MAIJAZZ, STAVANGER, DAG 2, 6. MAI 2026: Vi måtte stå over første dag av årets Maijazz, men det er mer å ta av resten av uka til at vi skal klare å gi et greit bilde på årets festival også her på salt peanuts*.
Å skulle arrangere jazzfestival i en by som Stavanger, er egentlig en litt krevende øvelse. For ser man en del år tilbake, så var det ikke mye som skulle tilsi at denne byen på Sør-Vestlandet skulle arrangere noe såpass radikalt som en jazzfestival. Stavanger, som i mange, mange år, var selve sentrum i det vi kaller «bibelbeltet», i en del av landet hvor bedehusene lå like tett som bestanden av måker i sommersesongen, og hvor jazz, etter all sannsynlighet, ble regnet som «djevelsens musikk».
Men så kom oljealderen til Norge, og Stavanger ble selve episenteret for oljevirksomheten i landet som på altfor kort tid ble altfor rikt, og hvor utlendingene, med amerikanerne i spissen, styrte byen. Kanskje kom jazzen snikende inn sammen med amerikanerne? Men egentlig var det vel ikke de amerikanerne som kom til byen for å jobbe i «oljo», som det heter her nede, de som var mest interessert i denne formen for «amerikansk» kultur.
Men det hadde i mange år før festivalens oppstart i 1989, vært et jazzliv i Stavanger. Bohemian Jazz Club var et sentralt jazzsted på 1950 og 1960-tallet. Og før det Stavanger Rhythm Club. Etter noen år med Bohemian, nærmere bestemt høsten 1974, ble Stavanger jazzkro opprettet, og etter noen år måtte de ivrige idealistene i klubben «legge inn årene» og Stavanger Jazzklubb overtok.
Dette ble en nye æra for jazzen i byen. Med tilhold i De røde sjøhus, gikk jazzen i byen over i en ny tidsalder. Her hadde de flere konserter i uken, ikke bare lokale og norske artister, men også en rekke utenlandske «stjernemusikere», som virkelig satte byen på kartet som jazzby. Klubben hadde en entusiastisk stab, som tok den moderne jazzen på alvor, samtidig som de «hang seg på» de mange, internasjonale «stjernenavnene» som turnerte i Norge på den tiden, gjerne gjennom Norsk Jazzforbund sin turnékonsulent, Rolf Bugge i Molde og hans nære relasjon til den nederlandske agenten Wim Wigt.
I 1989 kunne man oppleve Maijazz for første gang. Det første året regner mange konserten med bassisten Eberhard Weber som hovedattraksjonen, og etter den gang, har en rekke, store, nasjonale og internasjonale navn stått på plakaten.
På klubbsiden har Stavanger i dag stor aktivitet, hovedsakelig på spillestedet Spor 5 nede ved Breiavatnet og jernbanestasjonen. Og man kan gjerne spørre seg om den relativt store aktiviteten i Stavanger jazzforum, kan være en medvirkende årsak til at jazzfestivalen «sliter» med å få lokalbefolkningen interessert. Stavanger har jazzutdanning av høg klasse på universitetet, det er mange spillesteder i byen med utmerkede arrangør- og lytteforhold, og det er fremdeles «mye penger i oljo».. Men dette er en diskusjon jazzens «Pompel & Pilt» i Stavanger, Per Hasse Andersen i Maijazz og Helleik Kvinesland i Stavanger jazzforum får finne ut av.
Tett program, med rolige formiddager
Jeg ligger på senga på Hotel Atalantic etter vår første dag i byen, ikke med utsikt over Breiavatnet som jeg hadde håpet, men oppover bakkene mot toppen av denne delen av byen, hvor høyhusene og kontorlokalene tar mesteparten av utsikten. Jeg sjekker programmet for torsdagen, etter onsdagens relativt rolige start, en øvelse som er som en 100 meter i god medvind. For det føles som det er færre konserter på programmet i år enn tidligere.
Tirsdag var det kun to konserter, i går, onsdag, tre, og det samme antallet i dag. Men de tre konsertene vi fikk i går kveld var alle av høg kvalitet. Først ut var et gjenhør med pianisten Jason Moran og Trondheim jazzorkester, før vi fikk de to neste konsertene altfor tett på hverandre. Først den tysk/afghanske vokalisten Simin Tander klokken 21:00 i det fine konsertlokale Stavangeren, før de «lokale» heltene i Significant Time en halvtime senere rett nede i bakken på Spor 5 – det fine spillestedet og hjemmet til Stavanger jazzforum. Det lå, muligens, an til stress for salt peanuts* medarbeidere, siden det også var en viktig fotballkamp på fjernsynet. Men ved å droppe mesteparten av fotballen (vi fikk med oss målet) så rakk vi, så godt som, alle tre konsertene
Moran og superkollektivet fra Trondheim
Trondheim jazzorkester (TJO) har gjennom deres 25-årige historie, gjort mange utmerkede konserter og prosjekter. Et av de vellykkede prosjektene har vært møtet med den amerikanske pianisten Jason Moran (hovedbildet). Den konserten vi fikk høre i går, var den sjette eller sjuende konserten med dette prosjektet. Jeg hørte de på Moldejazz i fjor, og gikk derfra med en litt rar følelse. Jeg fant liksom ikke helt «tonen» og «den røde tråden»i prosjektet, og jeg følte at det var noe uforløst over konserten. Derimot elsket jeg simpelhen solokonserten Moran gjorde i Molde rådhus samme uka.
Så det var godt å få oppleve prosjektet en gang til. På ytre venstre flanke satt Moran bak det store pianoet. Og ved siden av, foran og, delvis, bak fant vi Rohey Taalah (vokal), Henriette Eilertsen (fløyte), Jonas Kullhammar (tenorsaksofon, fløyte), Karl Hjalmar Nyberg (bassklarinett), Eirik Hegdal (barytonsaksofon, sopransaksofon), Eivind Lønning (trompet), Håkon Aase (fiolin), Hans Hulbækmo (trommer), Anja Lauvdal (synthesizer, elektronikk), Daniel Herskedal (tuba), Joel Ring (cello), Ole Morten Vågan (bass, arrangementer), og bakerst i salen, lydmagikeren Tor Breivik.
Og dette ble en helt annen konsert enn i Molde. Her hadde Vågan plukket komposisjoner fra hele karrieren til Moran, og bearbeidet, kastet rundt på og gjort komposisjonene til den gode pianisten til TJO sine egne. Og man kunne merke at Vågan har utviklet seg kreaftig i løpet av de årene han har vært kunstnerisk leder for orkesteret. For her var det ikke mye igjen av Morans opprinnelige komposisjoner. Her fikk vi moderne «storbandjazz» for et ensemble overfylt med utmerkede solister i et europeisk landskap som overgikk det meste av slik musikk jeg har hørt de senere årene. Jeg mener alle musikerne var frampå som solister, og de fleste i denne gjengen er jo ikke akkurat tradisjonalister. Her fikk vi utmerkede soloer fra ytre venstre med Moran, Eilertsen og resten av rekka. Men den som kanskje imponerte mest, var Hulbækmo, som er et unikum bak trommene. Han rytmiske sans og vendinger er det iikke mange på denne kloden som gjør ham etter. Og hele tiden var han frampå med kommentarer og støtte som løftet bandet til himmels. I tillegg er det verdt å legge merke til Vågans bass-spill, i tillegg til de vanvittige arrangementene han hadde gjort av låtene.
Jeg ble sittende å tenke på hva som foregikk i hodet på Moran mens denne happeningen foregikk. Han kjente selvsagt igjen komposisjonene, men at noen tør å utfordre grunnideene slik Vågan gjør i Morans komposisjoner resulterer i noe helt nytt og ytterst spennende.
TJO og Jason Moran lanserte denne kvelden en ny dobbelt-LP med mye av det stoffet vi fikk servert, og er studioinnspillingen i nærheten av det vi fikk servert denne kvelden, så er det bare å skaffe den. Nå!
Dette var min debut på det nye spillestedet Fiskepiren nede ved havna. Et lokale som passer fint til konserter med relativt store navn, i en klubbsetting, noe man aldri klarer å etterligne i den store salen i Stavanger konserthus. Et godt valg! (JG)
Simin Tander med kontroll på kontinentet
Simin Tander (vokal) kom til Maijazz med bandet ho gav ut den kritikarroste plata The Wind med. Eg har ikkje vore av dei som har lagt meg langflat for denne utgjevinga, men for konsertversjonen er eg meir enn begeistra, i alle fall i den tappinga ein fekk på Maijazz onsdagskvelden.
Harpreet Bansal (fiolin), svenske Björn Meyer (bass) og sveitsiske Samuel Rohrer (trommer og elektronikk) er ein besetning som fungerer som ei kule. Nøkkelen ligg i den rollen Meyer har. Med den seksstrengs elektriske bassen sin spelar han samstundes droneliknande basslinjer og akkordar og klangar i gitarregisteret. Han dekkjer såleis mykje rom, men gjev også opning for Rohrer å nyansera grooven på ymse vis. Bansal spelar ofte ei obligatstemme til melodien eller solopassasjar enten som introar, mellomspel eller improviserte snuttar. Uansett kva rolle ho inntok, gjorde ho sakene sine utruleg kjenslevart. Sjefen sjølv spelte på heile registeret frå pasjonerte teksttolkingar til fri improvisasjon. På siste låten «Meena» hadde ho ein improvisert sekvens i beste Sidsel Endresen-stil. Meyer følgde opp med eit fabelaktig basskor. Også Rohrer fekk vist seg fram i ein tromme/elektronikk-sekvens der dei to komponentane glei organisk inn i kvarandre.
Repertoaret var stort sett henta frå plata The Wind, men med introar og soli som gjorde konsertopplevinga langt meir mangfaldig enn musikken på plata. Eg kan ikkje eit ord pashto, men når Tander syng på dette språket er det meire truverdig enn når ho syng på engelsk, sjølv om eg greitt får med meg desse tekstane. Eitt unnatak frå denne regelen var det likevel. Ekstranummeret var ei røff og ja-til-livet tolking av «Nursling of The Sky». Då var det fullt samsvar mellom den engelske teksten, musikken og den offensive sceneframtoninga til Tander. (LM)
En signifikant time eller noe
Den «lokale» kvartetten Significant Time avsluttet for få uker siden vårsesongen på Voss jazzklubb. Den konserten anmelde kollega Lars Mossefinn for salt peanuts*. Men når de opptrer på «hjemmebane», tok jeg gladelig på meg jobben som anmelder på kveldens konsert på det utrolig fine lokalet i Spor 5.
I min anmeldelse av kvartettens siste plate skrev jeg noe sånn som at dette låtene var et kraftig innblikk i pianisten og komponisten Øyvind Dale sin psyke. Platen fikk tittelen Ekstatisk eufori, med titler som «Blablabla … ekstatisk eufori (hvis det er noe som i det hele tatt heter det)», «Her og der … hvilket ord var det dr. Frost brukte nå igjen? JO! eklektisk var det» og «Veldig fin sang … hva med å bare gjøre det fint? (skikkelig fint)». Og det var sistnevnte som var den første jeg fikk med meg i dette fine settet.
Bandet består, ved siden av pianisten Øyvind Dale, av vokalisten Signe Irene Time, bassisten Fredrik Luhr Dietrichson og trommeslageren Raymond S. Lavik, og Ekstatisk eufori er deres andre plateutgivelse. Mesteparten av settlisten var hentet fra denne platen, og å høre dem på «hjemmebane» ga en adskillig «løsere» stemning enn sist gang jeg hørte dem. Time introduserte låtene på fin måte, med små kommentarer fra Dale, som i denne sammenhenger har skrevet et knippe utmerkede låter. Hans pianospill kunne (nesten) vært gjort av Keith Jarrett, Times vokal passer perfekt inn i komposisjonene, Dietrichson er stødigheten selv på bass og Lavik legger et fint trommespill på det hele.
Jeg likte konserten de gjorde på Voss, men jeg følte at de fire hadde «løsnet litt på slipsknuten» og følte seg nok enda mer «hjemme» på Spor 5 enn i Gamlekinoen på Voss. Og med smittende humør og utmerkede komposisjoner, ble dette en fin konsert som siste post på onsdagens program, før TJO og en rekke andre musikere dro av gårde på jam lenger inne i byen. En jam undertegnede droppet til fordel for den sårt tiltrengte skjønnhetssøvnen. (JG)
Tekst: Lars Mossefinn (LM), Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie
(Hotell og akkreditering er betalt av maijazz)
Ole Morten Vågan
Jason Moran og Trondheim jazzorkester
Simin Tander. Foto: Hans Lie / Maijazz
Harpreet Bansal, Foto: Hans Lie / Maijazz
Significant Time
