VICTORIA – NASJONAL  JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 4. DESEMBER  2025: I disse dager der liberalister og nasjonalister får romstere fritt og rive ned alle tiltak for en regulert overgang til et nødvendig nullutslippssamfunn i løpet av kortest mulig tid, er det viktig å minne oss selv på at vi har greid det før.

Ozonisk katalyse
Det raskt voksende ozonhullet, som skyldtes blant annet klorfluorkarboner (CFC) og halogeniserte hydrokarboner som åt hull i ozonlaget, truet på begynnelsen av 1980-tallet med å ødelegge mulighetene for biologisk liv på overflaten av denne planeten vi kaller vårt hjem. Gjennom et omfattende internasjonalt arbeid, lyktes vi å stoppe prosessen. Det førte til ett av de mest vellykkede internasjonale samarbeid av denne typen, og det bærer navnet Montrealprotokollen.

Gjennom det stadig utviklende rammeverket som ble lagt med Montrealprotokollen maktet vi i fellesskap å rette opp en kritisk utvikling. Med det såkalte Kigali-tillegget fra 2016 til protokollen, om hydrofluorkarboner (HFC), er Montrealprotokollen i dag også en faktor i den klimapolitiske innsatsen: HFC-er er også sterktvirkende drivhusgasser. Som et resultat er vi nå på vei tilbake: I løpet av perioden mellom 2040 og 2070 vil ozonlaget kunne være tilbake, aller sist over Antarktis, til nivået det hadde rundt 1980.

Kilden til den overhengende katastrofen var en såkalt katalyse. For å forstå det må vi ta det et lite stykke lenger. Ozon som befinner seg høyt oppe i atmosfæren, i stratosfæren, fungerer som en solbrille. Det skjermer oss for det aller meste av den ultrafiolette strålingen fra sola. Denne strålingen ville være livstruende skadelig for biologisk liv, om den nådde ned til overflaten.

Ozon er et molekyl som knytter sammen tre oksygenatomer, O₃. Dette er en tilstand som det er lett å forstyrre, disse oksygenatomene vil gjerne redusere seg til det langt mer stabile oksygenatomet, O₂, med to oksygenatomer. Klor, brom og andre atomer fungerer som katalysator for denne prosessen der O₃ brytes ned til O₂, de reduserer dermed mengden ozon i stratosfæren langt raskere enn det det atmosfæriske systemet greier å erstatte det med: Denne katalysen skaper et ozonhull.

Nokser og sokser
Et annet problem skapt av menneskets valg av livsform ble tatt hånd om med en helt annen type tiltak. NO_x-er, uttalt nokser, var en gang et navn som alle kjente til. I dag er dette navnet nesten ute av språket for folk flest, og igjen relegert til en tilværelse blant fagfolk og teknikere. Særlig i bymiljø var nitrogenoksider, karbonmonoksid og annet fra biltrafikkens avgasser, et alvorlig problem som skapte helsetruende lokal forurensing.

Fortsatt skaper en for stor bilpark lokal forurensing i sentrale deler av våre storbyer, men en viktig komponent av forurensingen er redusert vesentlig med påbudet om såkalt katalysator i alle bensin- og dieseldrevne biler registrert etter 1. januar 1989. Som en konsekvens av dette påbudet og en rekke med utslippsnormer for transportsektoren, er utslippet av NO_x og CO fra bilparken redusert til mellom en tjuende eller trettiende del av utslippsnivåene før påbudet.

I denne reduksjonen står igjen en katalyse i sentrum: I en såkalt katalysator i bilen passerer eksosen over en overflate dekket med små mengder av platina og andre edelmetaller. For å virke må det ikke være bly i bensinen, derfor kjører bilparken i dag på blyfri bensin, og dermed er også blyutslippet er redusert. De uønskede og skadelige forbindelsene NO_x, CO og hydrokarbonrester, blir gjennom katalyse, der edelmetallene er katalysatoren, redusert til nitrogen og (bakkenært) CO₂. Dagens katalysatorer i biler har redusert utslippet av de skadelige stoffene med nær 95%.

Ord for dagen
Dagens ord er altså katalyse. Ordet er avledet fra gammelgresk av κατάλυσις (katálusis), oppløsning, fra et sammensatt verb κατα-λύω, κατα-, ned til/mot og λύω (lūō, (jeg) slakker, frigir, eller løser opp. Innenfor kjemifaget er en katalyse en (kjemisk) prosess som modifiseres ved å sette til et stoff som ikke blir forbrukt i reaksjonen, men som endrer reaksjonshastigheten. Til vanlig forstås det som at hastigheten øker, at katalysatoren akselererer reaksjonen. Men uansett, akselerasjon eller deselerasjon: I en katalyse forlater katalysatoren reaksjonen uforandret. Denne kjemiske betydningen av dagens ord ble skapt og innført i faglitteraturen av den svenske kjemikeren Jacob Berzelius i 1835, forøvrig samme året som han ble opphøyet til friherre.

Vi skal på en en-dags-festival, der katalyse og katalytisk interaksjon er sentralt. Et internasjonalt musikernettverk som kaller seg Catalytic Sound, et nettverk for «kreativ musikk», eller frittgående, improvisert og spontankomponert musikk som noen dytter inn under en merkelapp «frijazz», andre som «impro/improv», noen andre igjen «eksperimentell» musikk. «Støy», eller «Noise», er også brukt. Enkelte insisterer på å kalle det «avantgarde»-musikk, men det blir fullstendig misforstått. Det er ikke en avantgarde, en fortropp, når det, som i dag, er en del av hovedstyrken. Det var en gang, men ikke lenger.

Den kanskje beste betegnelsen er å karakterisere det som improvisasjonsbasert samtidsmusikk, eller improvisert nymusikk – for det er akkurat det dette er. Den gledeligste utviklingen som har skjedd de siste tjuefem årene er at samtidsmusikkområdet har forandret karakter. Der det tidligere var en iboende motstand mot improvisasjon som del av musikken, og der den full-komponerte musikken var det eneste idealet, er det i dag en hybridscene som har forenet musikere med ulik bakgrunn. Her kommer samtidsmusikere og -komponister som er skolert i – om jeg våger å si det – den ‘klassiske’ skolen, jazzmusikere med interesse for og erfaring fra friformig improvisasjonsmusikk, såkalt frijazz, og musikere med rocke-bakgrunn fra områder i rocken preget av formutforsking, påvirkning fra ‘minimalistisk musikk’, ‘noise’-musikk  og andre ‘kompositoriske’ ambisjoner.

Når dette er blitt kombinert med økt musikalsk skolering av musikerne, og et markert innslag av en slags DIY-, ‘punk’-attityde har det skapt en internasjonal musikkscene ulikt noe annet vi har sett. Det har skapt en livskraftig samtidsmusikk som tar musikken til et helt annet sted enn 1950-tallets fokusering på tilfeldigheter og serendipitet i musikk, såkalt aleatorisk musikk. Altså utlagt musikk med terningkast – fra latin alea, terning, tilfeldighet. Som i iacta alea est, terningen er kastet, utsagnet tillagt Cæsar da han krysset Rubicon med sine styrker og marsjerte mot Roma. Nå er utøverens aktive lytting, intuitive respons og intensjonale musikalske handlinger en integrert og sentral del av musikken, ja mer enn det, det er der musikkens sentrum befinner seg. Derfor er det etter mitt syn, riktig å omtale det også som spontan, eller instantan, komposisjon.

Improvisert nymusikk
Med den utviklingen som har skjedd, har vi på mange måter kommet dit man drømte om å komme for femti-seksti år siden. Da møttes samtidsmusikkforeningen Foreningen Ny Musikk, musikerorganisasjonen Norsk Jazzforum, Henie-Onstad Kunstsenter, og etter hvert Kongsberg jazzfestival, i en felles interesse av å skape musikkarenaer der improvisert musikk møtte samtidens nymusikk. Drømmen var at de skulle befrukte hverandre, både interaktivt og katalytisk, og med det la disse institusjonene grunnlaget for konserter og annen skaping av musikk som fortsatt i dag framstår som banebrytende. I dag er denne drømmen i ferd med å bli en ny virkelighet, en ny musikk der improvisasjon, spontan komposisjon, er et konstituerende element.

Men denne musikken er ingen sjanger, den er ikke et sluttet musikalsk univers med et sett positive, musikalske stil- eller uttrykks-karakteristika. Dette er musikk som generelt og på overordnet nivå kun kan defineres negativt, som hva det ikke er. Dens utviklende søken og grenseoverskridende utvikling, musikkens driv for aldri å stå stille, er det sentrale kjennemerket. Musikkens vesen er å være splintrende og overskridende, både fisjons- og fusjonsmusikk, både å sprenge musikalske kategorier og å overskride dem. Men akkurat derfor er også sjansen svært liten for at du vil finne to involverte — musikere, lyttere, eller andre — i verden som vil enes om hva denne musikken er, og hva det ikke er.

Vurdering av kreativ musikk
Denne musikken er et musikkuttrykk som er av en helt annen karakter enn den modernistisk forståtte kunstmusikken. Denne musikken er ikke et abstrakt ideal, der framføringen av den er som skyggene på veggen i Platons hule. Musikkens senter og essens er her framføringen selv. Det er i den levende, kreative skapingen og formingen av en emosjonell, musikalsk kommunikasjon mellom utøver og tilskuer/lytter at vurderingen av om det er kunst eller ikke ligger, for denne typen musikk. Når kunstverket selv er framføringen, bryter på mange måter klassisk estetisk teori sammen, og vi ender med en medlevende forståelse for musikken som et levende fenomen, som utfolder seg i en delt samtid som den primære metoden for å vurdere musikken.

Klassiske vurderingskriterier som sikter mot å skape en ‘objektiv’ framstilling av musikken, kommer dermed til kort. Slike metoder ender med å fortelle ingenting. For å vurdere musikken må anmelderen gjøre seg til en del av kommunikasjonsprosessen, hen må involvere seg i musikken, musikernes intensjoner og framføring, og tilhørernes resepsjon og reaksjon på den. For at det skal være mulig, må anmelderen gi slipp på et mål om å være en desinteressert observatør på armlengdes avstand. Den eneste måten å forstå musikken på som har mellommenneskelig forklaringskraft, er med utgangspunkt i en hermeneutisk og deltakende forståelse.

Men dermed er også det eneste anmelderen kan håpe på å oppnå, å fortelle en subjektiv fortelling om møtet med musikken, der utgangspunktet er anmelderens egen livsverden. Utfordringen er da først og fremst å unngå at denne fortellingen blir privat, den skal i sine beste stunder skape gjenklang hos publikums egen livsverden; at leseren av tekstene skal kunne ‘høre musikken’.

Jeg vet ikke detaljert hva de som opprinnelig tok initiativet og etablerte det internasjonale musikernettverket Catalytic Sound for snart femten år siden la i begrepet kreativ musikk. Men en jakt på en definisjon er på mange måter et uviktig spørsmål, på grensen til å være irrelevant. Ja, mer enn det, jakten på en definisjon kan lett bli kontraproduktivt, kontrært til hva som er denne musikkens iboende utviklingskraft. Du vil aldri kunne sitere Johan Borgen om denne musikken; med et «vi har ham nå»!

Katalysens vesen
Så hva er katalysatoren i catalytic sounds? Er det kreativiteten, er det menneskene bak musikken, eller er det rett og slett nettverksinitiativet selv som er katalysatoren? Da musikernettverket ble dannet ved inngangen til 2010-tallet, med musikere som Peter Brötzmann, Ken Vandermark, Mats Gustafsson og Paal Nilssen-Love, var det som en nettbasert musikk- og platesjappe. Som et outlet for egenkontrollert musikkformidling.

Allerede ved starten i 2011 var det åpenbart at utviklingen av internasjonal musikkindustri ikke gagnet opphavspersonenes rettigheter. «Don’t shoot the piano player» sto det visstnok i saloon-barene i midt-Vesten den gangen ‘shoot outs’ var en ofte forekommende foreteelse. Ikke skyt mellommannen, den som formidler budskapet, er den overførte betydningen dette uttrykket seinere har fått.

Men i dette tilfellet er det denne mellommannen i den internasjonale musikkindustrien som stjeler ikke bare oppmerksomheten, men også så godt som hele inntjeningen. Med dagens musikkformidling er opphavsrett i dag så godt som en vits. For hver million dollar Daniel Ek og hans likepersoner krafser til seg, så sitter opphavspersonene til kunstmusikken som danner grunnlaget, ikke engang igjen med knapper og glansbilder. Ja, knappast med lommerusk.

Vi kan diskutere opp stolper og ned takrenner og vegger hva som var årsaken til at det gikk så galt, men det blir fånyttes i dag. Det er derfor musikerbaserte og -vennlige  initiativ som det Bandcamp som var, og Catalytic Sound blir desto viktigere, også for de lyttere og andre musikkinteresserte som er opptatt av å sikre den kreative krafta i musikkutviklingen. En viktig del av dette er lytterens interesse i å sikre de kreative opphavspersonene et rimelig utkomme av kunstmusikken.

Fra den opprinnelige outlet-plattformen ballet det på seg  i Catalytic Sound. Som de skriver selv: «We aim to do more than just ‘sell great records.’ We strive to expand economic opportunities for musicians while documenting and sharing their artistic practices within the evolving world of contemporary improvised and experimental music. …

Catalytic Sound is more than a music retailer; it’s a cooperative between artists and patrons. Membership subscriptions provide a steady income stream for all 33 musicians, similar to how a food co-op supports its producers. …

Beyond the record store, we created the Catalytic Soundstream, an artist-directed music service designed to counter the inequities of corporate streaming platforms. …»

Datteraktiviteten Catalytic Soundstream har nå eksistert i bortimot sju år som en musikereid og -kuratert strømmetjeneste. I musikernettverket som er basisen, lister i dag Catalytic Sound selv 33 musikere som medlemmer. Hoveddelen av disse er fra det internasjonale og transatlantiske nettverket jeg for femten-tjue år siden omtalte som den utvidede Chicago-scena. Kimen til det som vokste til dette nettverket slo rot på midten av 1990-tallet da de svenske musikerne Kjell Nordeson og Mats Gustafsson møtte den Chicago-baserte saksofonisten Ken Vandermark og inviterte ham med som fjerde medlem i bandprosjektet AALY Trio.

Gjenforente lokasjoner
Da Ingebrigt Håker Flaten kom med i denne kvartetten rundt 2000, var det åpenbart hvilken vei det gikk. Et annet nøkkelnavn i denne perioden var Paal Nilssen-Love. Med den nye scena Blå som en viktig katalysator etter starten i februar 1998, norske band som Element, trioen The Thing, Atomic, og det sagnomsuste Peter Brötzmann Chicago Tentet, som andre, var plutselig Oslo en bydel i Chicago … eller var det omvendt?

Med en lang rekke festepunkter over store deler av Europa- og USA-kartene, var det en overstrømmende dynamikk og utforskningsvilje i dette nettverket. Det var lett å være heftig og begeistret. Fra dette nettverket vokser initiativet som ble Catalytic Sound fram. De fire initiativtakerne i 2011 var Peter Brötzmann, Ken Vandermark, Mats Gustafsson og Paal Nilssen-Love, og i dag er det altså 33 musikere i nettverket. Håker Flaten er i dag et selvsagt medlem av nettverket.

En viktig del av musikernettverkets aktiviteter er en rekke prosjektfestivaler, kalt Catalytic Sound Festival. Strømming fra disse festivalkonsertene er en viktig del av plattformen Catalytic Soundstream. Og det er dette som i dag endelig kommer til Oslo. Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love har fått et samarbeid med Nasjonal jazzscene, og med det utviklet et program som det virkelig svinger av.

MoEtisk energi i labyrinten
Programmet forener Oslo, Trondheim, Bergen, Chicago og New York … og Tangen, 2-3 mil sør for Hamar. For programmet starter ut med en filleristing fra Tangen. Den hardtslående duoen MoE, med Guro Skumsnes Moe på el-bass og vokal, og Håvard Skaset på el-gitar og vokal, spiller en særmerket musikk, et sted mellom indie powerjazz, ultraheavy rock, noise og post-punk.

Rått, muskulært og virkningsfullt. Teatralsk performance og drivende urkraft fra dypt nede i bunnen av det bunnløse Ginnungagapet. Ut av denne apokalyptiske tornadoen, vokser det fram en særegen, rå skjønnhet, ulikt noe annet. Dette er ikke musikk du inviterer din mor med på for å høre, om ikke din mor er meget velbevandret i tilsvarende musikalske landskap. Men da ville hun vel ha kjøpt billett på egen hånd – og muligens invitert deg med! Men har du et bankende hjerte for støy og musikk, musikk som provoserer de som mener de vet hva musikk er, så er du med inn i det innerste varme arnestedet, der gud veit hvem det er som raker i glørne. Så kan vi andre bare si at musikk, det er det vi velger å kalle musikk – eller MoEsikk da, om du vil!

Andre settet er en duo som opererer fra et helt annet sted, på en annen galakse. Trommeslager Lily Finnegan fra Chicago, og Brooklyn-baserte gabby fluke-mogul på fiolin, vokal og mere. Intenst, drivende, malerisk. fluke-moguls vokale bidrag er som penselstrøk på en blank kanvas, med mørke og lyse toner som spiller i lys. Som stråler både i det varme og det kalde. Buebruken er deilig heseblesende, krakilsk og smaker sterkt av jord og organisk elde.

Finnegan understøtter, pådriver, bygger rammeverk, river dem ned, setter opp nye, responderer og spanderer på oss en perkussiv energi som lurer oss inn i labyrinten. Finner vi veien ut igjen? Er fluke-moguls lyder den nødvendige Ariadne-tråden? Alt faller på plass til slutt, når det hele faller langsomt, varmestrålende, utpustende til ro i ørkensanden utenfor.

I blanke messingen
Dagens andre sett er samme Lilly Finnegan på trommer, denne gangen med Nicolas Leirtrø på kontrabass, Guro Kvåle på trombone og Tuva Olsson på trompet. Huskeregelen er klar: NiLiGuTu, ei gutu er jo en vei, en sti: Tur-retur fra Chicago til Trondheim, før det ender i Oslo. Leirtrø og Kvåle er kjente navn for den som følger noe med i norsk improvisert musikk. Tuva Olsson er den nye generasjonen som viser seg fram. Rekka av talenter som strømmer gjennom og fra jazzlinja i Trondheim tar aldri slutt. Det er bare å glede seg til framtida, i det minste den delen av framtida som gjelder denne musikken.

Jeg lar meg overvelde av tryggheten og styrken i Olssons personlige spill, og hvordan hun fletter det inn i det minst like personlige spillet til de tre andre musikerne. Guro Kvåle har utviklet seg til å bli en av de virkelig sterke og markerte stemmene på dette grove instrumentet som til vanlig har spilt en ganske tilbaketrukket rolle i det internasjonale jazzensemblet. Leirtrø har stått fram som en svært fleksibel og variert strengebehandler, det være seg om han beveger seg opp i de dypere lagene i gitarlendet eller ned i kontrabassens underliv. Denne kvartetten hører jeg meget gjerne igjen.

Et bokstavelig talt mellomspill følger så, når Håker Flaten og fluke-mogul stiller seg opp i publikumsområdet rett oppunder atriet og fuglekassene – eller losjene som de også kan kalles. En intim og vakker stund med en spennende duo, som virkelig viser bredden i hva som kan skapes med utgangspunkt i de to strengekameratene fiolin og kontrabass.

Messingitis Taylor fra Skeidsvoll
Det er tid for kveldens siste sett. Altfor snart, og altfor kort. Alfred Wammer på trombone, Sondre Folkestad på tuba, Isach Skeidsvoll på piano og Paal Nilssen-Love på trommer (hovedbildet). Kvartett PISA, der altså, from Bergen with love. Og vi sier bare; takk for det – og tar imot med åpne armer, … og ører. De to messingblåserne er førstemøter for egen del, men dette er vel en slags smak av hva man kan oppleve på Østre i Bergen, under konsertserien som Skeidsvoll og andre kuraterer, Tedans. Te dans, te dans, kan ingen gjera. Men Isach kan servere te til dansen.

Wammer og Folkestad lager finurlige dansemønstre, der Nilssen-Love gjør de tingene Nilssen-Love alltid gjør veldig bra – nå å være understøttende, medfortolkende og akkurat passe provoserende når det trenges. Men det er de tre bergensere som skinner her, og det er vel noe av intensjonen kan jeg tenke meg. Isach Skeidsvoll blir bare mer og mer formidabel. En gang ble han gjerne sammenliknet med Cecil Taylor i sin råkraft av sturm und drang. Men se om ikke i dag viser det seg fram en meget mer variert og sammensatt Skeidsvoll.

Vi får til og med glimt av en nesten romantisk pianist fra Kleivebygda innerst i Fannefjorden innafor Molde. Han har et uttrykksrom og spektrum av verktøy som dekker det rytmiske, det arrytmiske, harmoniske og anharmoniske, og alt det andre, mellom disse, over, under, på siden av disse. It don’t mean a thing, if it ain’t got that swing, sa en viss pianist fra et helt annet sted enn Kleive og Bergen en gang. Skeidsvoll viser at ‘swing’ ikke bare dreier seg om skeive taktslag, en liten forskyving i et rytmisk mønster. Nei, ‘swing’ is a mental state of the mind, overbeviser han meg om. Swingen er subtilt eterisk, umulig å fange, uforklarlig og esoterisk. Swingen skaper livet. Når den som her, er der.

I det jeg etter et varmt møte med musikere, både de utøvende og alle de som  hadde søkt til denne unike hendelsen, vender nesen mot hjem og seng, slår det meg:

Jeg går fra denne musikalske reaksjonen, tilsynelatende som den samme personen som reiste til den. Så er det kanskje jeg selv om er katalysatoren?

Men er jeg nå virkelig den samme personen som jeg var for om lag seks timer siden? Jeg føler meg forandret, som endret. Min livsverden er en annen enn den var.

Men da ….?

Tekst og foto: Johan Hauknes

Guro Skumsnes Moe.

MoE — Guro Skumsnes Moe og Håvard Skaset.

gabby fluke-mogul og Lily Finnegan.

Tuva Olsson, Nicolas Leirtrø, Guro Kvåle og Lily Finnegan.

Ingebrigt Håker Flaten og gabby fluke-mogul.

Isach Skeidsvoll, Alfred Wammer, Sondre Folkestad og Paal Nilssen-Love.