RIKSSCENA, OSLO, FREDAG 9.OKTOBER 2026: Jubileumskonserter er en vanskelig genre, ofte med langtrukne og kjedelige innslag – både verbale og musikalske – der det er viktigere at alle får plass enn at det blir en god forestilling.
Osterøy spel-og dansarlag inntok Riksscena med stort og smått denne høstlige kvelden tidlig i oktober, klarte det kunststykket å få plass til alle innenfor en passelig tidsramme; 13 innslag med musikk og dans som viste bredden og kvaliteten i laget.
Befriende fritt for de ellers obligatoriske panegyriske talene og endeløse oppramsingene av folk som har gjort en stor innsats gjennom alle år – faktisk ikke et eneste verbalinnslag før en kort og fyndig introduksjon til avslutningsnummeret, som man kom frem til etter en drøy time – noe som må være en nærmest uslåelig norgesrekord for store jubileumskonserter.
Programmet var fint fordelt mellom hele laget med stort og smått, grupper av varierende størrelse med feler og toradere, til tider med forsiktig komp av gitar og bass; grupper med bare feler, grupper med bare toradere; noen danseinnslag der flere aldersgrupper fikk presentert seg, og tre korte filminnslag med bilder fra ulike epoker i lagets historie – stort sett ukommenterte og slik sett mest til innvortes bruk.
De andre innslagene var varierte både i instrumentarium og slåttegenre. Fokus var på spilleglede, god dansetakt og musikalsk frasering – ja da, det var både presist og rent på høyt nivå; likevel virket det aldri som det var viktig når gleden av å formidle musikken og dansen lyste opp hele forestillingen. Imponerende kvalitet: det er ikke enkelt å få store ensembler med feler og toradere til å låte balansert, tett, og samtidig slik at det musikalske uttrykket kommer i sentrum. De to innslagene med færre musikere – Håkon Høgemo solo, og duoen Vegard Kvestad, torader og Ingrid Sofie Midtbø-Bruner fele – ble musikalske høydepunkter med oppvisning i dansespill av høy klasse.
Det er en krevende logistikk når 50 (60?) deltakere skal inn og ut i 13 forskjellige konstellasjoner med varierende antall deltakere. Overgangene var smidige og åpenbart godt regisserte.
Det er ikke hver dag et helt miljø presenterer seg i konsertform; det er heller ikke alle som har tilstrekkelig bredde og kvalitet til å fylle en hel konsert på prestisjetunge Riksscena i Oslo. Men miljøet på Osterøy har i flere tiår vært et usedvanlig rikt og levende, men mange utøvere på høyt nivå, og en god underskog av spille- og danseglade medlemmer.
Osterøy har en lang folkemusikkhistorie, med utøvere langt tilbake; i en artikkel i 1994 listet Åsviv Reigstad opp 244 utøvere med fødselsår fra 1770 til 1985. En god del har kommet til etter det også, og antagelig de fleste av de var å se på scenen i kveld.
Det er åpenbart at det å drive et så stort miljø med en slik høy kvalitet på spill og dans krever stor innsats av mange gjennom mange år, noe som ganske riktig ble nevnt i filminnslagene, uten av enkeltpersoner ble trukket frem. Men det var neppe tilfeldig at Jon Jelmert var diskret representert i to av innslagene, med et arrangement han hadde laget av «Verjaktvisa», og Åshild Revheim sin vals som han laget. Fra han kom til laget i 1982 frem til han tragisk omkom i en bilulykke i 2013, gjorde han en stor innsats som pedagog i miljøet Han lærte opp mange av de som er aktive i dag; både som utøvere og lærere, og gjorde også en innsats som innsamler, og bidro slik også til å utvide det aktive repertoaret til dagens utøvere.
Tekst og foto: Tellef Kvifte
























