UMEÅ JAZZ FESTIVAL, 22. OG 23. OKTOBER 2025 – TJUVSTART OG DAG 1: Å komme seg til Umeå i Västerbotten i Nord-Sverige fra Voss i Norge er en relativt strabasiøs ferd. Først tog til Bergen, bybanen (det beste som har skjedd i Bergen siden Hansatiden) ut til Flesland International Airport, og så tre flystrekk, hver på rundt en time (Bergen-Oslo, Oslo-Stockholm og Stockholm-Umeå). Geografisk ligger Umeå omtrent på samme breddegrad som Mo i Rana (nå får jeg garantert en reprimande fra Hauknes, som går inn og sjekker nøyaktig), på kysten mot Bottenviken, med fergeforbindelse over til Vasa (som jeg kommer tilbake til senere).
Umeå er en universitetsby og den viktigste byen i Västerbotten. Den hadde i 2020 91 916 innbyggere (lokalbefolkningen hevder at det er oover 130 000 i dag), og er Västerbottens største by. Byen blir kalt Bjørkornas stad, og ligger ved Umeälven som går fra Bottenviken og inn til Västra Kvarken. Siden 1980-tallet har byen profilert seg som et kultursentrum og i 2014 var de europeisk kulturhovedstad. Byen regnes også som Sveriges beste idrettsby, spesielt innenfor langrenn, basket og, til dels, ishockey.
Jeg har vært på Umeå Jazz Festival nesten hvert år siden begynnelsen av 2000-tallet, Og alltid møter man et fargesprakende høstvær når man ankommer. Men dessverre ikke i år. Jeg er innlosjert i 12. etasje på Comfort Hotell Winn, festivalhotellet, og jo, jeg kan se bakken under meg, men bare så vidt. Det er tåke, det regner og utsikten, som jeg hadde håpet skulle rekke nesten til Vasa i Finland, stopper ca. 100 meter oppe i gaten.
Umeå Jazz Festival ble første gang arrangert i 1968. Her har mange av de aller største vært på besøk, så som Duke Ellington, Sun Ra, Ella Fitzgerald, Count Basie, BB King med sin Lucille og Miles Davis. Festivalen har alltid sett til det mest interessante både av svensk og nordisk jazz. Og i dag presenterer festivalsjef Jonas Knutsson (ja, det er saksofonisten) et rikholdig, variert og godt program, etter at han, for noen få år siden, overtok stafettpinnen etter Lennart Strömbeck, som nå ofrer seg mest for snekkerfaget og gitarspillingen, pluss ishockey fra andre siden av «dammen».
Ungdommen åpner
Som tradisjonen tilsier, tjuvstarter Umeå Jazzfestival på onsdag, med konsert der vi får møte «morgendagens artister og fremtidens jazzmusikk», som det står i programmet. For nittende år på rad inntar Midgårdsskolans estetiske elever scenen, og «med stor dyktighet og sprudlende entusiasme gir de oss et mangfold av uttrykk som alle inngir respekt», som det også står i programmet. Første gang jeg hørte dette prosjektet var nok første gang jeg besøkte festivalen – i en annen tid, i et annet liv, og i et adskillig bedre vær. Da foregikk konserten i skolens egne lokaler, noe som gjorde konserten til en slags elevkveld.
Mange av oss har opplevd lignende konserter på folkehøgskoler rundt om. Og her fikk vi en gjeng ungdommer, hvor flere nok ser og håper på en musikerkarriere. Konserten denne gangen forgikk i Studion, det beste klubblokalet festivalen rår over, noe som tyder på at festivalledelsen tar dette prosjektet ytterst seriøst. Fullt hus og stormende jubel etter alle soloer og etter alle de forskjellige bandsammensetningene, for vi fikk hele gjengen i forskjellige sammensetninger, hvor mange av de unge elevene skiftet instrumenter mellom hver setting. Og i noen av låtene låt det spennende, selv for en som er her for å høre noe av den beste jazzen som er å få fatt i i Sverige. Og jeg er overbevist om at vi kan komme til å høre flere av disse ungdommene både på scene og plate i fremtiden, for her var det mye entusiasme og tilløp til utmerket spill.
Plateslipp fra den svenske prærien
Giaraisten Johan Lindström (hovedbildet) har blitt beskrevet som en musikalsk tryllekunstner, og er en av Sveriges mest ettertraktede musikere, arrangører og produsenter. Artister som Rebecka Törnqvist, Ane Brun, Lisa Nilsson og Isabella Lundgren er bare noen han har jobbet med. Ikke alle jazzinteresserte vet hvem han er, men den som følger salt peanuts* jevnlig, vil kanskje ha merket seg anmeldelsene av hans tidligere utgivelser Johan Lindström & Norrbotten Big Band (2023), On the Asylum (2021) og Music For Empty Halls (2018), alle utgitt på Jonas Kullhammars Moserobie-selskap.
På denne åpningskvelden av Umeå Jazz Festival, ble det plateslipp for hans nye utgivelse Humankind (selvfølgelig også på Moserobie), som slippes offentlig i dag, fredag – en utgivelse hvor anmeldelse på salt peanuts* ligger i publiseringskøen, og vil bli å lese som en dobbeltanmeldelse den 29. oktober. Her konkluderer Eyal Hareuveni med følgende: «And final good news. The septett plans an extensive tour in the spring of 2026». mens jeg konkluderer med at «Dette er blitt en gjennomført og fin plate fra den utmerkede gitaristen med mer, Johan Lindström. Hele platen er perfekt gjennomført også produksjonsmessig, med et relativt tett og fint lydbilde, og det er blitt en utgivelse jeg mer enn gjerne plukker fram når jeg vil lytte til når USA igjen kan vise seg som et sivilisert land».
Dette er en utgivelse – og konsert – med Lindströms septett, bestående av han selv på gitar, pedal steel gitar, synthesizer og celesta, Jesper Nordström på piano og orgel, Kanzan Zetterberg på bass, Konrad Agnas på trommer, Per Texas Johansson på tenorsaksofon og klarinett, Jonas Kullhammar på bassaksofon, barytonsaksofon, tenorsaksofon og altsaksofon, og Mats Äleklint på trombone. I tillegg hadde de alliert seg med trommeslageren Martin Jonsson, fra bandet Blacknuss, som avslutter programmet fredag. På platen medvirker i tillegg gjestene Margareta Bengtson (vokal), Jesper Söderqvist (vibrafon), Alva Press (fiolin), Pär-Ola Landin og Dan Berglund (bass).
Dette ble en konsert over to sett, hvor vi fikk den nye platen, pluss komposisjoner fra de tidligere utgivelsene. Jeg mente den nye platen hadde mye americano i seg, noe som ikke var like fremtredende på konserten. Men vi fikk Lindström i front med pedal steel og elgitar, foran et utsøkt band som virkelig fikk de relativt enkle temaene til å svinge voldsomt. Lindström spilte i hovedsak elgitar, siden han var litt usikker på den inleide pedal steelen, men i de låtene han brukte den, var der hvor musikken tok mest utgangspunkt i «den amerikanske prerien».
På venstre flanke fikk Nordström hele bandet til å «jynge» fint, særlig da han trakterte orgelet. Og blåserrekka er av et kaliber man nesten ikke får andre steder. Kullhammar legger seg i «bånn» med bariton- og bassaksofon, Texas Johansson briljerer, i hovedsak, på klarinett, mens den som virkelig får dette til å koke er trombonist Äleklint. Han fikk en viktig rolle i mange av låtene, og det er ikke så mange i dagens jazz som speller med drivende og energisk på trombone enn den gode svensken. Han avleverte noen mesterlige soloer som dro de andre musikerne med inn i et souljazz-landskap det er lenge siden jeg har hørt lignende. Og bak regjerte Zetterberg med utsøkt bass-spill og Agnas med drivende trommespill, sammen med perkusjonen til Jonsson.
Det er ikke ofte man får en konsert over to sett på en jazzfestival. Men siden dette var den eneste konserten denne dagen, og den ble arrangert i samarbeid med den kokale jazzklubben, så passet det bra. Men kanskje hadde både band og publikum tjent på ett langt sett i stedet for to. For med såpass energisk musikk sliter det en del på både musikere og publikum, men entusiasmen i det fine lokalet var upåklagelig gjennom begge settene, noe som kan skyldes musikken, men kanskje like mye «ordre» fra arrangørene om at publikum måtte vise stor entusiasme, siden svensk fjernsyn tok opp hele konserten.
Men uansett en litt lang konsert, ble dette den perfekte åpning på festivalen, og jeg følte det var godt å være i gang, på vegen hjem til hotellet fra Lottas kro, hvor man avsluttet kvelden i godt selskap.
(Reise og hotell for salt peanuts* sin utskremte er betalt av festivalen)
Tekst og foto: Jan Granlie
Midgård JazzOpen 19.0
Johan Lindström Septett
Kanzan Zetterberg
Konrad Agnas
Mats Äleklint
Per Texas Johansson
Jonas Kullhammar
