PUNKT-FESTIVALEN, KRISTIANSAND, DAG 2, FREDAG 5. SEPTEMBER 2025: Det var ikke slutt på sommeren. Regnværet, høsten, kom natten til fredag, men ga seg tidlig på dagen. Denne sjarmerende byen på den blaude kyststriba der konsonantene er stemte som et temperert piano, gjør seg aller best i solskinn. Minnene om Kongsberg jazzfestival er formet av dager med varm sol, 33 grader i lufta og solbrente armer, slik var det ‘alltid’ før. Ikke en regnværsdag, ikke en grad under 25 grader, selv på natta. Slik det ikke er lenger.
Punkt i solas varme
På samme måte er Punkt-festivalen en lang serie med minner om sol, 22-26 grader, folkeliv i Markens, på striba, om en sommer. Riktignok er sommeren på hell, men varmen er ‘alltid’ der. Slik er en manns minne, slik er en kvinnes minne. Den menneskelige hjernen er rare greier, ikke bare finner den apofeniske mønstre der ingen er: Selv mange av de minnene som vi regner som en integrert del av vår egen personlighet, som går tilbake til da vi første gang begynte å fundere over oss selv som selvstendige individ.
Mange av disse mønstrene er falske minner, mentale bilder og filmer vi har skapt som ‘forklarer’ hvem vi er, hvorfor vi er blitt som vi er. Selv hadde jeg i mange år under oppveksten – ja, jeg kan fremdeles provosere disse minnene fram – selvopplevde minner om å fly. For egen maskin. Fem-seks-sju år gamle Johan som løper ned en bakke og kaster seg ut i et flytende, deilig, nærmest meditativt svev, med armer og bein utstrakt, styrt som vinger og andre kontrollflater på seilfly. Lenge, lenge, lenge, … lange, lange, lange svev. Før jeg gikk inn for landing i bunnen av bakken. Opp med hode og nese, gjør kroppen stor i møtet med lufttrykket for å miste fart, senk langsomt ned og ta mot gata under deg med løpende fetter. Full brems og stopp.
Minnene var konkrete, levende, føltes som selvopplevde – de var selvopplevde. Ja, selv de sensoriske opplevelsene av luftstrømmene over huden og i ansiktet, var på plass. Vissheten om at det var kritisk viktig å sette føttene på gatelegemet med riktig løpsfart, var der også. Til jeg var bortimot ti år, og visste nok om aerodynamikk til å innse at dette var en drøm, kunne jeg ikke overbevise meg selv om at jeg en gang ikke hadde vært i stand til å fly.
Denne evnen til å skape, utvikle og lagre slike minner, og til seinere å hente dem fram og reflektere over dem, er antakelig noe genuint menneskelig. Kanskje også det at hjernen uten vår bevisste medvirkning, skaper slike falske minner, og makter å overbevise oss om deres sannhet. Hjernen er en underlig skrue. Hjernen lever i sin egen verden. Samtidig er hjernen deg. Alt det du forbinder med deg selv, erkjennelsen av at du er deg, alt dette er en del av kjernen i hjernen. Det er jeg som tenker. … Eller?
Kjernen er hjernen
I populærvitenskapelige framstillinger beskrives det av og til som om hjernen vår er som en lagdelt kake. Dette er en feilaktig forestilling som går tilbake til 1960- og 1970-tallet, som har vist seg å være ekstremt seiglivet. Innerst, sentrert rundt lillehjernen og amygdala, ligger reptilhjernen, heter det. Det er den som styrer grunnleggende instinkter og jakten på kroppslig belønning, som sult, seksuell aktivitet og kampen for å overleve.
Rundt denne ligger pattedyrhjernen – det limbiske systemet – ble det hevdet. Her er sentrene for følelser, for jakten på trygghet og utbytte. Ytterst lå hjernebarken, det neokortiske systemet. Her var sentrene for ‘høyere’ tenking, for rasjonell vurdering og beslutningstaking, osv.
I beste fall kunne dette fungere som en metaforisk beskrivelse av menneskets hjerne. Men å ta det som en evolusjonshistorisk beskrivelse av hjernen, blir fullstendig feil! Hjernen har ingen likhet med den påståtte tredelingen. Ingen av de nevnte funksjonene, tankene og kroppslige og emosjonelle reaksjonene er lokalisert til separate ‘lag’ i hjernen. Følelser og følelsessentre er ikke et evolusjonstrinn som skjer et bestemt sted i hjernen mellom en arkaisk reptilhjerne og en moderne rasjonelt tenkende og kalkulerende hjerne.
Følelser, instinkter, tanker, alt er fordelt over store deler av hjernen. Å insistere på en slik tredeling, er som å insistere på at sjimpansene er menneskets aner. Like lite som at hjernen min er lagdelt kake bygget opp gjennom flere hundre millioner år fra et reptil, er jeg et barnebarns barnebarns barn av en sjimpanse eller en bonobo.
En annen falsk myte om hjernen er at venstre halvdel er den kalkulerende, den rasjonelle, mens høyre hjernehalvdel er den kreativt. Alt dette er one huge pile of hogwash! A giant heap of poppycock! Det er forskjeller på folk, og det er funksjoner som er delt mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Men det er ingen forskjell på hvor kreativiteten sitter, hvor rasjonell tenking sitter og hvor estetiske vurderinger sitter. Idiotisk blir dette når noen så påstår at matematikere og teoretiske fysikere (som meg) er venstrestyrte, mens en maler er høyrestyrt. Dette hevdes da også oftest fra noen som ikke er, eller aldri har vært, noen av disse delene.
La det herved være sagt: Den viktigste drivkrafta i utvikling av matematikk og fysikk er ikke rasjonell tenking, det er ikke kaldblodig kalkulasjon. Den aller mest sentrale drivkrafta er en reint estetisk drivkraft, en kreativ og personlig motivert jakt på ‘det skjønne’. Skjønnheten ligger i det enkle, jo enklere, desto vakrere. Den engelske munken William fra Ockham gjorde metaforen som er kjent som Occam’s Razor, eller Ockhams barberblad kjent i det fjortende århundret. Jeg hevder at enhver som har bedrevet matematisk-teoretisk forskning har kjent og opplevd et intellektuelt gjennombrudd fysisk, på kroppen, emosjonelt. Det er en epifanisk opplevelse som aller best kan beskrives ekstatisk, som en spirituell åpenbaring. Når plutselig alle brikker faller på plass, når alt plutselig gir mening, når alt er opplagt. ‘Det enkle er det beste’ er en kortform som fanger essensen i argumentene som ligger under barberhøvelen William etterlot seg.
Williams evolusjonære barberblad
Anvendt på biologi kan vi formulere det slik: Biologisk utvikling er et vitenskapelig faktum, helt på linje med Isaac Newtons gravitasjonskraft og det som skjedde i badekaret til Aristoteles. Biologisk utvikling er ikke en sekvensiell evolusjon, og ikke noe som kan tolkes normativt, som bedre, eller dårligere. Det er en parallell utvikling, der hvert skritt er stokastisk, tilfeldig. Det er ingen systematisk drivkraft fra grunnleggende til avansert, fra enkelt til komplekst. Det er ingen utvikling mot noe bedre. Det er ikke behov for å innføre eller forutsette noen ekstrauniversell drivkraft eller prinsipp for å forklare evolusjonens resultater slik de utspiller seg rundt oss. Allikevel er evolusjon en prosess som kan ha dyptgripende og vidtfavnende konsekvenser. Og denne prosessen er ikke forbeholdt biologi.
Evolusjon er en parallell og blind prosess, som utfolder seg langsomt, med mange bittesmå, tilfeldige steg, de fleste er mislykket, noen få vellykket. Alt er bestemt av bittesmå forskjeller i hvor effektiv denne arten er til å få avkom fram til og gjennom den reproduktive fasen av livet. Det er ikke overlevelse av den beste, den mest sofistikerte. Det er overlevelse av den beste tilpasningen til omgivelsene, den som er best til å utnytte tilgjengelige ressurser og til å verne avkommet mot livstruende farer. Survival of the fittest, ikke survival of the best. Slik har også vår egen hjerne blitt til.
Det forhindrer ikke at våre tanker er et overveldende sammensurium av sensoriske effekter på mange forskjellige nivå, som til sammen former våre minner, vår opplevelse av ‘hvem jeg er’ og av ‘hvor jeg er i verden’. Vi er virkelig i stand til å lure oss selv til å tro at vi vet noe, har erfart noe, har kjent på noe, et noe som ikke har eksister, som ikke kan ha eksistert. Dette er kanskje det viktigste vi kan lære når det gjelder å holde på en kritisk, kildekritisk eller annet, holdning til all informasjon om verden rundt oss.
Men den viktigste kritiske holdningen er ikke til hva den andre sier til deg, eller gjør mot deg. Den viktigste kritiske holdningen er til hva du selv tror at du vet, alt du selv tar for gitt. Vær kritisk til dine egne fordommer. Hvorfor og hvordan ‘vet’ jeg dette? Kan jeg tenke meg valide motargumenter i motsetning til dette? Hvordan kan jeg møte disse, hvordan og hvorfor avviser jeg disse argumentene? Hva er motargumentenes motargumenter? Eller må jeg justere det jeg tror jeg ‘vet’? Må jeg endre meninger, fordommer? Kan jeg lære noe av disse argumentene? Vær kritisk til deg selv og dine egne fordommer – til det du tar for gitt, til det du ‘vet’ er selvsagt. Still alltid åpne spørsmål til deg selv og til andre. Det er en forutsetning for å lære, for å tilpasse deg verden rundt deg. Det er det som øker ditt avkoms sjanser for å vokse opp og selv reprodusere.
Fra oktober til september
Jeg får med meg siste seminaret av tre i dag. Engelske Alexander Hawkins og svenske Sofia Jernberg har funnet hverandre og utviklet et duosamarbeid som har løpt i snart ni år. Dette samarbeidet var tema for dette seminaret. Det var en opplysende samtale om hvor duoen kom fra, og om dens musikalske verden. Etter en rask middag, gikk dette rett over i duoens framtreden som første konsert på programmet for dag 2 under årets Punkt-festival.
Det var på BIMHUIS’ festivalserie October Meeting i Amsterdam de opptrådte sammen for første gang. I 2016 sto de fram der, og et utdrag av deres framføring der kom seinere ut på kompilasjonen October Meeting 2016 – Live at BIMHUIS. «Gigi’s Lament», en etiopisk tradisjonell vise, og etiopiske Girma Bèyènès Muziqawa Silt.
salt peanuts*’ redaktør var tilstede under denne 2016-utgaven over tre dager av October Meeting i BIMHUIS i Amsterdam. Granlies rapport om den første opptreden av duoen som tok navnet Musho finner du her. Om konserten 7. oktober 2016, konkluderte Granlie at duoen Musho var «kveldens desiderte høydepunkt … Den britiske pianisten Alexander Hawkins i duo med vokalisten Sofia Jernberg. Dette er to musikere som kan sine instrumenter perfekt, og å høre Jernberg slik hun fremsto i går er en fryd … Og med Hawkins som makker, må det nesten bli perfekt».
Duoen ble annonsert med navnet Musho, et ord på amharisk, det offisielle språket i Etiopia. Musho, eller ሞሾ med amhariske skrifttegn, kan kanskje best oversettes med klagesang, eller sørgesang, en elegi. Det engelske begrepet om a lament, fanger det samme.
Duoens første møte hadde sin bakgrunn i at de begge to har et nært forhold til etiopisk musikk. Sofia Jernberg er jo som kjent født i Etiopia — selv om hun i dag også er like svensk som Dalahästen. I 2016 hadde hun vært i Etiopia for å spille med blant annet tradisjonell etiopisk musikk med etiopiske musikere. Begge to hadde dessuten på dette tidspunktet samarbeidet tett med hver sin etiopiske musikklegende.
Hawkins har samarbeidet i mange år med «the father of Ethio-jazz», Mulatu Astatke (Astatke spiller for øvrig md Alexander Hawkins for siste gang på Cosmopolite i Oslo, 7. november, som del av sin Farewell Tour), Sofia Jernberg har blant annet samarbeidet med legenden Hailu Mergia, keyboardist i Walias Band som fikk sitt store gjennombrudd med 1977-plata Tche Belew — noe jeg gjetter betyr noe slikt som; oj, se her!
Nesten ett år etter førstegangs opptreden, kom duoen Musho til Victoria – Nasjonal jazzscene. Og salt peanuts* var selvfølgelig på plass. Hawkins beskrev en gang etiopisk musikk slik: det er «sixes against fours and threes against twos in the music on a deep level – and also … the modal language … The Ethiopian modes have an almost Arabic feel to them, this strange harmonic minor twist with a flat sixth and a sharp seventh»
Etiopiske skalaer, moder og toner høres fremmedartede ut, men allikevel umiskjennelig kjente. Alexander Hawkins beskrev en gang etiopisk musikk slik: det er (rytmiske) «sixes against fours and threes against twos in the music on a deep level – and [there is] also … the modal language … The Ethiopian modes have an almost Arabic feel to them, this strange harmonic minor twist with a flat sixth and a sharp seventh». En lang rekke med pentatoniske skalaer med et spektrum av forskjellige farger ligger under mye av musikken. Ethio-jazzen kopler sammen ‘vestlige’ jazztradisjoner, og modale verktøy med disse tradisjonelle skalaene på en helt unik måte.
Men de starter Punkt-konserten med visa «Willow, willow», med en tekst etter William Shakespeare – «… Sing all a green willow, willow, willow, willow, / Sing all a green willow, willow, willow, willow / shall be my garland» [willow er på norsk trær av vierfamilien, som sørgepil og selje, med greiner som er velegnet til å flette kranser og annet.]. I Othello synger hans hustru Desdemona teksten som forutsier hennes egen død, drept av en sjalu Othello, som tror hun har vært ham utro.
Som i norsk og svensk folkemusikk er det viktig å peke på hvor materialet er hentet fra. Så også her: Jernberg og Hawkins’ versjon er basert på den engelske alten Kathleen Ferrier, ikke minst kjent for hennes versjoner av Gustav Mahlers Das Lied von der Erde, eller Jordens sang, og Kindertotenlieder – sanger om barns død.
Det fortsetter med etiopiske klanger, svenske klanger og franske. En variasjonsbredde, og en musikalitet du sjelden opplever. I tre kvarter sitter jeg og lar meg overvelde av de to. Det er tre kvarter som ikke bare går fortere enn svint, det er tre kvarter som lar meg sitte igjen og ønske meg en umiddelbar reprise.
Klubb i teateret og teater i klubben
Trioen Ghosted er en trio som oppleves som å høre hjemme i mørke klubber. Trioen består av Oren Ambarchi på elektronikk, lydbearbeiding og gitar, Andreas Werliin på trommer og Johan Berthling på kontrabass. I disse dager gir de ut sitt tredje album, Ghosted III. Jeg trenger nok ikke angi tittelen på de to foregående. Låtene på de tre albumene er angitt med nummer – «I» – «IV» (romertall) på den første – «En» til «Fyra» (svenska) på den andre – og «Yek» til «Panj» + «Shesh» (en til fem og ‘resten’ på Hindi) på den siste.
Musikken er bygget opp mer eller mindre hele veien, et intenst bassostinat (eller ‘vamp’) fra Berthling, en sjø av trommelyd fra Werliin og svevende, minimalistiske landskap generert med utgangspunkt i svingende strenger. Det er en sound som minner meg om house-kulturens insisterende og hypnotiserende driv, drum’n’bass. 1990-tallet oversatt til 2020-tallets behov for dramaturgi og dynamikk.
Det er på mange måter bassen som har som oppgave å holde det hele sammen. Skal du reflektere over musikken, så må du la lyttingen struktureres av bassens linjer og vamp. Etter tre kvarter er jeg nesten utslitt, det koker mellom ørene. Det er viktig å opprettholde væskebalansen … med iskaldt vann. Mengder av vann.
Vi skynder oss ned i rommet som nå heter Biscenen, der det en gang lå et annet rom, et langstrakt pennal med ytterst få plasser. Det som ble kalt Beta-rommet. Det eksisterer ikke lenger, og i det «nye» Teateret er det godt med plass under live remixen. Remixen av konserten med Ghosted skal forestås av Jo David Meyer Lysne, som fra å være gitarist har utviklet sin musikk langt inn i det elektronisk manipulerte lydlandskapet vi ofte forbinder med Punkt. Selv om Punkt i dag er så mye mer.
Lysne startet med manipulerte gitarer som lydkilder og -modulatorer, og bygger nå et nytt instrument, basert på innmaten i et una corda piano. Vanligvis er vi vant til å tenke på una corda som en pedal på et flygel, pedalen lengst ute til venstre av tre. Den sørger for at hammeren ved et anslag på en tangent treffer kun en av de tre strengene til tonen – derav navnet, ‘una corda’ er jo italiensk for ‘én streng’. Et una corda-piano, et unakorda kan vi kalle det på norsk, er et hammerpiano med bare én streng per tone. Den ungarske pianobyggeren David Klavin er kjent for sine vertikale flygler, opp til 4,5 meter høye. Hele lydbrettet – soundboardet – er stilt vertikalt som i et stå-opp-piano i stedet for horisontalt som på et flygel.
Klavins unakorda er et klaviatur koplet til et vertikalt lydbrett, med altså én streng per tone, og med åpent lydbrett. På Lysnes modifiserte 64-strengers unakorda er klaviaturet fjernet og erstattet med en omfattende koplingsboks, med kontaktmikrofoner over hele brettet. Utgangene er koplet til hans mikseverktøy og kombineres med andre lydkilder og manipulerte lyder.
Resultatet er et fascinerende lydunivers, som er svært vanskelig å beskrive. Det er lett å miste fokuset her, fordi det er så rikt på fasetter. Noe som ikke minst skyldes bruken av pianoet som malende dynamisk element. Tankene, ører og øyne, lukt og smak følger linjer og flater i musikken som hver for seg er så oppmerksomhetsfangende, at det er vanskelig å fange helheten i musikken. Men altså: Det er et enormt potensiale i denne innovasjonen av Lysne, det er bare å glede seg til fortsettelsen.
Livets brå skift
Vi er tilbake ved hovedscenen, alfarommet. Her er det ingen alfahann som styrer flokken. På scenen denne gangen vokalkunstneren Andrea Giordano som skal framføre sitt verk Àlea, som ikke har noe med de terningene å gjøre som Julius C kastet da han hadde krysset Rubicon med sin hær, og brutt en av de viktigste reglene i den romerske republikken: En væpnet hær var ikke tillatt å føre inn i Roma og byens omgivelser.
Det var et prinsipp som det kanskje mer enn noe annet hadde vært behov for i dagens Washington DC. Ikke at jeg tror Donny T kjenner til historien om Julle C, og heller ikke er i stand til å forstå hvorfor dette var viktig. Men altså, like lett som at republikken snart etter la seg flat for den nye diktatoren, og med det endte nesten 500 år med en slags demokratisk styreform, legges hele maktfordelingsprinsippet bort i USA fordi en bølle kapret makten med en taktikk som hører hjemme i skolegården – trusler og smisk. Samt en god porsjon feighet.
Giodanos Àlea er et anagram, fra à Ale – til Ale. Ale er Giordanos lærer, mentor og venn, Alessandro Giachero, som døde brått for fem år siden. Albumet med suiten som hun har skrevet som en hyllest til Giachero er gitt ut på den norske labelen Sofa, og er tidligere anmeldt i salt peanuts*.
Med seg på scenen har hun Christian Wallumrød på tangenter og syntetiske lydgeneratorer, Eivind Lønning på trompeter, synth og lydmanipulerende elektronikk, Kalle Moberg på akkordeon, Ingar Zach på perkusjon og Alessandra Rombolà på fløyter.
Meditativt og bevegende, det er de beste ordene jeg kan finne for å beskrive opplevelsen av Giordanos suite Àlea. Det bringer meg flere steder … og ingensteder. Overalt og underalt. En hegre vandrer inn i lydbildet. En gråhegre i grålysninga. Morgentåka henger i stripete tepper over et myrlandskap. Kan jeg beskrive det som biotopisk musikk?
Wallumrød legger på himmelske lyder, sakrale stemninger. Intrikate, men fengende, rytmiske mønstre. … fem, seks, sju, åtte, … Vi teller ikke kroner, vi danser gjennom natta. Natta har en sørgmodig stemning på denne tiden av året, vi kjenner lukta av sommerens langsomme død, spesielt når lufta er fuktig, som nå.
Giodanos suite er et mektig verk, og får her en tettere, mer intim, mere konsentrert framføring enn på plata. Essensen i verket kommer klarere fram, og stemningen setter oss ut. En sterk opplevelse.
Vi går ned i kjelleren igjen for en ny remix. Denne gangen er det Neringa Bertašiūtė på vokal og elektronikk, sammen med studenter ved Universitetet i Agder, Jacob Sæterstad på elektronikk og syntetiske lyder, Ingri Jordahl på vokal og lydmanipulasjon, Torbjørn Kamfjord Eriksen på trommer og perkusjon, og Sara Klobučar på stemme og elektronikk. En interessant sekvens, men den den lar oss ikke komme inn, og delta. Den dype historiefortellingen kommer ikke fram til overflaten, og vi blir sittende som observatører i stedet for deltakere.
Minner om storhet
Kveldens siste konsert på hovedscenen er et sett med Solveig Slettahjell med trioen In the Country og Knut Reiersrud. Pianotrioen som var en fast del av favorittrepertoaret for rundt femten år siden, består som den gangen av de samme tre, Morten Qvenild med komposisjoner, sitt hypersonlige piano og stemmemodulasjon, Roger Arntzen på kontrabass og el-bass og Pål Hausken på trommer og annen perk – ja, til og med tre rototoms. I tillegg får vi fantastiske videoopptak av Sidsel Endresen projisert i svart/hvitt på bakveggen, der hun resiterer enkelte av tekstene.
For et snaut år siden ga de ut albumet Remembrance, og vår anmelder var begeistret. Med dikt av Brontë-søstrene og Emily Dickinson som dreier seg om minner, sorg, savn og lengsel, har hele prosjektet en melankolsk dimensjon. Da de spilte på Kongsberg-festivalen tidligere i sommer, hadde jeg ikke mulighet til å få medh kirkekonserten. Derfor var det ekstra flott å få muligheten nå.
Slettahjells framføring av tekstene var dessverre preget av at tekstprojeksjonen ut i rommet i området der jeg satt ikke var god. Tekstene var derfor svært vanskelige å følge med på. Det utdelte tekstheftet var ikke til stor hjelp, da lyset ikke tillot lesing på en måte som ikke ville forstyrre andre tilhørere.
Jeg opplevde det som at framføringen nok var noe preget av tidsbegrensingen: Bandet hadde blitt tildelt 45 minutter til framføringen. Enkelte deler av verket ble derfor ikke framført, andre deler ble noe beskåret. Men i det store og det hele var det vakker konsert. Kanskje det sterkeste inntrykket som sitter igjen er dette: Noen sekvenser der pianotrioen In the Country strekker ut muskulaturen og tråkker til, kjenner jeg på hvor mye jeg har savnet dette bandet. Og kanskje særlig nå: De har nå ti-femten år ekstra med erfaring, pondus og livskraft, noe som gir musikken deres et kraftigere løft enn i tidligere år. Jeg krysser fingre og tær.
Remixen av denne konserten med Andrea Giordano og Jan Bang var strålende, men hodet og kropp var mettet og stappet. Det ble derfor med noen korte smaksprøver: Hadde jeg prøvd meg på en dyplytt er jeg sikker på at månen hadde ramlet i hodet på meg. Litt krefter måtte vi spare til siste dagen.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Birgit Fostervold
Musho med Alexander Hawkins og Sofia Jernberg.
Ghosted, med Oren Ambarchi, Andreas Werliin og Johan Berthling.
Lydtekniker Sven Person.
Jo David Meyer Lysne.
Àlea, med Andrea Giordano, Christian Wallumrød, Eivind Lønning, Ingar Zach og Alessandra Rombolà (utenfor bildet).
Remembrance, Solveig Slettahjell med In the Country og Knut Reiersrud. Sidsel Endresen bak.
Solveig Slettahjell.
Knut Reiersrud.
Morten Qvenild.
