRDAG 5. JULI 2025: Vi har kommet til siste dag. Hvor ble all tiden av? Tiden går fort i godt selskap, sier vi. Altså må vi jo gå ut fra at den går seint i dårlig selskap? Er det derfor man begynner med kriminalitet? Av rein kjedsomhet? Det var på høy tid, sier vi. Men ingen har vel noensinne opplevd lav tid? Eller mener vi rett og slett at det er høytid? It was in the nick of time, det var i siste liten. Det er altså et lite, omenn neglisjerbart lite strekk av tid igjen før tidsfristen. Det er dermed alltid (litt) tid igjen. Tiden vil vise, men hva viser den da? Viser tid noen ting som helst?

Livets uendelighet eller livets tidløshet?
Vi har god tid, … og vi har dårlig tid. Kan tid være både god og dårlig, høy og lav, stor og liten, fort og langsom? Kan man jobbe både med og mot tiden? Kan man skru tiden tilbake? Eller skrur vi den kun fram? Jeg har lite tid, sier vi. Vi har et hav av tid. Har du noensinne opplevd å ha et hav av tid? Hvor hadde du det? Måler vi tid i liter … eller kilogram? Om man kan miste tid, så kan man vel også finne tid igjen? Det å finne tid, det må vel være en slags ungdomskilde, ikke sant?

Språkets omtrentligheter, runde formuleringer, metaforiske former, omskrivinger, bildene er mange. Det er jo utrolig at det er mulig å tenke seg, slik man gjorde før Ludwig Wittgenstein snudde argumentet på hodet, å mene at språket var bestemt av en realitet der ute. I stedet er det på mange måter språket og språkspillet som former verden. Det er den språklige konteksten som gir ordene vi bruker mening, og det er gjennom disse ordene vi forstår virkeligheten rundt oss. Boka til Peter Berger og Thomas Luckmann har åpnet, og bør fortsette å åpne, mange dører … og øyne.

Hva er tid? Aristoteles mente, og Newton var helt enig, at tid kun er et hullbånd som tikker og takker, der hvert hull representerer en hendelse, en event. Båndet kan kun mates inn én vei: Kravet om kausalitet, at årsak kommer før virkning, forbyr at båndet kan gå den motsatte veien. Lever vi i en verden der kausalitetsloven gjelder, så kan ikke hullbåndet gå baklengs, for da ville virkningen skje ‘før’ årsaken.

Da filmmediet var nytt og spennende, ble man fascinert av scener som oppsto når man spilte filmen baklengs — når tiden gikk bakover. En kollisjon der to biler har smelt sammen, front mot front. Fra et virvar av vrakrester og bulkete, sammenklemte metallplater og løpske hjul, rygger hjulene tilbake mot kollisjonsstedet. Som med magi settes hjulene på plass, alle skruer og muttere faller på plass. De sønderknuste bilene gjenopprettes, alle bulker rettes magisk ut, ja, selv knuste frontruter vil vokse sammen igjen – uten noen spor etter det som hadde skjedd like ‘før’. Den ene sjåføren rygger vekk, og er uten kontroll på bilen der han rygger over et hav av olje, uten friksjonsfeste mot veidekket. På et magisk vis får han kontroll over bilen og rygger sikkert vekk fra åstedet.

Å gjøre fortiden ugjort, undoing the past, er en drøm vi mennesker opplever flere ganger i løpet av livet. Vi har gjort noe, og vi skulle gjerne bruke disse munnhellene om tid, til å viske ut sporene etter det vi gjorde eller forårsaket. Viske ut det vi opplever skyld for. Men vi bør huske at opplevelsen av å bryte etiske regler, ikke er av, i, denne verden. Ludwig Wittgenstein sier i Tractatus (Logisch-philosophische Abhandlung, §6.422ff.) at:

«Der erste Gedanke bei der Aufstellung eines ethischen Gesetzes von der Form ‘du sollst …’, ist: Und was dann, wenn ich es nicht tue? Es ist aber klar, daß die Ethik nichts mit Strafe und Lohn im gewöhnlichen Sinne zu tun hat. Also muß diese Frage nach den Folgen einer Handlung belanglos sein. – Zum Mindesten dürfen diese Folgen nicht Ereignisse sein. Denn etwas muß doch an jener Fragestellung richtig sein. Es muß zwar eine Art von ethischem Lohn und ethischer Strafe geben, aber diese müssen in der Handlung selbst liegen.
Vom Willen als dem Träger des Ethischen kann nicht gesprochen werden.
Und der Wille als Phänomen interessiert nur die Psychologie».

Vilje som bærer av/uttrykk for det etiske (et etisk ‘Sinn’) kan ikke omtales eller uttrykkes. Som fenomen, er viljen kun interessant for psykologien. Når viljen til å følge, eller til å bryte etiske regler ikke har konsekvenser i verden, når det kun er i handlingen selv at straff eller belønning befinner seg, hvorfor føler vi da skyld?

Skyldens vesen i verden
For skyldfølelsen, opplevelsen av å ha brutt det etiske, er reell, og den gir seg uttrykk i fysiske, kroppslige reaksjoner som kan måles og beskrives. Den er i verden. Det som skiller de atemporale etiske regler – som ikke kan uttrykkes – og skyldfølelsen. Men skylden er knyttet til  en handling, til et tikk på hullbåndet. I motsetning til viljen er altså skylden knyttet til tid. Skylden er temporal, selv om de etiske reglene er atemporale.

Men også dette, skylden – som jo definitivt er et psykologisk fenomen – forsterker hvordan verden framstår for oss. Hvordan verden er, for oss. Men, som Wittgenstein fortsetter (§6.43:

«Wenn das gute oder böse Wollen die Welt ändert, so kann es nur die Grenzen der Welt ändern, nicht die Tatsachen; nicht das, was durch die Sprache ausgedrückt werden kann.
Kurz, die Welt muß dann dadurch überhaupt eine andere werden. Sie muß sozusagen als Ganzes abnehmen oder zunehmen.
Die Welt des Glücklichen ist eine andere als die des Unglücklichen.
Wie auch beim Tod die Welt sich nicht ändert, sondern aufhört.
Der Tod ist kein Ereignis des Lebens. Den Tod erlebt man nicht.
Wenn man unter Ewigkeit nicht unendliche Zeitdauer, sondern Unzeitlichkeit versteht, dann lebt der ewig, der in der Gegenwart lebt.
Unser Leben ist ebenso endlos, wie unser Gesichtsfeld grenzenlos ist».

Evigheten er ikke ‘uendelig varighet’, men tidløshet. Derfor dette: Enhver som lever i samtiden, lever evig. For nå, samtiden, her og nå, er alltid uten tid. Wittgenstein fortsetter, vårt liv er like endeløst som vårt synsfelt er grenseløst. Men jeg vil hevde at det er endeløst, men det er begrenset på en måte som synsfeltet ikke er i nærheten av. For samtiden, det som er her og nå, er en kniv, en tidløs, evig egg som deler mellom fortiden – det som var – og framtiden – det som blir. Eggen er tidløs … for alltid.

Den lykkeliges verden er en annen enn den ulykkeliges, sier Wittgenstein i dette avsnittet. Dette er ikke minst en parallell til det vi kan kalle Leo Tolstojs første prinsipp: Alle lykkelige familier er like, alle ulykkelige familier er ulykkelige på hver sin måte. Vi kan legge til; den skyldiges verden er en annen enn den uskyldiges. Tiden er et rom der slike handlinger og anskuelser utspiller seg.

Det er her, og bare her, Aristoteles og Newton hadde rett: Tiden er et ordningsprinsipp, et system for katalogisering av hendelser, av ulike samtider, fra livets begynnelse til livets slutt. Men tiden er ikke et psykologisk fenomen. Den er så mye mer. Uten tid, det tidløse, det er den virkelige evigheten.

To ‘42’ or not to ‘42’
Wittgenstein sier videre at

«Die zeitliche Unsterblichkeit der Seele des Menschen, das heißt also ihr ewiges Fortleben nach dem Tode, ist nicht nur auf keine Weise verbürgt, sondern vor allem leistet diese Annahme gar nicht das, was man immer mit ihr erreichen wollte. Wird denn dadurch ein Rätsel gelöst, daß ich ewig fortlebe? Ist denn dieses ewige Leben dann nicht ebenso rätselhaft wie das gegenwärtige? Die Lösung des Rätsels des Lebens in Raum und Zeit liegt außerhalb von Raum und Zeit»

Sjelens temporale udødelighet, den evige overlevelse etter døden, kan aldri gi oss det vi ønsker av den, hva vi alltid har prøvd å få ut av ideen. Kan en gåte løses av at jeg lever evig? Er ikke dette evige livet like gåtefullt som vårt samtidige liv?

Derfor er svaret på gåten om et liv i rom og tid ikke en del av dette, det ligger utenfor rom og tid. Her legger Wittgenstein til en bemerkning i parentes, «(Nicht Probleme der Naturwissenschaft sind ja zu lösen)». Det er ikke naturvitenskapenes problem som trengs løses. For selv om moderne fysikk har ført til at vi i dag opererer med minst tre-fem forskjellige begrep om tid i fysikk alene, så svarer ingen av disse på spørsmålet om hva tid er! Og nå nærmer vi oss kanskje et tentativt svar, et svar som ikke er noe svar. Et svarløst svar.  Men før det, en liten omvei.

Hvordan verden er, er likegyldig for det som er høyere. Gud åpenbarer seg ikke i verden. Det er ikke hvordan virkeligheten er, som er det mystiske, det er at den er.

Hva er tid? Hva er meningen med tiden? Er livet tiden selv? Hva er da meningen med livet? Er det i det hele tatt meningsfulle spørsmål? Og med det er spørsmålet om hva tid er, det samme spørsmålet som spørsmålet om hva som er spørsmålet som har svaret 42.

De pan-dimensjonale vesenene som i sin tid bygde datamaskinen Deep Thought for å få svar på spørsmålet om meningen med livet, universet og det hele, og som kom fram til svaret ‘42’, framstår i vår tredimensjonale verden som mus. Men i sin egen verden er de (med stor sannsynlighet) humanoide, selv om vi selvfølgelig ikke kan forestille oss slike pandimensjonale vesener.

Det som knytter Douglas Adams og Hitchhiker’s Guide ubrytelig sammen med Ludwig Wittgenstein, er to fakta: Det første er at selv om disse ‘musene’ er pan-dimensjonale (all-dimensjonale, altså er de uendeligdimensjonale. Som vesener kan de dermed kun og i beste fall, beskrives med matematikk som i abstraksjonsnivå er som algebraiske funksjonsrom), så er de ikke pan-temporale. Som oss mer mondéne vesener må de jo gjennomløpe tiden, de må vente på at tiden går, mens Deep Thought utarbeider sitt svar. Hadde de vært pan-temporale, hadde de jo allerede visst spørsmålet om svarets spørsmål. De hadde ingen grunn til å konstruere verken Jorden 1 eller Jorden 2.

For det andre, dette: Den allvitende Prak – som forteller alt som er, beskriver et realfilosofisk usikkerhetsprinsipp: Det ultimate spørsmålet og dets svar kan ikke eksistere i den samme virkeligheten – i det samme universet. De vil gjensidig utslette hverandre, nulle hverandre ut, og med det ta hele Universet med seg. Verden vil bli erstattet av et univers som er enda mer bisart og umulig, og der et nytt ultimat spørsmål karakteriserer dette universet. Dette kan allerede ha skjedd. Men hvor mange ganger det kan ha skjedd, sa Prak ikke noe om. Kanskje er det 42 ganger?  Dermed er jo musenes pan-temporalitet også en eksistensiell umulighet, deres pan-temporalitet ville selv føre til at Praks usikkerhetsrelasjon nullet ut alle bølgefunksjoner.

Livets uutgrunnelige meningsløshet
Men dette var altså utenfor rekkevidden av musenes hyperintelligens. Da de fikk magrathenerne til å påta seg å bygge datamaskinen som skulle gi svar på spørsmålet om hva spørsmålet er som har svaret ‘42’, foresto magratheneren Slartibartfast byggingen av Jorden som en bio-komputerende matrise for å finne dette spørsmålet. Vi vet hvordan det gikk.

Hadde de lest Ludwig Wittgenstein hadde de visst at det hele allikevel var fånyttes, at det bortkastet tid. For, §6.5-6.521,

«Zu einer Antwort, die man nicht aussprechen kann, kann man auch die Frage nicht aussprechen.
Das Rätsel gibt es nicht. Wenn sich eine Frage überhaupt stellen läßt, so kann sie auch beantwortet werden.
… Denn Zweifel kann nur bestehen, wo eine Frage besteht; eine Frage nur, wo eine Antwort besteht, und diese nur, wo etwas gesagt werden kann.
Wir fühlen, daß selbst, wenn alle möglichen wissenschaftlichen Fragen beantwortet sind, unsere Lebensprobleme noch gar nicht berührt sind. Freilich bleibt dann eben keine Frage mehr; und eben dies ist die Antwort.
Die Lösung des Problems des Lebens merkt man am Verschwinden dieses Problems»

Gåten om livet i tid og rom, eksisterer ikke. Et spørsmål som ikke kan stilles, kan heller ikke besvares. Et formulerbart spørsmål finnes kun der det er et svar, og svaret finnes bare der noe kan bli utsagt om det. Selv om fysikken og andre realfag besvarte alle mulige spørsmål om tid og rom og livet i det, så ville fortsatt spørsmålene om ‘værens’ vesen ikke en gang være berørt. Men uten spørsmål igjen å besvare, så er akkurat dette svaret. At det ikke er noe svar. Det er jo den virkelige tolkningen av Praks eksistensielle prinsipp. Kanskje Prak er Ludwig?

Løsningen av livets, av værens, problem, merker man med at problemet forsvinner. Wittgenstein legger til en ny parentesanmerkning: «Er ikke dette grunnen til at mennesker som etter lang tvil har kommet til klarhet om livets mening, ikke kan si noe om hva dette livets vesen består i». Det er dette som er mystiske, det er dette som er det uforståelige. Det er i dette at musikken lever. Det som forklares ved at spørsmålet blir nullet ut. Svaret er at det ikke er noe svar.

Burde ikke bærekraftighet også omfatte gjenbruk av tid?

Mens vi venter på Godot
Første gangen jeg leste og så Samuel Becketts Waiting for Godot var jeg en ung og formbar yngling. Og ble umiddelbart forelsket i tekstene til Beckett. Jeg opplevde Tom Tellefsen som Estragon og Bjarne Andersen som Vladimir på Det Norske Teater i 1970. Samme året jeg hadde opplevd Karlheinz Stockhausen på Henie-Onstad Kunstsenter. Det samme året opplevde jeg Anita O’Days skjønnsang, Gerry Mulligans oomph og Charles Mingus’ svette, alt fra første rad i Njårdhallen. Skulle jeg gjenbrukt tid, ville nok dette året være noe av det aller første jeg ville hentet opp igjen.

Dette var også første gangen jeg reflekterte over tidens vesen, over værens mysterium. Å finne svaret i absurde tekster av en irsk forfatter, som opprinnelig skrev tekstene på fransk, det er ganske sært. Jeg innrømmer det. Men samtidig var det også oppklarende, meningsfylt. Like meningsfylt som når Estragon og Vladimir venter på en Godot, mens de ikke vet noe om hva eller hvem Godot er, og hvorfor de skal vente.

Estragon sier det han aldri sier, fordi Vladimir avbryter ham. Sammen skaper de et rom for et usagt utsagn. Et rom som roper etter å bli fylt, som en abyss, en singularitet, et svart hull. Estragon har falt i søvn og Vladimir (Didi), har vekket ham fordi han følte seg ensom. Estragon forklarer — i Åse Marie Nesses oversettelse fra oppsetningen på Det Norske Teater;

– Eg drøymde noko rart.
– Ikkje fortel det.
– Eg drøymde at ….
– Ikkje fortel det!
– (peikar mot himmelen) Du har kanskje nok med det? Du er ikkje snill mot meg, Didi. Kven skal eg vel dele mine private mareritt med, om ikkje med deg?

Det pregnante det. Det han sier, men som han ikke får dele, er at han drømte at … … ja, hva var det han drømte? Du forstår jo at han drømte at han var lykkelig! En utenkelig tanke. En utålelig tanke. Dette mens de venter. Er det på andre dagen, på tredje dagen? Kommer Godot på lørdag, eller neste lørdag. Kom han i går? Ville de kjenne ham igjen? Hva vil Godot? Hvem er Godot?

Det var en del av den samme oppvåkningen som jeg tror mange ynglinger har opplevd, da de første gangen ble presentert for Sigbjørn Obstfelders Jeg ser. Fremmedgjøringen. Opplevelsen av ikke å høre til. Men allikevel: Som et hestespark i magen, og som et epifanisk lysglimt som opplyser all verden. Det skapte et her og nå som for alltid vil være her og nå. Som aldri blir et der og da. For det var å se verden, for hvordan den virkelig var. Og at spørsmålene om hvorfor og hvordan er så grenseløst begrensede, og så begrenset grenseløse. Den meningsløse meningsfullheten, og den meningsfulle meningsløsheten. Alt i ett og ett i alt. Alt det oppdaget du, her og nå!

Det er en verden der ute det er mulig å stille spørsmål til, men det de finner av svar vil for alltid være begrenset. Det er en verden utenfor det, en verden der spørsmålene forsvinner. Denne spørsmålløse verden er også en verden her inne. Her inne og der ute. Og i gapet mellom de to verdener lever kunsten, musikken, fellesskapet, alt det som gjør livet levelig, alt som gir det meningsløse livet mening.

Hvor mye kan man si, uten å si noen ting? Hvor lite kan man si, og allikevel si mye? Kunstens vesen er akkurat dette. Den kommunikative ordløsheten, den ordløse kommunikasjonen. Språket, spørsmålene, svarene er grenseløst begrenset, mens kunsten er begrenset grenseløs.

Jeg må, jeg må – så byder meg en stemme
… i sjelens dyp, og jeg vil følge den. Jeg føler kraft og mot til noe bedre, til noe høyere enn dette liv – en rekke av tøylesløse gleder! Den, nei, de fyllestgjør ei hjertets trang! – Jeg svermer vilt, kun glemsel er min higen, det er forbi! Mitt liv har intet mål!

Vi er mange som har kunne leve oss inn i Catilinas motløshet, der i første scenen i en 19-årig apotekerlærlings behandling av fortellingen om Catilinas forsøk på hva-nå-enn-det-var i Roma. For var han en kuppmaker, eller var han det ikke? Uansett, i dag står vel Catilinas valg av en politisk karriere, som krigsherre og konsul, ikke i fremste rekke som ønskelige karrierer. Men at ‘mitt liv har intet mål’,  det kunne vi kjenne igjen.

Hva er det produktive? Og hva skaper et vellykket liv? Kan et liv i det hele tatt være vellykket? En ting er sikkert: Det virkelig produktive finner du ikke, verken i debet- eller kredit-kolonnene til regnskapsføreren. Å søke makt er kanskje det mest uinteressante du kan gjøre. Men i en verden der løgn blir til sannhet og sannhet blir til løgn, der språkets kontekst rives i stykker, blir vi jo sittende igjen med … ingenting. Når selve verktøyet for å orientere oss i verden, og omkring verden, rives i stykker, blir ikke problemet at mange tror på løgner. Den store, ødeleggende, disruptive effekten er at det river i stykker verktøyene vi har for i det hele tatt å kunne uttrykke vår skepsis, vår tvil, vår uenighet. Ja, selv undringen over livet, over værens vesen, blir til slutt umulig. Det er i dette, umuligheten til å kunne stole selv på sine egne tanker, at kilden til tyranniet ligger. Hva gjør vi da? Er vi da  lenger mennesker?

Hannah Arendt framstår på mange måter som en av de få som har forstått diktatoren, og det autoritære regimets DNA. I det vi mister tiltroen til sannheten, er vi tilbøyelige til å tro hva som helst. Dette blir forsterket av sosiale mediers stadige pumping av alternative forståelser, og av de redaktørstyrte medienes totale fravær av kritisk forståelse av hva som skjer. Deres oppgave er ikke å lage ‘click-baits’, å gi folk det de etterspør. Det har heller aldri vært det. Arendt sa i ett av de aller siste intervjuene som ble gjort med henne, at

«the moment we no longer have a free press, anything can happen. What makes it possible for a totalitarian or any other dictatorship to rule is that people are not informed; how can you have an opinion if you are not informed?

«If everybody always lies to you, the consequence is not that you believe the lies, but rather that nobody believes anything any longer. This is because lies, by their very nature, have to be changed, and a lying government has constantly to rewrite its own history.

«On the receiving end you get not only one lie—a lie which you could go on for the rest of your days—but you get a great number of lies, depending on how the political wind blows.

«And a people that no longer can believe anything cannot make up its mind. It is deprived not only of its capacity to act but also of its capacity to think and to judge. And with such a people you can then do what you please»!

Og bare så det er sagt: En fri presse er ikke en presse som er fri til underholde, til å gi plebeierne det plebeierne sier de vil ha. Det er akkurat den type presse tyrannen ønsker å ha. Å stå mot det kommersielle presset for å gi folk hva folk vil ha, det er den frie pressens grunnleggende vesen. Å verne om sannheten er den frie pressens sentrale oppgave.

Sannhetens sårbarhet
I et essay, Lying in politics, skriver hun også at

«[f]actual truths are never compellingly true. … the whole texture of facts … is always in danger of being perforated by single lies or torn to shreds by the organized lying of groups, nations, or classes, or denied and distorted, often carefully covered up by reams of falsehoods or simply allowed to fall into oblivion».

Løgnens vesen er ofte å bruke proksimitet som argument. For den uvitende framstår argumentene da som slående, som lette å akseptere. At de pågående klimaendringene ikke er menneskeskapte, at det jo har vært varmere før, at kovid-pandemien var menneskeskapt, at vaksiner dreper, at kriminalitet skyldes fremmedkulturelle. Alt dette skjer rundt oss, og all «dokumentasjon» som har blitt tilbakevist, motbevist, erklært død og begravet, en million ganger, dukker stadig opp igjen som «bevis». Og vi mangler vern mot det.

Alle vet jo at … Nei, vi gjør ikke det. Det eneste vi kan gi er tentative konklusjoner. At eplet faller til jorden er ikke på grunn av Newtons gravitasjonslov. Newtons gravitasjonslov er et hensiktsmessig, syntetisert uttrykk for en klassisk gravitasjonsteori. Svært revolusjonerende i sin samtid og lenge etter. Den er en akseptabel beskrivelse, inntil det øyeblikket den viser seg ikke å holde stikk. Men det betyr ikke at hvem som helst er ekspert på gravitasjon. At enhver kan lage seg en gravitasjonslov og hevde dens betydning. At vitenskapene har hvite felt, ikke kan gi svar, betyr ikke at det er fritt fram for å foreslå hva som helst som svar på hva som «skjuler seg» i disse feltene — og forvente, rent ut sagt kreve, å bli tatt alvorlig. I dag har vi så mange selverklærte «eksperter» på virologi, klimavitenskap, sosiologi, samfunnsøkonomi, at det er et under, det burde jo være unødvendig å opprettholde utdanning av tusenvis av leger, fysikere, geologer, biologer, sosiologer. Nei, livets harde skole, du, der har du utdanning som lærer deg noe!

Du har rett til å si hva som helst, men du kan ikke kreve at noen skal lytte. Du kan aldri kreve å kunne si det hvor som helst, eller når som helst. Du kan ikke kreve at noen skal motbevise dine vilkårlige og ville påstander.

«Facts need testimony to be remembered and trustworthy witnesses to be established in order to find a secure dwelling place in the domain of human affairs». Og der er vi ved kjernen: I mot løgnene må vi ha et forsvar, for når ingenting er igjen av det å huske fakta og ingen vitner vi kan stole på, som er etterprøvbare, som vitner kun om sannheten, da er det ikke lenger noe menneskelig fellesskap å verne. Og dette forsvaret må være politisk, akkurat det området av human aktivitet der løgnen ifølge Arendt har en konstituerende rolle. Der løgnen er selve senteret i universet.

H.C. Andersens femåring i Keiserens nye klær, var et slikt ærlig og sannferdig vitne som uten tanke på konsekvenser eller straff, gjorde kun én ting, rapporterte det hen så. Med det kunne alle rundt også vende tilbake til å tro på sine egne øyne. På sin egen sanseevne, sin egen livsverden. Og gjennom den, finne fellesskap med den andres, om enn ulike, livsverden. Fellesskap, ikke konflikt. Synergi, ikke transaksjon. Sammen er vi sterkere enn alle trollene.

There’s no greater love
Med dette og mye annet i hodet, vandrer jeg ut i verden, på Kongsberg, en regnvåt by, på jakt etter solglimt, etter fellesskap, etter noe å tro på. Credimus, disserimus et dubitamus, ergo fuerimus. Vi tror, drøfter og tenker kritisk gjennom, dermed vil vi være. Det var det punktet , det store vi René Descartes burde startet på.

Først da vil du kunne se, fullt og helt, og ikke stykkevis og delt. Ikke i et speil, i en gåte, men med et fundament som du kan bygge et likeverdig samfunn på, et samfunn der vi er forskjellige utenpå, men like inni. I dag er det store, det unevnelige, som vi ikke tør å ta tak i, at det som må gripes tak i og stenges ute, ikke er utsagn vi ikke liker, utsagn som kan støte noen eller noe. Ender man som i dagens Tyskland med at det å gå med en keffiyeh i en demonstrasjon mot det israelske militærets og regjerings voldtaking av Gaza, mot folkemordet som skjer for åpen scene, er en forbrytelse, da har man gått seg fullstendig vill i hva vi ønsker å bygge våre samfunn på. Da ender man i sin påståtte antiautoritære politikk i selv å bli den autoritære.

Det er spredningen av løgner som er problemet, det er et vern for fakta, for sannhetssøken, for åpen dialog som er løsningen i dag. Dessverre blir det klarere og klarere for hver dag at dette synes å kreve ikke-demokratiske virkemidler for å få til. I møte med en ekstrem høyreside som blir mer og mer anti-demokratisk, må dette bekjempes. Og det framstår som soleklart at det ikke kan bekjempes med demokratiske midler. For i møtet med løgnen taper alltid sannheten. Diktaturets første offer er sannheten. For sannheten, faktaene «… are never compellingly true. … the whole texture of facts … is always in danger of being perforated by single lies».  Det letteste i verden er å undergrave sannheten, og vi lar det skje.

Og sannheten er at dagen begynner med et svare strev med å få tilgang til et innelåst dørkort. Y-Otis på kl 13.00-sloten går på scenen i Energimølla, mens jeg står og venter og venter på et vaktselskap som aldri kommer. Vel, det kom jo til slutt, selskapet. Så, etter å ha fått lagt til noen tanker i en dagsrapport nr. 2, kommer jeg meg endelig av gårde. Otis Sandsjö får ha meg unnskyldt.

Sterkt forsinket, svinger jeg dermed endelig inn mot Privat Bar som de påstår at de heter, men som er illustrert med et stort visuelt skilt på framveggen som er meningsløs, med greske bokstaver står det noe som i transkribert form er ‘rGinat Bar’. Et totalt ukjent ord i både nygreske og gammelgreske ordbøker. Og i alle andre ordbøker for den sakens skyld.

I det jeg kommer inn, står Rohey Taalah på scenen og foredrar «There’s No Greater Love». Og det har hun jammen rett i. Så står de igjen, disse tre – tro, håp og kjærlighet. Men størst av disse er kjærligheten. For det er jo bunn og grunn ikke mer komplisert enn det, det er dette det dreier seg om. Det er dette som er det viktigste å bevare.

Sammen med Martin Myhre Olsen på saksofoner holder Taalah andakt i dette håpløse lokalet. Vel, det er sikkert det motsatte for eierne: For å få sitteplass på en plass med noenlunde akseptable lytteforhold, må du være tidlig ute, svært tidlig ute. Dette fører jo til at store deler av publikum tilbringer lengre tid i lokalet. Og lengre tid i lokalet betyr økt forbruk i baren. Så enkelt er det.

Men før jeg går igjen må jeg ha med noen flere låter av duoen på scenen. Taalahs vokal er markert, og med strålende diksjon. Hun har ett og annet å lære til en del andre vokalister rundt omkring. Myhre Olsens saksofonlinjer danser rundt Taalahs vokal, noen ganger i parallelle løp, opp mot de høye fjelle, andre i kontrapunktiske mønstre som fyller ut, kontrasterer og poengterer. Det er to musikere, som ikke overraskende, kjenner hverandre godt musikalsk og som utfyller hverandre.

Det gir rom for variasjon, og gjør hver låt til en distinkt personlig levert versjon. Nevnte «There’s no …» legger seg i et mer eller mindre tradisjonelt jazzvokal-landskap. Ytterpunktet den andre veien blir for meg framføringen av «The Moon is a Harsh Mistress». Det er ei låt som Radka Toneff gjorde til sin egen, og som nesten har en mytisk status etter at hun ga den ut i duoformat på Fairytales med Steve Dobrogosz. Vi er mange som fortsatt ikke kan lytte til den uten enn å bli overveldet av sorg over Toneffs bortgang. Dobbeltbetydningen som historien har lagt på Jimmy Webbs tekst, «See her how she flies/Golden sails across the sky/Close enough to touch/But careful if you try …», vil for alltid knytte den til Radka Toneffs liv og tragiske ende.

Det står respekt av at Taalah våger å ta tak i Jimmy Webb-låta. Ikke bare er det ei låt som har virket så sterkt på så mange av oss, Toneffs framføring er i tillegg også et ikon som sier, nei, nesten roper, noli me tangere – rør meg ikke. Men Taalah gjør det og hun gjør det på en solid måte. Duoen Myhre Olsen-Taalah gjør «The Moon is a Harsh Mistress» til noe helt annet, en versjon som gjør at vi lytter til teksten med helt nye ører. På helt nye måter. Det er første gangen jeg har opplevd med denne låta.

Luft i luka med luftmusikk
Vi må gå forbi Sulida med Axel Dörner, og Henriette Eilertsens solokonsert i Steinhuset forløper uten oss. For i fjor fikk Tuva Halse #hun investerer-prisen, og hun svarer nå med bestillingsverket Air Music. Men nei, det er ikke luft det er snakk om, selv om det gir rom for mange dårlige pappa-vitser. Eller er det?

I musikkhistorien tilbake til middelalderen betegner airs og lays begge solovokalframføringer av verdslige tekster, lay er beslektet med vårt eget ord om leg, som i legmann, altså ikke-verdslig. Betegnelsen lay peker på teksten som er et lyrisk dikt, framført med sang og akkompagnement. Historisk er det også knyttet til dans og leik til musikalsk tonefølge.

Air er et omformet låneord fra italiensk aria, en solovokal framføring med orkestralt akkompagnement. Men den italienske arien går etymologisk allikevel tilbake til lufta: Fra latin aerem/aera, som er akkusativ av nominativ āēr, er aria basert på et gammelgresk låneord til latin. Gresk αηρ – a’ër – er opphavet til betegnelsen på nordlys og sørlys, aurora [borealis (nordlys) og australis (sørlys)], til tittelen på Palle Mikkelborgs verkshyllest til Miles Davis, Aura, og også til forstavelsen aero– som i aeroplan, aerodynamikk og aerosol. Fra luft er du kommet, til luft skal du bli …

I musikkhistorien forbindes ofte air music med barokkmusikk, og da særlig i perioden fra overgangen mellom renessansen og barokken og tidligbarokk. Men også sjølvaste Johann Sebastian skrev airs. Den mest kjente er vel den adstadige andresatsen fra Orkestersuite nr. 3 i D-dur, for strykere. Jeg regner med at mange kjenner den igjen på «daaaaaaaa-dii-da-da-da-da-da-da-daaaa-dli-daaaa». Dessverre er den ødelagt av at den er blitt en klisjé i meditative sov-i-ro-plater som gir seg ut for å være så calme, så beroligende, men som gir noen både forhøyet blodrytme og -trykk. av helt andre enn plateprodusentens intenderte grunner.

Halse har skrevet et verk der hun som fiolinist har gått tilbake til den musikken som i sin tid vekket hennes interesse for musikk, og inspirerte henne til å gå videre med det. Opp til at hun står her i dag. Det er et fantastisk moderne, kontemporært verk hun har skapt, med en lek med og hyllest til de gamle, de store komponistene.

Med seg på scenen har hun et framifrå lag, fra venstre, Benjamín Gísli Einarsson på klaver, Oscar Andreas Haug på trompet, Gard Kronborg på akustisk femstrengs, fretless bass-gitar og på vokal. På trommer ytterst til høyre, Øyvind Leite. Ved siden av ungdommene, alltid interessante, men nok ikke like unge lenger, Håkon Kornstad, (jeg vil aldri glemme den interaktive Single Engine-utstillingen han skapte på Låven under Kongsberg jazzfestival i … det må ha vært 2008. En fantastisk opplevelse). Det er underlig, beunderlig og vidunderlig å se Kornstad i denne sammenhengen.

Kvintetten uten Kornstad, er Tuva Halses eget faste band, men til dette prosjektet ville hun ha med Kornstad som gjest, hun karakteriserer ham som et «… et forbilde…». Og det skjønner jeg, for han løfter opp musikken, og hans kunnskap og inspirasjonen spres ut i bandet. Bandet er jo dessuten bestående av tre-femdeler av Bliss Quintet, så alt peker mot en stor konsert.

Og det gleder meg å kunne melde at det ble det. Kanskje en av de aller beste konsertene på hele festivalen. Og etter Inazuma på åpningsdagen, og Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra i går, er den konkurransen svært hard. Men helt der oppe er framføringen av verket Air Music.

Mellom kadenser og arier
De starter med ei låt Halse har kalt Cadenza, kadenser er velkjente i musikken, men i motsetning til her, er de gjerne avslutninger på strofer og låter/komposisjoner. Det var der musikeren kunne frigjøre seg fra komponistens instruksjoner og ekstemporere (ex tempore – trekke ut av tiden), eller altså improvisere. Vi nyter oppspillet, pick-upen, dette  blir, til en vandring i vår felles musikkhistorie. To hyllester, hommages, følger etter kadensen, «Purcell», til den store engelske barokkomponisten Henry Purcell, og «Telemann» til den tyske komponisten Georg Friedrich Telemann.

Mens Telemann var omtrent samtidig med Johann Sebastian, var Purcell rundt 25 år eldre. Det er fascinerende å undre seg over hvor raskt musikken utviklet seg i deler av denne perioden, fra ca. 1600 til 1750. Det var en musikk- og kunsthistorisk periode som så vidt jeg kan se, måtte være det eneste sammenliknbare med den kunstneriske eksplosjonen som skjedde i perioden 1950 til 2000. Musikkens kambriske eksplosjon.

Det er også fascinerende å se at dette skjer samtidig som opplysningsidealene kommer til syne og moderne vitenskap vokser fram. Isaac Newton publiserte Principia eller, Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica som er den fulle tittelen, i 1687, på akkurat samme tiden som Henry Purcell fikk urfamført sin opera Dido og Aeneas. Om jeg tolker mine notater riktig, så inkluderte dette en fascinerende omskriving av opprinnelige tema, der bratsj-stemmen var lagt i Haugs trompet, og cellostemmen i Kornstads tenorsaksofon. Dette er utkropent, finurlig, smart uttenkt musikk.

Vi sier gjerne at jazzen, den improviserte musikken, fra begynnelsen er karakterisert av å være en fusjonsmusikk som ser framover. For jazzen står aldri stille. Jazzen er ingen sjanger, det er en måte å forholde seg til utøvelsen av musikk på. Jazz is not a what, sa Bill Evans, it is a how. Jazzen i morgen er noe annet enn jazzen i dag. Den som har begge horna på jorda, står stille. Og da er det ikke jazz. Derfor har på mange måter har den perioden vi kaller barokken en slags umiddelbar nærhet til den improviserte og improviserende samtidsmusikken som i dag er kanskje det mest aktive området for ny musikk i dag. For barokken var kanskje aller mest kjennetegnet ved at musikken som ble skapt var fusjonsmusikk. Når verden ble åpnet for orientens kulturelle og intellektuelle mangfold, skapte dette et fruktbart jordsmonn som ikke bare satte propeller i baken på naturfilosofi, men også på musikken.

Johann Sebastian Bach, den store systematiker, barokkens musikalske flôgvit, blir hyllet i Halses «This one I cannot comprehend». En herlig leik, barokkmusikken er også morsom, fleipete, utflippa. «Den, som kun tar spøg for spøg og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge dele dårligt», sa alles kjær Piet Hein. Halses tema «Air Music», som har gitt hele verket sin tittel, følger så. Gard Kronborgs spill er poengtert og lett å leve seg inn i. «Naturally», der Leite har en heidundrande intro som setter skap, stoler og vegger på plass. Og så, … og så:

Antonio Vivaldi, sju år eldre enn pére Bach, var en av de store inspirasjonene for faderen selv. Vivaldi har også skrevet en rekke operaer, som var noe av den fremste underholdningsmusikken rundt 1700. Han skrev operaen Giustino, etter den seinere keiser Justinus den første, i det bysantinske, østre Romerriket, som ble keiser i år 518. Han var far til den aller første av rekken av keisere som bar navnet Justinian. Justinus vokste opp i enkle kår, men gjennom å vise seg som en smart hærfører.

Keiser Anastasios den første frykter at Justinus er ute etter både hans keisertrone og hans ektefelle Anassia. Arien keiser Anastasios framfører i operaen, lyder slik «Vedrò con mio diletto/ l’alma dell’alma mia/ Il core del mio cor/ pien di contento» [med min glede vil jeg da se/min sjels sjel/mitt hjertes hjerte/fylt av lykke]. Denne arien har fått et eget liv, uavhengig av operaen, og er blitt en gjenganger for mange sangere. Her får vi et foredrag av Kornstad, med han uforlignelige tenorsaksofon først, før han framfører arien. Sterkt! Innpakningen av denne ganske nøyaktig 300 år gamle arien er moderne, nåtidig, men knytter altså trådene tilbake til en musikalsk oppblomstringsperiode som kan ha noen likhetspunkter med vår egen nære fortid. Ensemblets improvisasjoner rundt dette gamle stoffet er rett og slett vakkert.

Når da programmet avsluttes med ei låt som Halse rett og slett kaller «Present», er det som å komme hjem igjen.Som en god kadense skal gjøre. Kort oppsummert: Dette stoffet ikke bare gleder, det underholder, og det lærer. Det er perspektivutvidende, og mindblowing som LSD, (som jeg innbiller meg det er!).

På götebosska – Fan va gött! Dette stoffet må ut på veien, fort som f…, og spres utover det ganske land, … og hele kontinentet med!

Lang dags ferd mot natt
Fra barokkens vidunderlige musikk i moderne drakt servert av Tuva Halse, skal vi ned i Musikkteatret. Men vi svinger innom Energimølla der Dave Douglas Quartet holder fest. Med seg har han den særmerkte trommeslageren Joey Baron på trommer, Nick Dunston på kontrabass og Marta Warelis på klaver. Av disse er det kun Warelis som er et nytt bekjentskap.

Musikken tar utgangspunkt i de to albumene som Douglas har utgitt på sin egen label GreenLeafMusic, Songs for Ascent, Book 1 – Degrees og Book 2 – Steps. Det første av dem er anmeldt på salt peanuts*. Men det er altså et annet band Douglas turnerer med, enn på disse platene. Det er flott musikk, men jeg får ikke riktig kontakt med den i dag.

Men allikevel dette: Warelis’ pianospill er sobert og frister til gjenhør. Når man ikke skal spille er like viktig som når man skal spille. Kanskje til og med viktigere. Ikke på grunn av klisjeen om at less is more, men at rom gir rom(!) for at det som spilles kan virke så mye sterkere. «Pregnante stillheter» kalte jeg det en gang. Det usagte utsagn er ofte det som lyder sterkest.

Warelis er svært bevisst dette, og det gjør at interessen og fascinasjonen stiger til store høyder. Det forutsetter selvfølgelig at det du har noe å si. If you don’t hear anything, don’t play anything, ga Chick Corea som råd til sin studenter på Berklee i 1985. Create space – then place something in it. Jeg vil også nevne Douglas’ dobbeltalbum Gifts, som ble utgitt på Record Store Day for et drøyt halvår siden. Med James Brandon Lewis på saksofon. ‘Nuff said.

Vi farter ned til Musikkteateret for et møte med John Scofield og hans Long Days Quartet. Med seg i denne nye kvartetten har han Vicente Archer på bass, Ted Poor på trommer og John Medeski på klaver og Hammond B3. Det er kanskje ikke så rat at jeg med den besetningen får en slags flashback til albumet Hand Jive fra 1994. Jeg har tidligere gledet meg over mange løse, frie jambandopplevelser med John Medeski, ikke minst med trioen MMW – Medeski-Martin-Wood. Men det begynner å bli lenge siden nå.

Det er enda lenger siden John Scofield skaffet seg øksa som fortsatt er hans hovedinstrument, en såkalt halvakustisk Ibanez AS-200 Masters-gitar fra ca. 1981. Men den klinger fortsatt bra. Det blir et hyggelig gjenhør med denne gitaren, og med han som er gitarfører. Jeg liker også det jeg hører fra Medeski og Poor, men jeg undrer meg over hva bassisten Archer er ment å tilføre. Annet enn å være time keeper. Men det lar vi være i denne omgangen.

Det er klart at dette er amerikansk jazz, med en dæsj musikk fra høydedragene gjennom Midtvesten. Hestejazz, sa vi i gamle dager og lo. Da snakket vi om country & western-musikk, særlig de mer utartede folkelige variantene med høylytt steelgitar. Hva slags musikk vi har? Vi har begge deler, både country og western! Men det er noe med musikken til Scofield som gjør at jeg har lyst til å fylle dette begrepet med et helt annet innhold.

For dette er ikke kugutter som er påpasselige drivere av cattle. Uttørkede busker av alfalfa blåser ikke gjennom Musikkteatret. Lukten av præriens tette stillestående varme henger ikke over oss. For dette er musikk for city slickers. Bymusikk, tett knyttet til en musikkultur hjemmehørende på østksyten av det amerikanske kontinentet mellom 30. og 49. breddegrad. Men jammen i meg svinger ikke en jamaicansk skank innom også, gitt. Jeg får med meg en snau time av konserten. Da har jeg fått nok. Ikke fordi musikken kjeder meg, men fordi det blir for lite variasjon. En konsert er en storform, og det skal høres.

Festivalens siste kramper
Det er litt rart å se Kirketorget fullstendig uten rigg i år, for første gang på en uendelighet av år. Derfor, og som en avslutning, stikker jeg innom den nye utescena Kvarten, grøntarealet ved Lågen som fra gammelt er kalt Åker’n, ved siden av og nedstrøms for det gamle klubblokalet Kvarten og Bergverksmuseet. Men jeg opplever det også som et riktig valg av festivalen, å finne et nytt og mindre sted for utescena. Det begrenser riktignok vesentlig mulighetene for avholdelse av særing-arrangementer i «vårt hjem» Smeltehytta, når utescena nå legger beslag på to av fire kvelder under festivalen. Det er som de to står og kjemper med hverandre om hva som er festivalens sjel og natur: Den historisk viktige særingkulturen på Kongsberg, og det mangehodede trollet som til tider var i ferd med å spise opp hele festivalen, folkefesten. Men mer enn det får være til en annen gang.

Uten at jeg har noe statistikk på det, så har dette åpenbart ført til at trafikken mellom Vestsida og Nymoen-sida over Nybrua er blitt vesentlig mindre. Et udelt gode! Men samtidig så gjør det at den utagerende folkefesten i og rundt Flerbrukskrysset oppleves som enda villere enn før, kanskje særlig i kveld, på lørdagsnatta.

Men på Kvarten er det ganske rolig, og lett for vaktpersonalet å gjøre jobben sin, skulle jeg tro. A propos Jamaica: Grace Jones var med sin særegne crew cut selveste dubsoul-dronninga. Og med hennes karakteristiske utseende og stil, var det selvfølgelig ikke lenge før hun også ble et film-ikon. Hennes personae, er skremmende, diabolsk; en slags androgyn, testosteronfylt, feminin, fryktinngytende seksualitet. Selv James Bond ble en pingle. Men etter 1990 ble det stille, inntil Hurricane var der som hennes kom-tilbake. Men så ble det vel mer eller mindre stille igjen, selv om hennes filmkarriere fortsatte. Siste kjente rolle er passende nok som djevelen i Björn Tagemoses Gutterdämmerung.

I en alder av 77 år er hun ute på veien igjen. Hun svinger med rockeringer, flørter, danser, ifører seg masker og antrekk som kan skremme selveste Fanden på flatmark. Men beskjeden på forhånd var visstnok at hun var skadet og måtte ha en ‘trone’ på scenen for å kunne sitte ned. Og ‘trone’ fikk hun. Hentet rett ut av TV2s lager på Røyken, ankom Atle Antonsens trone fra serien Kongen befaler  dagen før. Jeg har ikke sett serien, og ikke kommer jeg til å gjøre det heller. Men jeg kjente umiddelbart igjen tronen med gullmaling og (tilnærmet) skarlaksrød bekledning.

Men satt hun? Å nei, i hvert fall ikke lenge den tiden jeg var på sletta foran scenen og det naturlige amfiet i bakken opp mot Hyttegata og festivallokalene Odd Fellow og Galleri Åker’n der vi har hatt så mange flotte opplevelser. Om det er regnværsbygene som har hengt rundt oss denne dagen, eller om det har andre årsaker skal være usagt: Men det er lite folk foran den nye utescena, og god plass oppe i amfiet. De som er satt opp til å selge drikkevarer og andre forfriskninger har ikke mye å gjøre denne kvelden.

Men la det være sagt. Dama imponerer! Ikke minst med å ha beholdt en stemmeprakt som fortsatt er effektiv, som stemmen til en løvinne i ferd med å gå til angrep — en løvinne med styrke i blikket.

Jeg avslutter årets festival med de tre amasonene fra Afrika. Les Amazones d’Afrique er satt opp som festmusikken til midnattskonserten i Energimølla. Her skal alle hemninger slippes fri og vi skal danse sammen mot morgengry. I hvertfall var det planen. For i praksis bar det musikalske mye mindre preg av det heftig dansende afro-beatet jeg hadde forventet. Det var en skuffelse, men så var til gjengjeld det sosiale fellesskapet med medmennesker desto bedre. Og det er jo tross alt det som er meningen med livet.

Vi takker for årets festival. Og håper på en festival neste år som er en særing verdig. Om tiden rekker til!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold (hovedbildet). Øvrige bilder kreditert i bildeteksten.

Martin Myhre Olsen og Rohey Talaah. Foto: Kongsberg jazzfestival/Thomas Hegna.

Tuva Halse og Oscar Andreas Haug. Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold.

Håkon Kornstad. Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold.

Dave Douglas Quartet. Foto: Kongsberg jazzfestival/Morten Kolve

John Scofield Long Days Quartet. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sandengen.

John Scofield. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sandengen.

Grace Jones. Foto: Kongsberg jazzfestival/Svein Bjørnsen.

Les Amazones d’Afriques. Foto: Kongsberg jazzfestival/Thomas Hegna.