Jeg har fått en ny favoritt!

NATTJAZZ, BERGEN, DAG 7, 4. JUNI 2026: Så er salt peanuts* tilbake i Bergen. Siden fredag har vi sett på festivalen fra utsiden, og tenkt at vi skulle ha vært der både den og den dagen.

Miles i 100, og en ny favoritt
Denne kvelden startet også i den store og relativt kjølige Hallen. Siden sommeren er et stykke unna her mellom de sju fjell, blir det kaldt for de mange som hadde valgt å åpne konsertkvelden, stående på murgulv, med KORK (Kringkastingsorkesteret) dirigert av japanske Miho Hazama, som til daglig leder det danske DR Big Band, i dette prosjektet forsterket med trompeterne Nils Petter Molvær, Eivind Lønning og Kristina Fransson, keyboardist Anja Lauvdal, bassist Ellen Andrea Wang og trommeslager Veslemøy Narvesen.

Det finnes nesten ikke en eneste jazzarrangør i Norge som ikke vil hylle 100-åringen Miles Davis i år. Den legendariske trompeteren ble født den 26. mai 1926, og forlot denne verden den 28. september 1991. To relativt omfattende dypdykk i hans liv og musikk kan leses i essay-avdelingen her på salt peanuts*. I år fyller også saksofonisten John Coltrane også 100 år, men selv om han også var en betydelig stemme i jazzhistorien, har arrangørene, mer eller mindre, ignorert han som en viktig jazzpersonlighet dette året, noe jeg personlig synes er synd!

I tillegg kan man gjerne diskutere om slike hyllestkonserter egentlig er godt for utviklingen av jazzen, eller om det bunner i muligheten for arrangører å «fylle» pengeskrinet, fordi man vet at publikum gjerne vil oppleve slike begivenheter.

I Hallen ute på Verftet møtte vi KORK sammen med noen av landets ledende jazzmusikere. Jeg har aldri hatt den helt store entusiasmen for Miles sine samarbeid med store orkestre, selv om de ble ledet og arrangert av mesteren Gil Evans og at han virkelig kunne arrangere for store ensembler. Ofte blir dette musikk som gjøres på de klassiske musikkens premisser, som er vant til å spille etter noter og strenge arrangementer, mens jazzmusikerne leverer fine soloer oppå det klassiske. I tillegg er faren for at man trekkes altfor mange år tilbake i tiden, og jeg savner ofte det nyskapende.

Så det var spenning jeg ankom Hallen, som allerede tidlig var svært godt fylt opp. Og om min skepsis var sterkt til stede før konsert, ble den blåst vekk i det de satte, kraftig i gang med åpningen «Masqualero». De tre trompeterne i front, med det nærmest fanfarelignende teamet, og med resten av «jazzavdelingen» klare til å levere, til høyre foran store KORK. Det var et godt trekk å åpne med Wayne Shorters «Masqualero», som også var navnet på det norske superbandet som Molvær var en del av, som ble startet i 1982 med bassist Arild Andersen, trommeslager Jon Christensen, pianist Jon Balke, saksofonist Tore Brunborg og trompeter Nils Petter Molvær. Og denne kvelden fikk vi en «fet» versjon av låten, hvor jeg i tillegg til de tre trompeterne, umiddelbart merket meg Veslemøy Narvesens pågående og tøffe trommespill.

Og herfra og en-og-en-halv-time framover ble dette en seiersmarsj hvor jazzen og det klassiske uttrykket gikk hånd i hånd.

Arrangementene for KORK var, i stor grad, gjort av Helge Sunde, men vi fikk også flere arrangementer av gjestedirigent Miho Hazama, som blant annet her reorkesterert de låtene vi fikk fra Porgy and Bess, og er en forberedelse til en større konsert med materiale fra både Porgy and Bess og Sketches of Spain på BBC Proms i august. I tillegg sto også Veslemøy Narvesen for et av arrangementene her. Arrangementene fikk virkelig satt det store orkesteret inn i nye sammenhenger, og jeg tror ikke jeg har hørt det tettere og finere enn her. Dirigent Hazama strålte foran et svært velspillende og energisk ensemble, og sammen med «jazzerne» i front, som må ha følt seg svært godt «tatt hånd om», ble dette, riktignok med noen få orkestrale «hvileskjær», en strålende konsert.

Det var de tre trompeterne i front som ledet an i solistrollene. Og ingen av de tre la seg altfor tett på Miles sine tolkninger. Det nærmeste jeg følte de kom originalarrangementene, var kanskje i Gershwins «Summertime» hvor Molvær leverte en solo hvor man kunne kjenne igjen Miles, men som Molvær ledet inn i det typisk «molværske» og lyriske. Lønning er en trompeter jeg tror man kan sette til hva som helst, og han finner alltid sin originale plass med et spill i det mer eksperimentelle, men hvor han, som i går, avfyrte noen «skudd» utover publikum som «satt» solid i veggene.

Men den som overrasket mest, var trompeteren Kristina Fransson. Jeg må, med skam å melde, si at jeg ikke kjente henne fra før. Men så er det heller ikke så mange jazzmusikere fra Førde som har stukket seg fram de senere årene. Hun har mottatt Jazztalentprisen ved Oslo Jazzfestival, spilt på Øya-festivalen og Vossa Jazz og er med i bandet LEAH, har dukket opp som solist med Thomas Strønen sitt slagverksensemble Extended Ground, og spilt ny musikk på Kongsberg Jazzfestival, Copenhagen Jazz Festival og Edinburgh International Jazz Festival. Hun har vært solist med Sinfonietta Riga, og har studert ved Norges Musikkhøskole på Det Frie Kandidatstudiet, og hun utforsker også elementer av improvisasjon og elektronikk i møte med klassisk musikk.

Med trompet og elektronikk har hun gjennom duoen Jeppsson & Fransson dykket ned i store klanger, lekne beats og elektroniske lydlandskap. I duo, band og større ensemble har hun dukket opp som en energisk musiker som fargelegger, strekker og tilfører det uforutsigbare til musikken.

Og denne konserten burde være hennes virkelige gjennombrudd på den norske jazzscenen. Dansende rundt de mer rutinerte trompetkollegene, leverte hun en perlerad av soloer som sjokkerte, ikke bare oss «uvitende» i salen, men også sine mer erfarne medtrompetister, og ble ett av konsertens høgdepunkt.

I de senere årene har trommeslageren Veslemøy Narvesen markert seg som en sterk stemme. Jeg har hørt henne i flere, mindre ensembler, men i møte med KORK, viste hun at hun også er en glimrende storbandtrommeslager. Hun pushet og presset hele ensemblet og ble akkurat det navet i prosjektet man ofte savner i slike samarbeidsprosjekter. Så må bassisten Ellen Andrea Wang og keyboardisten Anja Lauvdal unnskylde meg for at de ikke blir trukket like mye fram. Men det er to musikere vi vet at alltid kommer opp med solid spill. Og ja, jeg merket meg Lauvdals vrier som umiddelbart sendte tankene til Joe Zawinul, og hele vegen leverte de to solid spill som et slags bindeledd mellom KORK og jazzmusikerne.

I slike sammenhenger må det nesten bli noen sekvenser med «langhalm». Det fikk vi også her. Men de sekvensene var ikke lengere enn at vi, med glede, kunne la det skje. De hadde jo mer en «komp»-rolle i sammenhengen, og den løste de med stor overbevisning.

Konserten varte i 90 minutter, som kanskje ble litt lenge for det stående publikummet som står som «sild i tønne» inne i Hallen. Men som helhet ble dette en stor suksess. Og for de som ikke fikk presset seg inn i Hallen denne kvelden, vil deler av konserten bli sent på NRK i løpet av høsten.

De danske drenge rir igjen
I de senere årene er det ikke altfor mange, danske musikere som dukker opp i Norge. Det er noen, mens resten, så godt som aldri, setter sine føtter på norsk jord. En av de som er her relativt ofte er trommeslageren Stefan Pasborg, særlig som energisk medspiller i trioen Ibrahim Electric. Og han kunne i går feire at det var 20 år siden første gang han sto på scenen på Nattjazz – den gang med Ibrahim Electric. På onsdag spilte han, etter sigende, en fantastisk duokonsert med organisten Ståle Storløkken her på Nattjazz, som eders utsendte dessverre ikke fikk med seg, men når han skulle spille med sin trio denne torsdagen, var det en god grunn til å ta turen.

Den andre i trioen, som dukker opp i Norge fra tid til annen, er pianisten Carsten Dahl som, nylig var på en kort turné på Nord-Vestlandet sammen med den norske vokalisten Torhild Ostad og bassisten Arild Andersen. Han er en selvlært pianist som startet som trommeslager, og har utgitt ei røys med plater i flere forskjellige formater, og av og til i relativt friskt samspill med Pasborg.

Tredjemann i trioen er ikke så ofte å høre i Norge. Saksofonisten Fredrik Lundin spilte på Vossa Jazz for «tusen» år siden med sitt utmerkede «Leadbelly»-prosjekt, men hjemme i Danmark høres han ofte, blant annet sammen med pianisten Makiko Hirabayashi, eller med sin «bedre halvdel», vokalisten Trinelise Væring.

Denne trioen var også å høre på Vossa Jazz i 2025, og musikken vi fikk høre i Sardinen denne kvelden hadde mye av den samme energien og spillegleden som på Voss, bare enda bedre. De gjorde noen av Passbords komposisjoner, jeg mener de gjorde en av Dahl, pluss at de hyllet perkusjonisten og trommeslageren Marilyn Mazur med en av hennes komposisjoner. I tillegg gjorde de to låter fra det utmerkede bandet Old And New Dreams Band (Dewey Redman – saksofon, Charlie Haden – bass, Don Cherry – trompet og Ed Blackwell – trommer), blant annet den fine «Togo» av Blackwell.

Fra de startet litt «svevende» med køller på cymbaler og inne i pianoet, tok de oss med på en deilig, musikalsk reise, som vokste og sank i intensitet, men hele vegen med Pasborgs energiske trommespill i god «konkurranse» med Dahls «friske» pianospill, over, under og ved siden av Lundins utmerkede tenorsaksofonspill. Og da de avrundet med en av Albert Aylers «hitlåter», «Bells» hadde vi fått en oppvisning i kreativt, energisk og spennende triospill som virkelig «satt».

Populærmusikk for likesinnede
er navnet på Norges nye synthesizer-fenomen, Anna Ueland sitt prosjekt, som hun hadde tatt med seg til Bergen.

Som mottaker av USBL Jazztalent-pris i 2024, har hun satt sammen et stjernelag av musikere til dette prosjektet. Den nykomponerte musikken hadde urfremføring under Oslo Jazzfestival i august 2025 og ble tatt svært godt imot. «I prosjektet lar hun – sammen med sine favorittmusikere – magefølelse, nostalgi og inspirasjon lede vei, med utgangspunkt i minner som har satt spor – fra bøker, Björk og The Beatles til Twin Peaks, spagettiwestern og snowboardfilmer – i noe som munner ut i en slags eksperimentell gangster-pop», som prosjektet omtales som i programmet. Med seg på scenen hadde hun fiolinisten Selma French Bolstad, cellisten Selma Edwards Granly, Håkon Brunborg på bratsj og steelgitar, Peder Overvik Stuberg på gitar, bassisten Nicolas Leirtrø, som vi i dag finner i et utall bandkonstellasjoner i Trondheim, og den like allestedsnærværende trommeslageren Hans Hulbækmo. Selv trakterte Ueland synthesizer, orgel og mellotron, i tillegg til at hun var vokalist, sammen med flere av de andre musikerne.

Jeg kan godt like av en såpass ung musiker som Ueland (hun er 29 år), minnes sin oppvekst fra en tid hvor vi selv følte at vi begynte å bli gamle. Men vi er ennå ikke blitt så gamle (og senile) at vi ikke husker den tiden Ueland og hennes musikere forsøker å beskrive. Ueland er en musiker du nesten finner overalt i den «nyere» jazzen nå om dagen. Hun er en utmerket synth-utøver, lager fine komposisjoner, og i dette bandet har hun samlet likesinnede venner som alle er på veg opp og fram.

Jeg fikk med meg omtrent en halv time av konserten, før jeg måtte haste gjennom byen og finne toget hjem, men det var nok til å overbevise meg om at hun og bandet har svært mye å komme med. Utmerkede musikere, fine låter og litt naive tekster, slik det egentlig skal være i et slikt, relativt ungt prosjekt.

……

Dett var dett, som Marve Fleksnes sa det. Nattjazz 2026 er historie for salt peanuts* sin utsendte. Men festivalen forsetter både i kveld og lørdag med et utmerket program. Så er det kun ett år til neste gang vi kan sette oss på toget til «bydn», vandre gjennom et turist- og festspilloverfylt sentrum og ut på USF Verftet på Nordnes – denne sardinfabrikken som er blitt en utmerket smeltedigel for kunst og kultur, som har funnet sin helt naturlige, og riktige plass i byens rike kulturliv.

Tekst og foto: Jan Granlie

KORK i Miles-modus