TEDANSFESTIVALEN, BERGEN, DAG 1, 22. AUGUST 2025: I Bergen er det en gjeng mer eller mindre frittgående jazzmusikere, som jevnlig gjrnnom året arrangerer konserter på Østre i nabolaget tiil Litteraturhuset i byen mellom de sju fjell.
En gang i året arrangerer de også sin egen Tedans-festival. Og fredag og lørdag denne uka, var Østre igjen befolket med musikere og publikum med sans for den mer utaggerende improvisasjonsmusikken.
Hvorfor tedans?
En te-dans, også kalt thé dansant (fransk for «dansende te»), var en dans som ble holdt om sommeren eller høsten fra kl. 16.00 til 19.00. På den engelske landsbygda ble det noen ganger arrangert en hagefest før dansen. Virksomheten vokste ut av afternoon tea-tradisjonen, og J. Pettigrew sporer dens opprinnelse til den franske koloniseringen av Marokko.
Bøker om etikette fra viktoriansk tid inkluderte detaljerte instruksjoner for å arrangere slike sammenkomster, som for eksempel Party-giving on Every Scale (London, utgitt 1880), som forklarer at «ettermiddagsdans sjelden holdes i London, men er en populær form for underholdning i forstedene, i garnisonsbyene, der folk hentet vann (vannposter) osv».
Jeg vet ikke om historiene om tedansen har vært medvirkende til detnavnet arrangørene valgt for sine aktiviteter. Men så lenge spillestedet serverer gratis tea, og da snakker vi ikke om ordinær Lipton i pose, men mer eksotiske varianter, under arrangementene, var det en god idé å gi arrangementene dette navnet.
Jeg vet helle rikke om det finere borgerskap i Bergen lot seg lure i starten og møtte opp i sin beste stas, med et håp om å få svinge seg i dannet dans på Østre disse lørdag ettermiddagene.
Men arrangørene seerverer sjelden dannet dans på konsertene de vanligvis arrangerer, eller på Tedans-festivalen. salt peanuts* har vært på plass på flere av konserteneog festivalaene, og det var nesten en selvfølge at noen av oss måtte ta turen i år også.
Om å skjære helt inn til beinet
Høydepunktet på årets festival, kom allerede som første band fredagen, da vi fikk et vanvittig sterkt møte med trommeslageren Paal Nilssen-Love og den amerikanske saksofonisten og trompeteren Joe McPhee (hovedbildet). De har spilt sammen en rekke ganger tidligere, og utgitt flere plater som duo. Deres sju CDboks Candy, kom på Nilssen-Love sitt plateselskap PNL Records i 2015, og er en mastodont av fri improvisasjon og kommunikasjon som forteller, med all tydelighet, hvilke to utmerkede kunstnere vi har med å gjøre. Samarbeidet startet med utgivelsen Tomorrow Came Today i 2008, deretter fulgte Red Sky (PNL) i 2013, Lift Every Voice and Sing på Smalltown i 2019, Song For The Big Chief (PNL, samme år), og tidligere i år kom utgivelsen I Love Noise (PNL), og alle fikk, selvfølgelig, utmerkede omtaler på salt peanuts*.
Nilssen-Love har gjort en rekke duoprosjekter opp gjennom årene. På plate finner man duosamarbeid med blant andre Peter Brötzmann, Ken Vandermark, Frode Gjerstad, Otomo Yoshihide, Terrie Ex, Arto Lindsay, Masahiko Satoh, Sten Sandell, Mats Gustafsson, Anders Hana og Lasse Marhaug. Og i tillegg har han en rekke egne større prosjekter, trioer (The Thing) og noen soloplater på samvittigheten.
Joe McPhee ble født i Miami, Florida, men vokste opp i Poughkeepsie, New York. Han har siden slutten av 1960-tallet, vært en av de mest aktive musikerne på den internasjonale frijazzscenen, og har spilt med «alle». Siden debuten med Underground Railroad i 1969, har han utgitt en rekkeplater i eget navn, pluss at han har samarbeidet med blant andre Rashied Ali, Borah Berman, Wilber Morris, Evan Parker, Ken Vandermark, Jeb Bishop, Hamis Drake, Matthew Shipp, Kent Kessler, Michael Zerang, John Howard, Ingebrigt Håker Flaten, Lol Coxhill, Chris Corsano, Fire! Orchestra, Roy Campell, William Parker, Joe Fonda, Jimmy Giuffre, Mat Maneri, Jamie Shaft, Clifford Thornton og The Thing, for å nevne noen få.
Oppe i «storsalen» på Østre var det smekka fullt da de to kom på scenen, og det startet med McPhee sin resitasjon av en avv sine tekster som handlet om at en mann kan bli en ulv og en del annet. Så gikk han over i utrolig sang, før Nilssen-Love blandet seg inn, og McPhee gikk over til tenorsaksofonen, som han holdt seg til resten av settet.
Jeg følte at de to tok utgangspunkt i en eller annen standardlåt, som de vendte om på, dro ut og «lekte» seg med gjennom hele konserten, men det var ingen av de tilstedeværende musikere som kunne hjelpe meg med å identifisere låten. Nilssen-Love mente etterpå at han muligens tok tak i nioe han hadde gjort på en av sine tidligste plater, en av de som kom ppå selskapet HatHut på tidlig 1970-tall, men han var ikke sikker. Men spilte det egentlig noen rolle? Nope!
Jeg har hørt McPhee en del ganger opp gjennom årene, og sterkest står minnet om da han backstage på Tampere Jazz Happening, lente seg over til meg og sang «Nature Boy». Men det settet vi fikk denne tidlige kvelden var sterkere enn noe annet jeg har hørt fra den gode saksofonisten. Han begynner å bli en voksen mann, han er født 3, november i 1939, og føler kanskje at han ikke akkurat har fremtiden foran seg.
Jeg følte han nesten spilte et improvisert rekviem over sitt eget liv og sine omgivelser. Eller var det hans måte å fortelle hva han mente om dagens tilstand i hjemlandet? Hele vegen beveget de seg i det litt neddempede og «bluesy» landskapet, men selvfølgelig med de heftigere utløpene man bare skal ha fra de to. Og Nilssen-Love pushet, lyttet og bygde inn sine kommentarer slik bare han kan.
En strålende konsert, som vil bli værende i bakhodet i lang, lang tid. Om de befinner deg i Oslo i dag (lørdag) så spiller de to på Blow Out-festivalen på Grünerløkka i kveld. Be There!
Årets Artist in Residence: Lotte Anker
Den danske saksofonisten Lotte Anker var årets AIR på festivalen. Hun var satt opp med to konserter denne weekenden. Og først ut var en trio med trommeslageren Rino Sivathas, fra hjemstedet til festivalorganisatoren Isach Skeidsvoll, Kleive innenfor Molde, og bassisten Jakob Bakkevoll, som er andreårsstudent ved Griegakademiet. Sivathas har mange hørt i Bliss Quinet, og på Moldejazz tidligere i sommer, hørte vi han både med Lauritz Skeidsvolls band og hans eget band. Mens Bakkevoll er en av de ivrigsate og mest talentfulle bassistene Griegakademiet har hatt på flere år.
Anker er en saksofonist jeg hørte relativt ofte i løpet av de åtte årene jeg holdt hus i København. Hun dukket opp i en rekke forskjellige sammenhenger på KoncertKirken, på Klub Primi og i LiteraturHaus. Og alltid wer det en fryd å høre henne improvisere over ett eller annet fritt tema. Og denne kvelden var intet unntak.
Jeg synes, først og fremst at samspillwet med Bakkevoll var fremragende. Han er en bassist som på tross av sine relativt uunge år, har hele den nyere jazzhistorien inne i fingrene. Det ene øyeblikket fornemmet jeg Charlie Haden, i andre Scott LaFaro, og i tredje flere av de nålevende og viktige jazzbassistene innenfor den friere jazzen. Han er teknisk (nærmest) fullkommen, og følte seg, tydeligvis, sært vel tilpass sammen med Ankers improvisasjonskunst.
Sivathas sitt trommespill synes jeg var litt for tilbakeholdent og «streit» i starten. Det var som om han ikke helt torde å slippe seg helt løs. Men etter en stund var han der han skulle være. Han er en trommeslager som bygger opp spillet sitt, fra det mer tradisjonelle til det eksplosive, og etter en litt «famlende», eller litt for respektfulle start, vokste han til en nesten frittgående Elvin Jones bak trommene.
Anker holdt seg mest til altsaksofonen denne gang, men var også innom sopransaksofonen innimellom. Hennes evner til å kommunisere med de musikerne hun spiller med, er imponerende, og i dette settet ar det åpenbart at hun fant tonen raskt med Bakkevoll og deretter med Sivithas. Et sett som vokste, og som ble en innertier.
Bestillingsverk må man ha
De fleste festivaler med respekt for seg selv har, etter hvert, fått sine Bestillingsverk, eller Tingingsverk, som det heter lenger opp i dalen på Vossa Jazz. I år er det tredje gangen Tedansfestivalen har invitert unge muusikere til en slik utfordring, og i år var jobben satt til vokalisten Sigrid Lygren og tubaisten Sondre R. Folkestad, som fikk god støtte av trommeslageren Øyvind Skarbø og gitaristen Sune Dommersnes.
Sigrid Lygren er en ung vokalist fra Bryne, og er bachelorstudent ved Griegarademiets Jazzlinje her i Bergen. Hun har tidligere studert utøvende jazz ved Universitet i Stavanger, og har vært aktiv i jazzmiljøet i Bergen en lengre periode, og er med i flere grupper.
Sondre R. Folkestad er tubaist, og ble lagt merke til da jazzstudentene ved Sund Folkehøskole gjorde sin årlige turné for noen år siden, både på Victoria, Nasjonal jazzscene og på Vossa Jazz.
Øyvind Skarbø er en veteran i det bergenske jazzliv, og med den unge gitaristen Sune Dommersnes, fikk vi et utmerket band som gjorde et fint Bestillingsverk.
Det kan ikke være enkelt å spille etter Paal Nilssen-Love / Joe McPhee og Lotte Aners trio. Og for oss i publikum ble det en stor overgang. Men Lygren og Folkestad hadde laget et sett med låter som tok oss litt ned etter de to foregående, hvor det vokale sto i front. Hun hadde stått for mesteparten av komponeringen, og jeg følte hun var en slags fortsettelse av flere av vokalistene fra USA som dukket opp på 1960- og 1970-tallet, og som integrerte den kvinnelige vokalen inn i den frittgående jazzen.
Hun har full kontroll på stemmen i alle registre, og med, i hovedsak, ordløs vokal, ble hun en del av bandet, i stedet for at konserten ble med vokal og komp. Jeg fikk assosiasjoner til Jeanne Lee, i perioder, eller Sidsel Vera Pettersen. Og i en låt med tekst, var det (nesten) som å høre Shinead O’Connor i sine mest pågående og iintense stunder.
Skarbø og Dommersnes var mer enn bare «gjester» i Bestillingsverket. Her var de en integrert del av bandet, og leverte strålende spill som bygget seg rundt det vokale, og løftet lydbildet og komposisjonene på en fremragende måte. Et utmerket Bestillingsverk!
Tredje generasjon Sulida med ny saksofonist
Trioen Sulida er er et band mange forbinder med saksofonisten Marthe Lea. Men like viktige i trioen er bassisten Jon Rune Strøm og trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen. Siden Lea ikke alltid har komplett kontroll på avtalekalenderen sin, og samtidig har en rekke andre oppdrag utenfor Sulida, har de tidligere hatt med seg saksofonisten Heidi Kvelvane som vikar. Denne kvelden var vikariatet overlatt til den belgiske barytonsaksofonisten Hanne De Backer, som vi tidligere, blant annet, har hørt med Paal Nilssen-Love sine større band. Og med hennes heftige og frittgående spill, blir Sulida også et helt annet band. For her må både bass og trommer virkelig være på alerten for å følge De Backers mange utspill.
Og med Knedal Andersen og Strøm i «baklomma» får hun et følge som utfordrer henne til å nærmest gjøre forsøk på å rette ut den store saksofonen. Hun spiller energisk og pågående, og med Knedal Andersen og Strøm helt framme på tuppa, ble dette et sett vi må tilbake til The Thing Mats Gustafsson, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love) sine velmaktsdager for å finne den rette sammenligningen.
Jeg hørte mesteparten av settet, men mot slutten var hodet proppfullt av store, musikalske inntrykk, og jeg måtte trekke meg rolig tilbake til mitt altfor dyrt, ervervede hotellrom. Men jeg kunne like godt holdt ut til siste tone med det avsluttende DJ-settet til slutt. For i byen var det en annen stor festival, Feelings-festivalen ute på Koengen, og byen og områdene rundt hotellet, var overbefolket av feststemt ungdom som overhodet ikke hadde lyst til å «finne puta». Men jeg begynner å få treningen med å sove til støyende ungdom, karaoke og det som verre er, så jeg fikk mine obligatoriske timer «på øret», så jeg er klar for litt av Tedans-festivalen også i kveld, før Vy, forhåpentligvis, kan frakte meg hjem til Vossevangen med siste Vossabanen i kveld.
Tekst og foto: Jan Granlie
Joe McPhee
Lotte Anker
Jakob Bakkevoll
Sigrid Lygren
Sondre R. Folkestad
Sulida 3.0: Dag Erik Knedal Andersen, Jon Rune Strøm og Hanne De Backer
